Mathistorie på boks
Jobbet for sultelønn: Tjente 10 øre timen
For snart 150 år siden ble den første hermetikkfabrikken i Stavanger etablert. «Røgede brisling i olie» ble en velsmakende verdenssuksess og startet et industrieventyr der kvinnene kom til å spille en viktig rolle.
Slutten av 1800-tallet: Langs kaiene i Stavanger yrer det av liv.
Fiskebåtene er i ferd med å losse nattens fangst. Lukten av brisling brer ser gjennom gatene, og fra de mange fabrikkpipene stiger røyken. Mellom vanlige folks hus ligger hermetikkfabrikkene tett.
Hit haster de unge jentene til dagens arbeid og er neppe klar over at de er med på å skape historie i byen med 20 000 innbyggere. Ved århundreskiftet er det 14 hermetikkfabrikker i Stavanger. Et par tiår senere er tallet 59 og det eksporteres millioner av sardinbokser til hele verden!
Den spede begynnelsen
I 1880-årene rystes Stavanger av en økonomisk krise, da byens to hovednæringer, sildeeksporten og seilskutefarten, opplever store problemer. Silda forsvinner fra fjordene! Konkurser og arbeidsledighet er resultatet. Det skal bli sildas mye mindre slektning, den sølvblanke brislingen, som redder byen fra den vanskelige situasjonen.
Allerede i 1873 grunnlegger fire av byens kjente menn Stavanger Preserving Co., og får reist «en mindre fabrikbygning med fornødne lagerrum» på nyinnkjøpt tomt i Øvre Strandgate. De første årene er det middagshermetikk i runde blikkbokser som produseres, holdbar proviant til sjøfolkenes lange reiser.
Men hjelpemidlene er sparsomme, og det meste arbeidet må gjøres med håndkraft: «Haand og saks og loddebolt var det eneste man hadde å hjælpe seg med. Av maskiner til forarbeiding av blikboks hadde man en haandpresse til utstansing av laag og bunder, samt en taffelsaks for tilskjæring av sarier. Dampningen foregik i 2 store jernkjedler under løse laag.»
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – men det var ett problem
En god leggerske kunne legge flere tusen esker om dagen.Foto: Stavanger Byarkiv Foto: Stavanger Byarkiv
Til alle verdenshjørner
Fabrikken til Stavanger Preserving Co. får navnet Stavanger Hermetiske Fabrik, på folkemunne bare kalt «Hermeten». Her «blev de første aar ca. 6 mænd beskjeftiget og ca. 8–10 kvinner foruten bestyrerinden».
Kvinnene er kledd i fotside, hvite forklær og arbeider lange dager, for det meste stående. Med verkende ben og fiskelukt på hendene tar de imot lønnen, som er på fattige 10 øre timen. 10 timer må de arbeide for å kunne ha råd til et kilo margarin!
I 1879 introduseres et nytt produkt ved fabrikken: «de røgede norske sardiner». Dette blir det virkelige gjennombruddet. Fabrikken får gullmedalje under fiskeriutstillinger i Bergen og Melbourne, Australia. Mer moderne utstyr og maskiner blir innkjøpt, markedsføringen skyter fart og eksporten øker.
Millioner av blikkbokser med Stavanger-navnet på spres nå til alle verdenshjørner, samtidig som en mengde nye fabrikker dukker opp, både rundt Vågen og utover i Østre bydel. En av de store pionerene er Chr. Bjelland & Co. som siden starten i 1894 har vokst hurtig og etablert hele seks
fabrikker i Stavanger, og flere rundt i landet. Norske sardiner fra Bjelland blir en verdensartikkel! Og fra nå av er Stavanger landets ubestridte hermetikkhovedstad.
Kvinnene i arbeid
- Siden sardinboksene var så like i formen ble det viktig for fabrikkene å vise sitt særpreg gjennom fargerike og forseggjorte etiketter. De små reklameplakatene som dekket toppen av boksene ble i Stavanger kalt for «iddiser».
- Tegnere og trykkerier hadde gode år, det ble produsert minst 30 000 ulike etiketter. Kjendiser og aktuelle hendelser ble avbildet for å vekke kjøpelysten i nære og fjerne land.
- Kongelige ble brukt i rikt monn, særlig var den norske kronprinsen populær på flere varemerker. Kvinnemotivene var utallige, både nonner, pakkersker, havfruer og danserinner havnet på sardinboksene. Spennende reisemål, norsk natur, Nansen og Amundsen var også populære motiver.
- Etikettene skapte drømmer og ga en smak av en verden i overflod. Iddisene ble ettervert samleobjekter for barn og voksne, og en viktig del av Stavanger-kulturen.
Snart er mer enn tusen Stavanger-kvinner i arbeid ved byens hermetikkfabrikker. Oppgavene er mange og klart fordelt mellom kjønnene. Mennene tar det tyngste arbeidet og det som får størst betydning for den endelige kvaliteten: forlaking, røyking, lodding av boksene og sterilisering.
Kvinnene arbeider som «Trædersker, Klippersker og Læggersker». Etter forlakingen trer de brislingen gjennom øynene på stålteiner som settes på rammer. Disse plasseres så i røykeovnene av mennene, som styrer temperatur og tid.
Når fisken er ferdig røykt og avkjølt er det kvinnenes oppgave å klippe hodet av fisken før den går videre til leggeavdelingen. Her legges brislingen etter bestemte instrukser
i boksene før olivenolje eller tomatsaus doseres over. Mennene lodder lokket på og steriliserer (hermetiserer) boksene ved 106 grader før kvinnene igjen overtar og vasker boksene rene, pakker hver enkelt i papir, setter etiketter på og legger dem i trekasser.
Høyt tempo
Flere nyvinninger åpner for masseproduksjon av hermetikk. Stansemaskinen kan presse ut blikkbokser i ett stykke og falsemaskinen fester lokkene som tidligere måtte loddes på enkeltvis. Nå kan 600 bokser forsegles på en time, mens lodderne før brukte 10 timer på samme antallet. For en revolusjon!
Kvinnene i leggeavdelingen har travle dager med stressende arbeid, men her kan de virkelig vise sin dyktighet. Konsentrasjon og høyt tempo er viktig. De raskeste fingrene klarer å fylle en boks med sardiner på seks sekunder! I brislingsesongen blir ukene lange på fabrikkene, gjerne 60 timer.
Akkordarbeid er vanlig. Jo flere fisker på teinene, jo mer lønn. Jo hurtigere legging, jo bedre. Mange barn deltar også i arbeidet, kanskje er de med og hjelper mor med akkorden, eller får vaske stålteinene før nye brisling skal tres på.
Jobbet for «sultelønn»
De fleste fabrikkene har en bestyrerinne. Hennes oppgave er å holde orden, sørge for at det er nok fisk, teiner, bokser og olivenolje. Hun har ansvar for at alle har nok arbeid.
Mens sjefen sitter på kontoret er bestyrerinnen lett tilgjengelig for arbeiderne ute i fabrikklokalet. Hun har en relativt god lønn, i motsetning til de aller fleste kvinnene i hermetikkindustrien, som har en timelønn halvparten av mannens, kanskje enda mindre. De kan tjene bra i brislingsesongen, men deler av året uten arbeid gjør at inntekten blir ustabil.
I 1901 blir Kvinnelige hermetikkarbeideres forening opprettet og langvarige konflikter rundt lønn og arbeidstid pågår.
I 1904 skriver en leser i Stavanger Aftenblad:
«De kvinnelige arbeiderne ved hermetikkfabrikkene i vår by har en arbeidslønn av gjennomsnittlig 10 øre timen. Dette er sultelønn! Mange mennesker i vår by vil ikke tro at levevilkårene for mange er så elendige. Man begynner å forstå hvordan fattigdommen dog må herske trøstesløst og kaldt i mange hjem.»
Fattigdom og velstand
Rundt århundreskiftet er hermetikkindustrien den dominerende arbeidsplassen for kvinner i Stavanger. Mange er unge, ugifte jenter som må hjelpe til med familieøkonomien i stedet for å gå på skole. Andre er enker eller husmødre med forsørgeransvar.
Det blir opprettet såkalte barneasyl som skal ta seg av de små når mor er på arbeid på fabrikken, slik at de slipper å bli overlatt til seg selv hjemme eller ute i gatene.
Det finnes bare én kvinne som drev egen hermetikkfabrikk i Norge, Anna Bryne i Stavanger. Hun var gift med Claus Andersen, og da han døde bare 50 år gammel i 1887 bestemte hun seg for å etablere sin egen hermetikkfabrikk. Etter loven kunne enker starte foretak i sin avdøde manns navn, med tilføyelse av Enke etter navnet. Anna Bryne drev fabrikken Claus Andersens Enke fra 1891 til 1924.
Det var i starten en liten fabrikk med 20–30 ansatte som produserte hermetisert oksekjøtt med suppe, fiskeboller i kraft, appetittsild og røykte sardiner. Anna var fra en religiøs kvekerfamilie og likte å gå sine egne veier. Hun hadde fem døtre som hjalp til med driften, og sammen reiste de til Amerika for å markedsføre produktene sine i kvekermiljøene der. I 1924 var det slutt for fabrikken, men under 2. verdenskrig ble det servert kjøttboller som var nedlagt av Claus Andersens Enke: «Kjøttbollene var noe sykt lyserøde og kanskje litt løse i konsistensen, men de smakte ikke verst og ingen av gjestene døde derav.»
Men barneasylene er ikke gratis, og mange mødre har ikke råd til å benytte seg av tilbudet. Heldigvis bor mange av dem så nær fabrikken at de kan rekke hjem i pausene for å se til barna.
Til tross for fattigdom og arbeidskonflikter fortsetter hermetikkeventyret i mange år ennå. Industrien blir mer moderne, men i 1982 er det slutt. Da legger den siste hermetikkfabrikken i Stavanger ned virksomheten.
Hermetikken vil likevel forbli uløselig knyttet til byens historie. Allerede i 1909 står det å lese: « ... den fede brisling gyder en ustanselig Sølvstrøm over Byen. Alle mennesker ved, at det er Hermetikindustrien, som har skabt det moderne Stavanger.»
Kilder: Norsk Hermetikkmuseum, John G. Johnsen: «Out to conquer the world», «Mellom sild og olje» (Dreyer Bok) og Stavanger Museums Årbok 1986.