Kamelsprit i Gobiørkenen

I et avsides hjørne av Gobi Ørkenen, finner jeg stort sett bare ødemark og ensomhet. Men noen klarer å overleve i dette ugjestmilde terrenget.

I en uke levde jeg som kamelbonde og fikk servert både kamelsprit og ulvehistorier.

Ingenmannsland

Jeg har en sterk fornemmelse av at jeg aldri har vært i et mer avsides område - noen gang. Sammen med min kjentmann Alta og hans firehjulsdrevne tralle, har vi humpet gjennom Gobiørkenen i dagevis.

Veier og landsbyer eller andre tegn på sivilisasjon, forsvant for mange mil siden. Alt vi har sett og alt vi ser, er karrig ørken, tørt gress og en uendelig horisont.

Fascinerende og litt skremmende på en gang.

Borthe vekk

– Hva om bilen bryter sammen, undrer jeg? Alta ler litt oppgitt; – Det bor mange mennesker her ute, og der er Borthe. Sannelig et presist navn på omgivelsene.

Han peker på en prikk i horisonten, som sakte vokser etterhvert som vi nærmer oss. En flokk kameler materialiserer seg mellom hetedisen og den evige himmelen. Sauer og geiter kommer til syne. Og kameler.

Krevende tilværelse

– Vi er fremme, opplyser Alta.

Polokongen som vil møte kong Harald

Sjenerte og ydmyke hilser Khat Batar (34) og hans kone Altan Ghoo (35) på meg. De ønsker meg velkommen i to minutter, så løper de videre til sine oppgaver.

- Å være kamelbonde i Gobi er krevende, påpeker Alta.

Og det er ingen overdrivelse skal jeg snart få vite. For jeg skal bo sammen med denne lille nomadefamilien i en uke… dypt inne i verdens femte største ørken.

LES OGSÅ: (+) Verdens merkeligste ørken

Kamel-vodka

Jeg er svært fascinert av mennesker som lever så isolert som Altan og Khat. Jeg forstår dem på en måte, men samtidig ikke. Jeg ser gleden av å våkne under en enorm himmel hver dag, ingen støy, ingen stress. Alt maset som mange nordmenn opplever er totalt fraværende.

Men samtidig ser jeg utfordringene; mat, kjøleskap, komfyr, hete, kulde, lege, sosialt liv og ikke minst; vann.

– Åh, vi har nok å drikke på, smiler Khat når min første kveld som gjest er her. Det er bare noen timer siden jeg kom, men jeg har allerede opplevd kameler i solnedgang og en fantastisk stjernehimmel. Nå står derimot en annen opplevelse for tur; kamelhjemmebrent.

Mor i huset jobber hardere enn sin gubbe. I tillegg til å melke og passe på kameler og geiter, må hun også lage mat. Og her i traktene er basen for nesten alle måltider melk fra kameler, sauer, geiter og kveg. Av dette lages en rekke produkter, men de har jo ikke kjøleskap. Alt må derfor surnes og gjæres. Slik som for eksempel kamelspriten.

– Gjæra kamelmelk, smiler Alta og drar innpå en stor slurk. Selvsagt slipper ikke jeg unna. En bolle blir fylt og alle ser på meg når jeg så vidt nipper til kamel-hjemmebrente. Det smaker helt grusomt – og det lukter verre. Jeg klarer å tvinge i meg noen dråper, tygge unna noen fettklumper og luke ut et par kamelhår.

De siste gutta i Gruve 7

– Godt, ikke sant, undrer de andre? Så er festen i gang. To boller kamelhjemmebrent senere sovner tolken min på gulvet mens de andre er opptatt av å se på en mongolsk utgave av Idol på en TV skjerm drevet av solenergi.

Jeg sniker meg ut og heller kamelspriten i sanden. Dag en er over, og jeg håper inderlig at dette ikke blir vanlig de neste seks nettene.

Rike

Det er utrolig hvordan temperaturen i Gobi forandrer seg. Da jeg ankom svettet jeg i shorts og t-skjorte, nå er det på med lue og tjukk jakke. Det blåser iskaldt, og lufta er full av sand, støv og litt regn.

Men slikt hindrer selvsagt ikke kamelbonden og hans kone. De drar ut i otta med to blikkspann for å melke kameler og geiter.

– Kamelen melker vi to ganger daglig om våren, ellers bare en gang daglig, forteller Altan. Mens hun fyller bøtta fra en stor hunnkamel, forklarer hun at de har nærmere 300 kameler, rundt 800 geiter og sauer, 40 hester og ti kyr.

– Geitene melker vi bare om sommeren, forklarer hun og innrømmer at de ikke har tid til annet.

Med over 1000 dyr, hvor for eksempel en solid kamel er verdt opptil 3600 kr. (Til sammenligning snakket jeg med en lærer i Dalanzadgad; hun tjente 215 kr. i måneden), blir det tydelig at jeg er på besøk hos en rik familie. I hvert fall etter lokal standard.

– Vi selger dyr bare en sjelden gang, forteller Khat når han heseblesende kommer tilbake etter å ha jaget en kamelunge tilbake til flokken.

– Vi selger melkeprodukter, ull og litt kjøtt, forteller han og forklarer at penger trenger de hovedsakelig til to ting; drivstoff til motorsykkel og til barna.

Ekteparet har tre barn, som alle bor i en liten by en dagsreise unna.

– De går på skole, forteller ekteparet og forklarer at det har alle nomadebarn vært nødt til siden 1950-tallet. De forteller at barna bor på skolen i to måneder, så har de en uke fri med familie, før de har to måneder på skolen igjen.

LES OGSÅ: Haglund i Tibet

Utdøende livsstil

Selv om de er glad for at barna lærer seg å lese og skrive, er de også veldig bekymret.

– Nomadelivet vil være borte om 20 år tror de, og begrunner det med at alle nomadebarn lærer å leve med mer moderne fasiliteter når de bor ni år i en landsby. Å vende tilbake til et liv ute i ørkenen, hvor det verken er toalett, dusj, butikker eller andre moderne innretninger, blir vanskelig.

– Dessuten, skulle de ønske å studere videre så finnes Mongolias universiteter kun i hovedstaden Ulan Bator. Og flytter de dit, kommer de aldri tilbake hit, medgir ekteparet.

LES OGSÅ: (+) Det dødelige gullrushet

Naboene

Mine dager i Gobiørkenens enorme og isolerte verden, har ikke store variasjoner. Jeg er med hver dag når ekteparet melker dyr og passer på sine flokker. Nå og da får de besøk av naboen og deres tre år gamle datter. Hver gang undres jeg over hvor disse naboene bor. Med kikkert fra en liten topp, har jeg studert hver tue i alle himmelretninger og alt jeg ser er ødemark.

– De bor rett borti der, sier derimot Khat og peker mot horisonten hver gang jeg spør.

Jeg blir fortalt at nomadene plages en del av ulveflokker, som særlig går på unge kameler og selvsagt geiter og sauer. Men fordi far i huset stadig vekk farer rundt på sin motorsykkel og holder øye med dyrene, holder rovdyrene avstand. Og akkurat det er far også litt lei seg for;

– Godt kjøtt og bra pels på ulven, hevder han, men forteller at selv om de skyter ulv så ofte de kan, har de stor respekt for gråbein.

– De eldre ulvene er like kloke som oss mennesker, tror han og kommer innpå dette med overtro. Min erfaring er at folk som lever så ekstremt avsides tror på både troll og tusser.

– Du må ikke komme kant med åndene, påpeker da også Khat, men innrømmer i samme åndedrag at dette var viktigere da hans foreldre var unge.

Ubuden gjest i øret

– Vi som lever nå har forstått at det eneste du egentlig behøver å tro på for å overleve i Gobi, er hardt arbeid og evnen til å aldri gi opp.