Skuddene på toget startet jøde-tragedien
Nazi-politimannens død ble påskudd for jødedeportasjonene
Nazi-politimannen Arne Hvam avslørte jøder på flukt og ble skutt av en grenselos på toget ut mot Sverige. Drapet gjorde Hvam til NS-martyr og ble påskudd for arrestasjonen av de norske jødene.
Tragedien som utspilte seg på kveldstoget til Halden var knapt over før den norske nazi-ledelsen innså at de kunne bruke den til et propagandamessig skup.
LES OGSÅ: (+) Menn er ofte ensomme, men tør ikke snakke om det
Noen fortvilede skudd inne i en jernbanekupé skulle markere starten på massearrestasjonene og deportasjonene av norske jøder.
Mot grensen
Torsdag 22. oktober 1942 var kveldstoget fra Oslo nesten fremme i grensebyen Halden, siste stoppested på Østfoldbanen. Høstregnet pisket mot rutene idet toget passerte Skjeberg like nordvest for byen. Fordelt på to vogner i toget satt en gruppe på tolv passasjerer. De gjorde sitt beste for å skjule sin nervøsitet. Og det med god grunn.
Kameratene Karsten Løvestad (22) og Harry Pedersen var to av de 12. Deres oppdrag var å lose ni jødiske flyktninger og en norsk ikke-jødisk kvinne til Halden. Derfra var det planlagt transport med båt over Iddefjorden og til sikkerheten i Sverige. Løvestad hadde også med seg en rull med mikrofilm til den norske delegasjonen i Stockholm.
LES OGSÅ: Sjekk de idiotiske våpnene fra andre verdenskrig
Flere vellykkede turer
Karsten Løvestad hadde sammen med broren Håkon tidlig gått inn i motstandsarbeidet. Karsten var reservebrannmann i Oslo, og via sine kontakter i hovedstaden ble han tildelt kureroppdrag og satt i sving med å skaffe forsyninger for ulike motstandsgrupper. Dette var langt fra Karsten Løvestads første tur med flyktninger. Bare tre dager tidligere gjennomførte han en vellykket transport over grensen med seks jøder.
Den 22 år gamle grenselosen visste at han var etterlyst, og dermed løp en ekstra stor risiko. For anledningen hadde derfor Karsten Løvestad farget håret og bar et falskt pass utstedt på navnet Harald Jensen.
1I lomma kunne han kjenne vekten av en colt med 7,65 millimeters ammunisjon. Planen var derfor å gå under jorden så snart oppdraget med å lose de ti flyktningene velberget til Halden var over. I hvert fall for en periode – til ting roet seg.
Allierte seg med konduktøren
Konduktør Thoralf Hansson var Løvestads allierte på toget, og de hadde samarbeidet mange ganger tidligere. Hvis det skulle ligge an til kontroll om bord, skulle konduktøren varsle grenselosen – en plan som frem til denne våte og mørke oktoberkvelden hadde virket knirkefritt.
Men – uvisst av hvilken grunn – sviktet opplegget like før klokka ble ti denne kvelden da toget gjorde en kort stopp på et av småstedene utenfor Halden. For om bord i toget kom konstabel Arne Hvam (31) og en kollega fra grensepolitiet uten at Løvestad ble varslet.
Begge politimennene var ubevæpnet og kledd i sivil der de sjekket alle reisendes papirer. De ti flyktningene i Løvestads følge var alle i besittelse av sine ekte reisedokumenter. Da konstabel Arne Hvam entret kupeen der Karsten Løvestad og jødene Hermann Feldmann og Willy Schermann satt, formelig lyste en rød «J» opp fra passene til de to sistnevnte.
LES OGSÅ: Levde et dobbeltliv: Gustav Vigeland var forfulgt av rasende kvinner
Skutt i fart
Feldmann og Schermann hadde kanskje satset på at mulige kontrollører ville se gjennom fingrene med den røde bokstaven.
Men der hadde de gjort opp regning uten vert: Den 31 år gamle politimannen var en ihuga nasjonalsosialist. Hvam hadde ord på seg for å være en rimelig god bokser, og for å være både skarp i hodet og fysisk farlig.
Dessuten var han beryktet for å smiske oppover og sparke nedover. Det ville neppe skade karrieren hans om han avslørte et par jøder – altså potensielle flyktninger – på vei mot svenskegrensa.
Da Hvam beordret alle tre ut av kupeen, ble Løvestad grepet av panikk. Idet han innså at løpet nærmest var kjørt, trakk han pistolen og fyrte løs mot Hvam – som falt om og blir liggende i en blodpøl. Mens toget fremdeles var i fart, hev Feldmann, Løvestad og Schermann seg ut av et vindu.
De rullet ned en skråning og forsvant i mørket.
LES OGSÅ: 20 utrolige, forlatte steder
Hver mann for seg
De siste åtte i følget ble på toget. På neste stasjon ble de pågrepet. For de tre som kom seg unna gjaldt «hver mann for seg selv». De forsøkte å løpe i sikkerhet i hver sin retning.
Tysk sikkerhetspoliti fikk hurtig mobilisert alt som kan krype og gå til jakten på de tre. Over 1000 mann Wehrmacht, statspoliti, lensmenn, Hird, Arbeidstjeneste og tysk ordenspoliti ringet inn hele området og gjennomsøkte det.
24 år gamle Feldmann var den første som ble tatt. Med brukket arm og sterke smerter hadde han søkt tilflukt i fjøset på en gård i Skjeberg. En gårdsgutt anga ham, og tidlig neste morgen, 23. oktober, ble Feldmann pågrepet. Litt senere på dagen ble også Willy Schermann angitt og tatt.
Håkon Løvestad hadde opprinnelig satt kursen rett mot Sverige, men på grunn av det forsterkede vaktholdet, måtte han oppgi forsøket på å krysse grensen. Han klarte seg flere dager uten mat mens det kalde høstregnet fortsatte å øse ned over Østfold. Langs grusveiene i grenseområdet raste tyske motorsykler, og i skogene ble det gått manngard. Etter fem dager var flukten over. Også Løvestad ble angitt.
Presentert som nazi-martyr
Med drapet på Arne Hvam har Nasjonal Samling fått sin egen martyr:
Politimannen var ikke bare ubevæpnet da han ble skutt i tjeneste. Han var blitt drept av en motstandsmann – i selskap med to jøder, og sammen med ytterligere jøder på vei ut av landet.
Arne Hvam ble stedt til hvile under en storstilt anlagt statsbegravelse. Seremonien i kapellet på Østre gravlund 29. oktober 1942 ble en mønstring av norske og tyske nazistørrelser. Hundrevis av store og små nazister marsjerte opp. Ministerpresident Vidkun Quisling var dagens mest prominente gjest, ved siden av den tyske rikskommissæren Josef Terboven.
Men også høytstående representanter fra Oslopolitiet, Statspolitiet, Hirden, Germanske SS-Norge, politidepartementet, innenriksdepartementet, justisdepartementet møtte frem i selskap med en hærskare fra Gestapo og de ulike kontorene i Rikskommissariat.
Budskapet under den pompøse seremonien var at den ariske rasen sto under permanent angrep fra blodtørstige fiender – nemlig den internasjonale jødedommen og dennes norske representanter. NS-sokneprest Hans P. Ruud holdt en minneverdig preken, opplyste partiavisen «Fritt Folk» i en stort oppslått reportasje.
Natt til 26. oktober – bare fire dager etter drapet på Hvam – gikk Statspolitiet til aksjon, og jødiske menn over hele landet ble arrestert. Justisminister Sverre Riisnæs var begeistret – og ivret etter å fullføre oppgaven. Jonas Lie lå i skyttergravene ved Leningrad, og i hans fravær fungerte justisministeren også som politiminister. Få dager etter aksjonen, skriver han i et brev til Lie at «no gjør vi det av med jødene, og det ettertrykkelig».
LES OGSÅ: Hvorfor har ikke Tesla Cybertruck speil og blinklys?
Påskudd
Historiker Bjarte Bruland har gjennom mange år forsket på holocaust og den norske jødeaksjonen, og utga i 2017 boken «Holocaust i Norge». Til Vi Menn sier Bruland at aksjonen mot jødene ville ha kommet før eller siden, uavhengig av Hvams død:
– Hendelsen på Halden-toget fungerte som en unnskyldning, og propagandamessig passet det bra å knytte også de to jødene til drapet på Hvam, selv om de to virkelig ikke hadde noe å gjøre med skuddet som ble avfyrt.
i Auschwitz. Foto: Privat
Systematisk registrering av jødene
Allerede i januar 1942 hadde norsk politi – etter tyske ordre – startet en systematisk registrering av alle jøder i landet. Gjennom året var det gjennomført flere begrensninger på og økt innstramming av jøders rettigheter. Arrestasjon av jødiske menn under unntakstilstanden i Trondheim i begynnelsen av oktober og beslag av deres eiendeler og boliger, var klare signaler om at skruen var i ferd med å bli strammet til.
Høsten 1942 steg antallet jødiske flyktninger dramatisk. Mange innså etter hvert at det kunne være livsfarlig for dem selv og deres familier om de ble i landet. Omtrent 1200 av de totalt 2100 jødene som bodde i Norge ved krigsutbruddet, søkte beskyttelse i Sverige. Takket være den systematiske registreringen, er det en relativt lett oppgave å lokalisere og arrestere landets jøder.
Hvams begravelse. Foto: Riksarkivet/Svarstad
Donau og Monte Rosa
Natt til 26. november 1942 slo Riisnæs’ menn til igjen. Da arresterte norske politifolk alle jødiske kvinner og barn de kunne få fatt på.
Den største transporten av norske jøder til konsentrasjonsleirene fant sted 26. november 1942. Da forlot skipene Donau og Monte Rosa Oslo havn med 555 personer om bord. Aksjonen ble avsluttet 25. februar 1943 da 158 jøder fikk sin siste reise med Gotenland. I løpet av tre måneder ble til sammen 773 menn, kvinner og barn deportert.
Bare 38 norske jøder overlevde oppholdet i leiren og møtet med nazistenes endelige løsning.
Blant dem var ikke Herman Feldmann og Willy Schermann.
Flyktningene fra kveldstoget til Halden i oktober 1942 ble henrettet med nakkeskudd i utryddelsesleiren Auschwitz i Polen 20. august året etter. Det blir fortalt at de bar sterkt preg av et år med rå og brutal mishandling.
3. september 1943 ble grenselosen og motstandsmannen Karsten Løvestad stilt opp foran en eksekusjonspelotong i skogen på Trandum utenfor Oslo og henrettet.
LES OGSÅ: Hvor mange land er det i verden?
Myrdet av hjelperne
Det eldre ekteparet Jakob og Rakel Feldmann skjønte raskt at drapet på nazi-politimannen Arne Hvam ville føre til at de selv ble jaget vilt. Hermann Feldmanns fosterforeldre tok seg frem til gårdsbruket i Trøgstad hvor grenselosen Karsten Løvestad stammet fra, for å rømme landet.
Broren til Karsten Løvestad, Håkon (22), og kameraten Peder Pedersen sa seg villige til å følge det tilårskomne ekteparet over til Sverige. Turen utviklet seg snart til et mareritt for alle fire.
De to flyktningene var ikke i en forfatning der de kunne takle de fysiske utfordringene. Stemningen i følget ble ikke bedre av at paret slepte med seg tunge kofferter i det uveisomme terrenget.
Flukten endte med at de to losene slo i hjel Jakob og Rakel Feldmann og dumpet likene i Skrikerudtjern. Koffertene ble ikke dumpet. Innholdet var forklaring god nok for at de gamle hadde insistert på å slepe dem gjennom skogen. De to unge grenselosene delte innholdet; penger og andre verdisaker.
Snart begynte rykter å gå om at de to plutselig hadde fått mye penger mellom fingrene. Folk la sammen to og to. Allerede før krigen var over, mens Håkon Løvstad levde som flyktning i Sverige, ble han konfrontert av norske jøder.
Venner av Jakob Feldmann kjente igjen det rådyre gulluret som Løvestad gikk og blæret seg med. Og alle i de jødiske miljøene i den svenske hovedstaden visste at Jakob og Rakel var savnet etter at de forsøkte å flykte.
I slutten av mai året etter den mislykkede flukten, fløt likene etter Jakob og Rakel Feldmann opp i Skrikerudtjern. NS-politiet som etterforsket saken, var aldri i tvil om hva som måtte ha skjedd. Men de skyldige gikk lenge klar.
I februar 1947 vedgikk de to grenselosene sine handlinger overfor norsk politi. Til tross for heftige forsøk på å få saken henlagt, måtte begge møte i retten tiltalt for ran og drap.
Advokatene innkalte vitner som kunne fortelle om de tiltaltes uegennyttige innsats i motstandsarbeidet og om alle flyktningene de hadde hjulpet over grensen. Domstolen kunne i og for seg følge karenes resonnement om at drapene var nødvendige for å hindre at både rute og fluktorganisasjon skulle bli avslørt.
De to ble følgelig frikjent for drap og ran både i lokaldomstolen og senere i lagmannsretten. Saken ender med at de må sone noen måneder for «underslag».
Denne saken ble første gang publisert 26/12 2019, og sist oppdatert 16/12 2019.
