Forbrødringen på seierspallen
Vennskapet Hitler hatet
Ludwig (23) og Jesse (23) var rivaler under OL i Berlin 1936. Etterpå gjorde de noe som irriterte Hitler til bristepunktet.
Datoen er 4. august 1936. Det er dag fire under De olympiske sommerlekene i Berlin.
Adolf Hitler sitter på tribunen sammen med Goebbels, Göring og de øvrige nazitoppene – samt titusenvis av andre tyske patrioter.
Hitler er i slett lune. Det er først og fremst en 23 år gamle farget amerikaner ved navn Jesse Owens som er årsaken. Jesse har allerede vunnet gull på 100 m sprint og forviste de tyske atletene til plassene bak.
Og det i lekene som skulle være en hyllest til de tyske idealer og en oppvisning av den ariske rases fullkommenhet.
Førerens overbevisning om at de tyske, blonde og blåøyde utøvere er overlegne i konkurranser med undermennesker som fargede og slavere, har allerede fått seg en knekk.
På seierspallen nedenfor hovedtribunen skal de tre beste i lengdekonkurransen feires. Der står tyskernes store håp og favoritt Ludwig «Luz» Long (23), den «perfekte arier»: Høy, atletisk, blond og blåøyd.
Der står også Jesse Owens.
Sammen skal de to 23-åringene irritere Hitler til bristepunktet.
Les også: (+) Narviks treffsikre helter ga Hitler juling
Dobbelt nederlag
Jesse Owens hadde slitt under kvalifiseringen til lengdekonkrurransen. Han var nervøs, og hoppet «dødt» i sine to første forsøk. Før hans siste forsøk kom Luz bort til ham. Tyskeren foreslo at Owens tok sats rett foran planken; «Du er jo så god at du vil klare å kvalifisere deg, uansett», sa han.
Owens lyttet til rådet. Han tok sats rett bak planken, men klarte likevel kvalifiseringskravet med god margin. Før lengdefinalen senere samme dag var nervene borte. Owens vant gull også i denne øvelsen. Ludwig «Luz» Long, måtte ta til takke med sølvet.
Uttrykket «sølv er nederlag» har sjelden vært mer treffende.
På seierspallen gjør Luz som forventet av ham: Han løfter høyre arm i en hilsen til Føreren og de andre nazi-toppene.
Men umiddelbart etter seremonien skjer noe som må ha fått Hitler til å gå i svart: Luz og Jesse går arm-i-arm ned fra podiet mens de smiler og prater kameratslig sammen. En uhørt handling av en arier!
Føreren har jo allerede uttalt offentlig at han nekter å hilse på en usivilisert mann fra «jungelen», og tar det som en selvfølge at tyske utøvere følger følge hans eksempel.
For Luz blir det med den ene sølvmedaljen under mesterskapet, Owens skal i tillegg også ta gull på 200 m sprint og 4x100 m stafett, og bli Berlin-OLs store helt og den mestvinnende utøver med fire gull. Ikke før Carl Lewis i OL i Los Angeles i 1984, skulle noen klare det samme.
Les også: Anneliese (74) skulle bare rydde på loftet. Gjorde utrolig funn
Brevvenner
Jesse Owens tok Hitler avvisning på strak arm. I sin selvbiografi skrev han at det faktum at Hitler nektet å ta ham i hånden var glemt etter kort tid. Det som sto igjen som det sterkeste minnet fra Berlin-OL i 1936, var nettopp vennskapet med Luz.
For Jesse og Luz forble venner i årene som fulgte. De møtte hverandre riktignok ikke, men skrev jevnlig til hverandre.
Det var et uvanlig vennskap. Først og fremst fordi Luz var en hvit utøver som representerte Nazi-Tyskland, mens Jesse var en farget mann. I tillegg var bakgrunnen deres vidt forskjellig:
Utstøtt hjemme
I Nazi-Tyskland ble Jesse Owens hyllet av publikum fra alle nasjoner og raser, han kunne spise på hvilken restaurant han ønsket, han fikk sitte hvor han ville på busser og andre offentlige kommunikasjonsmidler, og selvsagt bo på det samme hotellet som de hvite amerikanske utøvere.
Tilbake i USA var tonen en helt annen. Da OL-heltene skulle hylles offisielt på et hotell i New York, måtte Owens ta vareheisen. Som farget måtte han sitte bakerst i bussen og reise seg for hvite om bussen var full, og fikk ikke bosette seg der han ønsket. Hitler hadde riktignok nektet å håndhilse på ham, «men det hadde også den amerikanske presidenten,» skrev Owens. For USAs respekterte og populære president Franklin D. Roosevelt, torde ikke å invitere OL-helten Jesse Owens til Det hvite hus.
Roosevelt var redd for å støte bort hvite velgere i sørstatene.
Luz var av fin familie, han hadde studert juss i Leipzig og hadde praktisert som advokat i årene før krigen. Jesse var en sønnesønn av en slave, vokste opp som det tiende barnet i en fattig familie og måtte begynne å plukke bomull allerede som syv-åring. Under hele oppveksten hadde han opplevd fattigdom og diskriminering, og alltid hatt følelsen av å være en annenrangs borger.
Jesse hadde hele livet følt på undertrykkelsen fra det hvite samfunnet. Men den nedlatende og diskriminerende holdningen var fraværende hos tyske Luz. For Jesse må det ha vært en ny og helt unik opplevelse.
Les også: Himmlers norske venn tjente en formue på krigen – straffen ble knallhard
Den siste hilsen
Tre år senere var 2. verdenskrig et faktum. Luz og Jesse fikk ikke lenger anledning til å skrive til hverandre. Luz fikk to sønner under krigen, Karl-Heinrich (født 13. november 41) og Wolfgang (født 30. mai 43, men døde året etter), og tjenestegjorde som tysk offiser blant annet i Nord-Afrika og Sør-Italia.
Sommeren 1943 var Luz utstasjonert på Sicilia. Her ble han skutt og drept den 14. juli. Han ble 30 år gammel.
Kort tid før han døde, skrev han et brev til Jesse Owens. Det nådde amerikaneren først i 1946.
I brevet skrev Luz blant annet:
«Jeg er her, Jesse, hvor det eneste som synes å eksistere er tørr sand og vått blod. Jeg er ikke så redd for mitt eget liv, min venn Jesse, jeg er bekymret for min kone som er hjemme, og min lille sønn Karl, som aldri er blitt kjent med sin far.
Hjertet mitt forteller meg, hvis jeg skal være ærlig med deg, at dette er det siste brevet jeg skriver. Hvis det er slik, må jeg be deg om noe. Det er noe som er veldig viktig for meg. Hvis du kommer til Tyskland når denne krigen er over, så må du finne min Karl og fortelle ham om hans far. Fortell ham, Jesse, om tiden som var før det ble krig og vi ble skilt fra hverandre. Fortell ham om hvor rikt et vennskap kan være mellom menn på denne jord…. Jeg velger å tro at det finnes en Gud. Og jeg ber til ham, om at disse ordene en gang vil bli lest av deg.»
Din bror, Luz.
Les også: (+) Alfred (12) var Hitlers helt
Forlover
Brevet nådde til slutt Jesse, og det gikk som Luz så sterkt hadde håpet på: Owens dro til Tyskland, møtte og ble venner med Luz’ sønn, Karl-Heinrich. Ja, så nært og sterkt ble dette vennskapet at Karl-Heinrich valgte Jesse Owens til sin forlover da han giftet seg på midten av 1960-tallet.
Jesse Owens døde av lungekreft i 1980, 66 år gammel.
Vennskapet mellom ham og Luz var et tilsynelatende «umulig» vennskap. Men samtidig, eller kanskje nettopp derfor, et vennskap av en helt spesiell styrke.
Motet Luz Long viste nazi-toppene sto sterkest igjen etterpå, sa den amerikanske sprintlegenden Jesse Owens:
– At Hitler nektet å hilse på meg, er glemt. Det som står sterkest i mitt minne er vennskapet med Ludwig «Luz» Long, sa den fargede sprinteren.
Jesse Owens oppsummerte verdien av vennskapet så flott selv:
«Medaljer og ordener ruster i årenes løp. Men ekte vennskap hverken ruster eller samler støv.»
KILDER: NRK, Norges Olympiske Museum, ESPN.com, og Letters og Note: Tell him about his father.
