Naturkatastrofe
Da verdens undergang kom til Trøgstad
– Det er verdens undergang! Nå er det slutt, skrek gårdsgutten på gården Søtland der han sto i døra og varslet de andre i huset. Han var en av flere som opplevde det ufattelige. En hel bygde-grend forsvant i leirmassene foran øynene på ham. 29. Oktober 1967 gikk det et stort ras på Trøgstad som krevde fire menneskeliv.
Inger-Anne Baastad var en annen som var midt i raset. 50 år senere står vi ved Minnelunden, som for noen år siden ble reist på rasstedet i Trøgstad.
– Det har gått mer enn et halvt århundre, men for meg kunne det like gjerne ha vært i går. Minnene sitter sterkt i, forteller hun.
29. oktober 1967 var en søndag. En våt søndag. Et voldsomt regnvær hadde pågått i flere dager. I følge målinger falt det 75 mm regn på kort tid.
Dagen før hadde flere registrert sprekker i veien, og noen hadde sågar kommentert at veien kunne rase. Enkelte hus hadde fått små sprekker . Bl.a. var det en beboer som oppdaget sprekk i vinduet.
Men ingen tenkte at grunnen under dem hadde skrekkelige ting på gang.
Inger-Anne forteller:
– Jeg var 17 år den gangen, og bodde sammen med Terje, min mann - og en 7 uker gammel datter. Vi bodde i huset til mine foreldre, Olea og Kristian Berg, men var alene i huset den søndagen. . Min mor hadde reist for å besøke sin mor, mens far var på vei til Finland for å hente en bil. Far drev med godstransport, forteller Inger-Anne.
Huset rister
Den lille babyen i huset hadde nettopp fått stell, og blitt lagt i babykurven.
– Vi oppholdt oss da i 2. etasje av huset. Terje hadde gått ned i 1. etasje. Plutselig begynte huset å riste. Jeg forsto ingenting. Og enda mindre da jeg tittet ut av vinduet og så at hele skogen gled nedover som i sakte film , og at garasjen ved veien knakk sammen og kom seilende nedover, forteller Inger-Anne.
På dette tidspunkt var katastrofen et faktum. Hele den lille Nordbygrenda med våningshus og en rekke andre bygninger var i ferd med å kollapse.
Klokken var 11.36 . Sogneprest Torfinn Stokkeland i Båstad kirke var i gang med sin preken hvor teksten tilfeldigvis handlet om å bygge huset på fjell. En trygg grunn i livet.
Nordbygrenda sto på alt annet enn trygg grunn. Marine leiravsetninger etter istiden var blitt til kvikkleire. Noen områder i Norge har slik leire. Og de kan bli svært ustabile. (se egen boks).
Hjemme hos Inger-Anne , Terje og syv uker gamle Hege grep panikken om seg denne søndagen.
– Jeg forsto at huset var i ferd med å rase sammen, sier Inger-Anne.
– Jeg løp bort til Hege, men før jeg rakk frem, raste huset sammen. Jeg husker masse støv, og en følelse av å sveve fritt i luften. Plutselig var alt stille, og jeg lå i et kaos av bord og planker. Utrolig nok følte jeg ingen smerte, og skjønte raskt at jeg var nærmest uskadd.
- Kvikkleire er opprinnelig leirpartikler som er avsatt i sjøvann. Leirpartiklene er små, lette og ofte forholdsvis flate.
- Når leirpartiklene kommer i kontakt med saltvann blir de elektrisk ladet (+ og -). Dette resulterer i at leirpartiklenes kanter tiltrekker hverandre (fnokking) og bindes sterkt sammen.
- Det dannes et gitter (korthusstruktur) med innesluttet vann.Ved landhevingen etter siste istid har marine leiravsetninger blitt liggende over havnivået.
- Over tid er saltet vasket ut og de elektriske ladninger er redusert. Det dannes dermed kvikkleire.
- Den tåler stort trykk i vertikal retning, men ved horisontal påvirkning kan gitteret klappe sammen og leirpartiklene flyter i frigjort vann.
- Resultatet blir kvikk-leireskred. Kvikkleireskred kan forplante seg raskt bakover, og ta store områder.
(Kilde: NVE)
Fryktet det verste
– Min første tanke var lille Hege, og tenkte umiddelbart det verste. Det var en voldsom lettelse da jeg hørte henne skrike. Hun er i live ! Babykurven e lå under den sammenraste veggen og selve kurven var snudd opp ned. Etter litt strev fikk jeg tak i hodet hennes, og fikk henne opp. Hun blødde stygt fra et sår i pannen, men virket ellers uskadd, forteller Inger-Anne.
– Vi kom oss ut av huset ved å gå rett fra annen etasje ned på bakken. Veggene hadde glidd fra hverandre. På utsiden kunne jeg ikke se første etasje. Den var helt borte. Det samme var veien nedenfor oss. Terje så jeg ingenting til, og fryktet det verste – men plutselig hørte jeg han rope. Han lå på baksiden av huset under noen planker og kom seg ikke ut. Jeg måtte legge fra meg Hege i regnværet, og gikk løs på plankene og klarte tilslutt å få Terje løs. Også han var nærmest uskadd, forteller Inger-Anne.
I dag sier Inger-Anne at hadde foreldrene, som bodde i 1. etasje, vært hjemme – ja så ville helt klart noen ha omkommet.
– Jeg er ikke i tvil om det. Men skjebnen ville altså at mine foreldre var ute av huset akkurat den søndagen. Far ble stoppet underveis til Finland, og bedt om å reise hjem . Det var selvsagt et sjokk for dem begge å komme hjem og se at alt var borte. Huset var blitt til pinneved, forteller hun.
Men ikke alle var like heldige som dem.
Les også: Jeg falt pladask for Kåre, men da jeg oppdaget hva han jobbet med, fikk jeg mitt livs sjokk
Fire omkom
Fire mennesker omkom. En av dem var Inger-Annes tante, Anne Ekhaugen.
Den dramatiske historien om hennes tragiske skjebne ble skildret av et øyenvitne . I lokalavisen Indre Smaalenenes Avis ble den gjengitt allerede dagen etter raset. I avisen kunne man lese:
«Olga Opsal, som bodde i et av nabohusene, satt og spiste frokost da raset kom. Hun kjente en kraftig rystelse i huset og gjennom vinduet kunne hun se veldige, blå lysglimt fra telefon- og lysledninger som ble kuttet over. Det neste hun så var at huset til Skaug kom feiende nedover. Et stykke unna så hun Anne Ekhaugen komme styrtende ut av stuedøren på huset deres. Ute på plenen , som nå var i sig nedover, sto den 14 år gamle sønnen Erland. – Løp! Løp!, ropte Anne Ekhaugen, og selv la hun på sprang. Olga Opsal så at hun forsvant og ble borte i jordmassene som åpnet seg. Sønnen klarte å komme seg unna. De to var bare 8-10 meter fra hverandre. Mannen i huset, Sverre Ekhaugen, var på dette tidspunkt ennå ikke kommet seg, og det var vel dette som reddet livet hans».
Erland Ekeberg forteller:
– Jeg husker mor løp ut i spiskammeret hvor det var vindu til riksvei 22. Hun ropte at veien var i ferd med rase ut, og at vi måtte løpe ut. Jeg løp mot huset til Opsal. Da jeg kom dit snudde jeg meg for første gang, men så ingen – bare toppen av huset vårt. Senere fikk jeg kontakt med stefar Sverre. Mor var borte. Det fulgte en vanskelig tid, forteller Erland, men legger til at de fikk god hjelp og at han etterhvert klarte å legge dramaet bak seg .
Beretningene om det som skjedde denne søndagen ved riksvei 22 i Trøgstad er mange. Alle bærer preg av det uvirkelige i hendelsen.
Her var jo ikke nettopp bratte fjell som på Vestlandet. Her lå ingen truende snømasser oppe i bratte skråninger. Her var ingen ville fjell som truet folk nede i bygda. Her bodde man ”ute på et jorde”. Relativt flatt i et typisk jordbruksterreng.
Les også: Mange mener det hviler en forbannelse over det amerikanske familiedynastiet
Mange leir-ras
Norge har hatt mange ras av denne type. Etter krigen har totalt 32 mennesker mistet i livet i slike leir-ras.
Bekkelagsraset var et leirskred som rammet Bekkelaget i Oslo 7. oktober 1953. Skredet tok med seg om lag 100 meter av Mosseveien. Også grunnen under Østfoldbanen forsvant ut. Lokaltoget fra Kolbotn fikk stoppet i tide, men Drøbakbussen ble tatt av skredet sammen med flere biler. Raset var ikke spesielt stort, ca. 150 x 190 meter, men det rammet altså hovedforbindelsene sørover fra Oslo. Fem mennesker mistet livet, hvorav fire av disse var i bussen fra Drøbak.
Resultatet av raset er den tydelige dumpa ved dagens lyskryss med Ormsundveien. Den gamle veibanen er delvis intakt og i bruk mellom Bekkelagsveien og Bjerringbakken nord for rasgropa. Det er også mulig å se rester av den gamle veibanen ved bussholdeplassen sør for dumpa, vis-à-vis bensinstasjonen. Det verste leirraset I Norge skjeddei Verdal i 1893 da 116 mennesker omkom. Det siste leirraset skjedde så sent som i 2016 i Sørum. Her ble tre latviske arbeidere rammet og alle mistet livet.
(Kilde: Wikipedia)
Nytt ras
Fire mennesker omkom. Men det kunne vært langt flere. Skjebnen gjorde at noen kom seg unna. Som familien fra Båstad som kom kjørende på riksvei 22, og plutselig følte at veien under dem begynte å svikte.
Det ble gitt full gass, og bilen med de fire kom seg på trygg grunn sekunder før raset gikk. Som ved et under var det ingen andre biler på veien.
41 mennesker ble husløse etter raset, som rammet totalt 11 eiendommer med til sammen 13 beboelseshus.
Etter raset ble det satt i gang en storstilt rednings- og hjelpeaksjon. For mannskapene var det et farefullt og vanskelig arbeide.
De strømmet til fra hele Østlandet - inkludert Røde Kors og militære mannskaper. Det ble også satt inn helikopter .
Det kom etter hvert også bidrag fra hele landet. Det ble bla. samlet inn ulltepper, og en innsamlingsaksjon innbrakte over 300 000 kroner.
Etter raset ble det iverksatt geologiske undersøkelser. Men det er aldri blitt bygget nytt på stedet hvor raset gikk. I selve rasgropa er det etablert en gocart-bane.
Dramaet her for 50 år siden blir ikke glemt.
I 1974 gikk det et nytt ras i dette området, nærmere bestemt i Båstad – bare noen kilometer fra Trøgstad. Dette raset var enda større enn det i 1967, men ingen omkom.
