fåmælt og lite skoleflink
Joakim rømte til USA og fikk en genial idé. Det han skapte, ble ikonisk
Da nazistene invaderte Norge, skjønte Joakim Lehmkuhl – sønn av «Statsraad Lehmkuhl» – at han måtte komme seg vekk. Det ble starten på et eventyr ingen har sett maken til.
Joakim Lehmkuhl hadde gode kort på hånden allerede ved fødselen. Guttungen kom til verden i 1895, som sønn av skipsreder og statsråd Kristofer Lehmkuhl - han som seilskuten “Statsraad Lehmkuhl” er oppkalt etter, og som også regnes som
Norges Handelshøyskoles far. Som om ikke det var nok, så var Joakims onkel selveste Christian Michelsen, Norges statsminister og en av de sentrale kreftene bak unionsoppløsningen i 1905.
Den unge Lehmkuhl var intet skolelys, men tekniske ting skjønte han seg på. Etter ingeniørutdannelse i Bergen og deretter USA, kom han hjem igjen med hodet fullt av nye tanker, ikke minst innen rasjonalisering og organisasjonsledelse.
DEN RØDE FARE
I 1925 tok Lehmkuhl initiativet til å starte det høyrevridde Fedrelandslaget, sammen med Christian Michelsen og Fridtjof Nansen. Organisasjonen var ikke et egentlig politisk parti, men formålet var klart: Å samle høyresiden i norsk politikk mot “den røde fare”.
Bevegelsen fikk stor oppslutning mot slutten av 1920-tallet, og blant medlemmene var blant annet Anders Lange - Fremskrittspartiets bestefar. Også Fridtjof Nansens sekretær, Vidkun Quisling, skal ha vært med i Fedrelandslaget.
Lehmkuhl markerte seg som motstander av Quisling da denne stiftet Nasjonal Samling. Midt på 1930-tallet trakk Lehmkuhl seg gradvis tilbake fra Fedrelandslaget. Han konsentrerte seg om sitt eget ingeniørfirma, som gjorde det stort innen skipsradioer og kjøleskap.
Da nazistene invaderte Norge i 1940, skjønte Lehmkuhl at nå var det bare én ting å gjøre: Komme seg unna.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
PÅ FLUKT FRA NAZISTENE
Lehmkuhl tok med seg familien og flyktet fra hjemmet i Oslo. De satte kursen vestover, sammen med en god venn, skipsreder Thomas Olsen. Med på ferden var blant annet Olsens 11 år gamle sønn Thomas Fredrik, i dag kjent som den mediesky forretningsmannen Fred. Olsen.
Også Olsen hadde sett tegnene. Noen år tidligere hadde den kunstinteresserte skipsrederen gjemt rundt 30 Munch-malerier på Sandbu, familiegården i Vågå. Et av kunstverkene som i årevis lå gjemt bort i kjelleren, var “Skrik”, som i 2012 ble solgt for nær 700 millioner kroner.
Men “Skrik” var ikke eneste celebre gjest på gården under krigen. Samtidig som maleriet lå og skrek ut sin eksistensielle angst i kjelleren, lå også kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen i skjul på fjellgården.
Etter å ha flyktet over Dovre til Vestlandet, delvis på ski, kom familiene Lehmkuhl og Olsen seg til London på en av Fred. Olsens egne lasteskip, M/S “Bromma” - for øvrig et av skipene som fraktet Norges gullbeholdning til London.
Lehmkuhl og Olsen dro videre til New York, der de ville hjelpe til med å knuse nazistene.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn
REDDET AV EN MUS
Waterbury Clock Company i Connecticut hadde røtter tilbake til 1850-tallet, og var i 1929 på randen av ruin da en ukjent herremann tok kontakt og lurte på om de kunne lage ur med en mus på. Mannen helt Walt Disney, musen het Mikke, og snart gikk butikken så det suste igjen - midt under depresjonen.
Da krigen kom, gikk Waterbury over til å lage tennsatser til allierte bomber. Det var midt i blinken for Olsen og Lehmkuhl, som kjøpte selskapet i 1941.
Skipsrederen eide det meste av selskapet, mens ingeniør Lehmkuhl ble administrerende direktør. Da freden kom, kollapset markedet for krigsmateriell. Nordmennene bestemte seg for å satse på armbåndsur.
Rett nok hadde Lehmkuhl aldri sett under baklokket på en ur, men han var overbevist om at et enkelt, rimelig kvalitetsur ville bli en stor suksess.
Les også: (+) Kona ante ingenting om hva ektemannen gjennom 31 år hadde planlagt – så ble han tatt: – Det var et sjokk
SNOTTEPAPIR
Etter krigens slutt returnerte Olsen-familien til Norge. Joakim Lehmkuhl ble værende i USA. Under bergenserens ledelse utviklet klokkefabrikken et enkelt, solid og ikke minst billig armbåndsur, som i 1949 fikk navnet Timex.
Hvor navnet kom fra, er usikkert. Noen kilder hevder at nordmennene tok det passende ordet “time” og la til en x, for at klokkene skulle ha en viss vitenskapelig aura rundt seg.
Fred. Olsen har en annen forklaring:
– Min far likte Time Magazine, og brukte mye Kleenex. Så han puttet de to ordene sammen og fikk Timex, sa han til Forbes Magazine i 2015.
MERKEVAREGENI
Men det er ikke nok å ha et godt produkt, hvis ingen vet om det. Mye av Timex´ suksess handler om Lehmkuhls teft for merkevarebygging. Nå skulle Amerika teppebombes med budskapet om de fortreffelige billigurene.
I aviser, blader og “direktesendte” TV-reklamer ble armbåndsurene utsatt for de mest oppfinnsomme tester. Urene ble frosset fast i iskblokker, skutt gjennom glassruter og festet til propellen på utenbordsmotorer.
De ble kjørt i oppvaskmaskin, festet på beina til løpshester og under baugen på racerbåter. Hver reklame ble servert sammen med et slagord som har glidd inn i det amerikanske språket: “It takes a licking and keeps on ticking”.
ELVIS OG ROCKY
Også store idrettsstjerner fikk betalt for å promotere urene. En reklame viste en Timex festet på Mickey Mantles baseballtre. En annen viste tungvektsbokseren Rocky Marciano dundre løs på bokseputen sin med en Timex på armen. Budskapet var klart: Selv verdensmesteren i boksing kunne ikke stoppe billiguret fra Connecticut.
I tillegg sponset firmaet store TV-show, blant annet “The Frank Sinatra Timex Show”, der Elvis Presley fjernsynsdebuterte etter endt militærtjeneste.
Reponsen var enorm.
Les også: (+) Først etter at Livs ektemann var død, ble hun klar over livsløgnen hans
500 000 000 UR
Folk løp til butikkene med sine sju dollar - de trengte ikke engang dra til urmakeren. Også i distribusjonen snudde Lehmkuhl opp-ned på vanlig praksis. Istedet for å selge urene gjennom urmakere, ble Timex solgt på apotek, isenkrambutikker og hos tobakkshandlerne. De var overalt.
Snart kunne man kjøpe billigklokkene på 250 000 utsalgssteder i USA. Timex ble et kultprodukt, anført av en nordmann som ble kalt klokkebransjens Henry Ford.
Timex ble den reneste seddelpressen. I 1963 var halvparten av armbåndsurene som ble solgt i Amerika en Timex. Nå gikk butikken så bra at den aldrende bergenseren fløy med helikopter fra hjemmet i Greenwich opp til Waterbury.
På 1960-tallet var Timex verdens mest solgte klokke.
Lehmkuhl styrte et selskap med 28 000 ansatte, fabrikker verden over og et årlig salg på over 30 millioner armbåndsur. I 1970 passerte selskapet en halv milliard solgte klokker.
Så begynte nedturen.
DET STORE FALLET
Joakim Lehmkuhl begynte å bli gammel. Da den etter sigende stadig mer eksentriske direktøren ga seg i 1973, var han 78 år gammel. Akkurat som Timex hadde tatt sveitserne på sengen noen tiår tidligere, ble Timex nå utkonkurrert av billige ur fra Asia, mange av dem digitale.
Enorme tap fulgte, og titusener av mennesker mistet jobbene. Rundt 1980 var Timex på randen av kollaps. Fred. Olsen, som nå var en gigant i norsk næringsliv, tok grep for å redde farens knelende klokkeimperium. Annenhver uke pendlet han til Connecticut, der han insisterte på at møtene skjedde innenfor norsk arbeidstid.
Løsningen på krisen fant han rett utenfor kontorvinduet, og den luktet svette.
Les også: (+) «Folkets president» tjente seg rik på sine 300 slaver
VERDT MILLIARDER
Fred. Olsen hadde oppdaget joggebølgen som skyllet over Amerika. Midt på 1980-tallet ble Timex Ironman lansert, og det digitale treningsuret ble en suksess av dimensjoner. Allerede i sitt første år ble Ironman det mestselgende uret i USA. Selv president Bill Clinton hadde en Timex Ironman på armen - selv når han gikk i dress.
Treningsurene fortsatte sin seiersgang verden over, og i dag er Timex fremdeles en gigant. I dag eier selskapet en rekke andre urmerker. I 2015 anslo Forbes verdien av Timex til en milliard dollar.
Hva så med Joakim Lehmkuhl? Han flyttet til Bahamas, der han døde i 1984, 89 år gammel. Men den stillfarne bergenseren ville sikkert vært stolt over at selskapet han grunnla forlengst har passert en milliard solgte armbåndsur. At han er av få nordmenn som virkelig har skapt en global merkevare. Og at du fremdeles kan kjøpe en Timex for noen få hundrelapper.
Kilder: Odd Harald Hauge: “Fred. Olsen - uautorisert biografi”, Aftenposten, DN, Timex, Fortune, Bergens Tidende, Dagsavisen, New York Times
