den store zombiejakten:
Dag og natt i 60 år har de stått på beredskap for å hevde suverenitet over norsk luftrom. Nå er det snart slutt
Luftkamp, næruhell og krenkelser er noen av opplevelsene til de norske pilotene på jagerflyberedskapen i Bodø i jakten på «zombier». Se video i saken.
Viktigheten av den grønnmalte brakka inne på Bodø Hovedflystasjon står i grell kontrast til bygningens beskjedne ytre.
En tre-bokstavers forkortelse − QRA − forteller innvidde at brakka har en helt spesiell plass i forsvaret av Norge. Så lenge det varer.
Nabo til brakka er to splinthangarer. Inni hver av dem står et F-16 jagerfly parat med skarpe missiler. Det er de som er kjernen i Norges «Quick Reaction Alert»-beredskap. Så lenge det varer.
Siden F-16 ble faset inn tidlig på 1980-tallet, har brakka vært tilhold for de to pilotene og seks teknikerne som til enhver tid står på døgnberedskap. Og det brakka mangler i komfort, tar den igjen i beliggenhet: Fra inngangsdøra er det bare en kort løpetur bort til de to splinthangarene som ligger nærmest rullebanen. Det er avgjørende når ordren om å «scramble» kommer.
Fra mannskapene blir vekket skal det ikke gå mer enn maksimalt 15 minutter før hjulene til de to jagerflyene forlater bakken.
– Det første minuttet etter at alarmen er gått gir samme følelse som når man har forsovet seg og kroppen pøser på med adrenalin for å vekke hjernen, beskriver skvadronsjef Erik «Folder» Brettingen (47) på 331-skvadronen.
Les også (+) Den norske spionen hoppet ut i fallskjerm med 25.000 kroner. Så ble han borte
Overtas av F-35
I 1960 landet de første F-86K Sabre allværsjagerne i Bodø. De markerte starten på NATOs jagerflyberedskap i nord.
Den militære aktiviteten i nord hadde tiltatt, og fra midten av 1950-tallet hadde etterretningstjenesten registrert et økende antall krenkelser av norsk luftrom, hele 13 tilfeller i 1957. For å hevde norsk suverenitet var det blitt nødvendig med utbygging av radarstasjoner og døgnkontinuerlig flyberedskap.
I 60 år, dag og natt, har to jagerfly stått på kontinuerlig 15-minutters beredskap for å avskjære og identifisere ukjente fly utenfor kysten av Norge.
2021 blir siste året F-16 står på beredskap. Etter planen skal det fases ut på nyåret 2022. Da vil QRA-beredskapen overtas av F-35 stasjonert på Evenes.
Enn så lenge er den grønnmalte beredskapsbrakka inne på Bodø Hovedflystasjon en slags luftens brannstasjon.
Brakka innehar en nøkkelrolle for å hevde norsk luftterritorium, både militært og symbolsk, og for jakten på «zombier».
Det er betegnelsen de militære kontroll- og varslingsmannskapene bruker på de uidentifiserte og uanmeldte prikkene som jevnlig dukker opp på radarbildene fra luftrommet utenfor kysten av Norge.
Les også (+) Faren er over, sa sprengstoffekspertene. Så smalt det
Hot scramble
Varslingsradarene plukker opp alt av sivil og militær trafikk over norsk luftrom og havområdene utenfor – og et stykke østover inn på russisk territorium på Kolahalvøya.
Når en «zombie» forlater russisk luftrom med kurs vestover, går beskjeden fra kontroll- og varslingssenteret på Sørreisa til NATOs overordnede luftoperasjonssenter i Uedem i Tyskland som samkjører radarbildene fra NATOs nordflanke med hele kontrollkjeden.
Dersom de ber om det, går ordren om «hot scramble» til beredskapen i Bodø.
Uansett tid på døgnet må både bakkemannskap og flygere jobbe som et veltrent Formel 1-team. Mens det normalt kreves tre kvarter for å klargjøre og starte opp en F-16, skal det skje på fem minutter her.
De fleste oppstartssjekkene er allerede gjort som avslutning på den forrige turen. Flyene er klargjort med bryterne satt i riktig stilling, slik at det forenklet sagt bare er å spenne seg fast og trykke på startknappen før man setter av gårde.
I mellomtiden blir all annen flytrafikk i Bodø-området holdt tilbake til beredskapsflyene er i luften.
Passe skjerpet
– Jeg vil si at vi alltid er forventningsfulle når vi går på vakt, forteller 331-skvadronens sjef Erik «Folder» Brettingen.
– Spesielt om natta i dårlig vær er det klart at vi kjenner på en spenning som gjør oss ekstra fokusert når vi vet at det er risiko forbundet med oppdraget.
Men han stikker ikke under stol at spenningen også er knyttet til hva som venter ute i Norskehavet. Det kan være en større formasjon med russiske bombefly og tankfly med jagereskorte, eller man kan komme over en ny versjon av et fly. Og kanskje bli den første vestlige jagerpiloten som opplever det på nært hold i luften.
Begge deler appellerer til jegerinstinktet, for det er dette de norske pilotene er trent for.
Selv når overvåkingsradarene ikke har noe spesielt å melde, legger beredskapspilotene seg iført flightsuit og med hodet og kropp i en viss beredskap. Å bli vekket opp fra dyp søvn og skulle suse av gårde med 300 meter i sekundet 10 minutter senere er brutalt for hodet.
Les også (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over
Tenningsnivå
Bare det å kle på seg tørrdrakt og g-bukse er komplisert og tar tid. Men lang erfaring gjør at de riktige håndgrepene skjer raskt på autopilot.
– Du ser iveren hos en nyutdannet vingmann. Senere går det meste på rutine. Man må holde et fornuftig tenningsnivå. Ikke overtent, men passe skjerpet, forteller Brettingen.
I mellomtiden har crew-chiefene og assistentene løpt i forveien for å åpne de bombesikre hangarportene. Der begynner de oppstartsprosedyren mens pilotene får en kort oppdragsbrief på telefonen.
Vanligvis går det mellom tre og fem minutter fra de forlot dyna til de følger etter. Akkurat nok tid er gått til at hjernen har rukket å klarne. En liten løpetur senere er de fastspent i cockpit før de takser ut fra hver sin hangar.
Et kort stopp med flynesen pekende vekk fra Bodø by gir bakkemannskapene tid til å armere de skarpe radarstyrte kortholdsmissilene på hver vinge.
Deretter legger flyene bak seg hver sin sky av jeteksos og vanndamp fra slapset på rullebanen før de to ildhalene forsvinner inn i skydekket.
Økt aktivitet
CRC Sørreisa er den siste bemannede norske luftradarstasjonen, i tillegg til rekken av de ubemannede. På radarbildet ligger zombiene nord av Finnmark med kurs sørvestover.
Norsk luftrom strekker seg 12 nautiske mil ut fra kystlinjen. Men det er sjelden russiske fly kommer så nært. De fleste identifikasjonene skjer som regel 35 nautiske mil ute, på høyder mellom 20–30 000 fot.
Det er Sørreisa som gir avskjæringskursen før F-16-flyene plukker opp målene på egen radar. Det siste stykket bruker pilotene ferdighetene sine til å gli inn på målet skrått fra siden.
Missilene på vingene til de norske beredskapsflyene har det aldri vært aktuelt å bruke. Derimot er digitalkameraet til Brettingen skuddklart. Det gjelder også det elektro-optiske kameraet til pod´en under vingen som sørger for bilder og video uansett lysforhold.
Les også (+) De beste isfiske-plassene på Bunnefjorden: Det er én ting som gjør fjorden så spesiell
100 fly samtidig
QRA-flyene har to oppgaver:
Å vise at den norske beredskapsstyrken følger med. Og vel så viktig er det å ta bilder som kan være av stor etterretningsmessig verdi.
På slutten av 1990-tallet må beredskapsvaktene ha fortont seg dørgende kjedelige. I 1998 ble det for eksempel bare identifisert tre fly.
Men fra 2007 startet den nye russiske forsvarsoppbyggingen. Ved utgangen av september i år var antallet 90 identifiseringer, opp fra 83 i hele 2019.
Men det er fortsatt langt igjen til tallene fra den kalde krigen. I toppåret 1984 utførte de norske pilotene 544 scrambles.
Den gang var det ikke uvanlig med bølger på 100 fly samtidig når det var øvelser utenfor Troms og Finnmark.
150 meters boble
– Jeg vil påstå at vi alltid har hatt et kollegialt forhold til de russiske pilotene.
Ordene kommer fra Rolf Noel. Han er den eneste gjenlevende norske piloten som har vært på operativ beredskap med alle de tre beredskapsflyene F-86K Sabre, F-104 Starfighter og F-16.
I løpet av de 24 årene som aktiv jagerflyger frem til 1991 skulle det bli mange nærkontakter med russiske fly.
Internasjonale regler sier at alle fly i internasjonalt luftrom har krav på en 150 meters «boble» for seg selv. Men regelen blir ikke alltid etterlevd hvis man ønsker et nærbilde, noe det har vært gjensidig forståelse for.
Den tidligere sjefen for 331-skvadronen husker en episode der han manøvrerte seg varsomt innunder et russisk bombefly for å ta nærbilde av missilene det hadde inne i bomberommet.
Han signaliserte at de skulle åpne lukene. Russeren i sidevinduet ristet på hodet og pekte i stedet på missilene F-16-flyet hadde på vingene.
Noel tok hintet og manøvrerte seg opp og inntil russeren slik at han fikk nærbildene sine. Så gikk bomberomsdørene opp og Noel fikk sine før begge vinket og fløy hver til sitt.
Les også (+) Den hemmelige, norske flybragden løste en av Bosnia-krigens mest fastlåste situasjoner
Skutt med signalpistol
Men det var også vært episoder preget av fiendskap under den kalde krigen. Selv opplevde Noel å få en lyskaster med kraftig stroboskoplys i ansiktet en gang han nærmet seg et bombefly i mørket. Tapet av nattsynet kunne medført en reell kollisjonsfare, hevder han.
En annen beredskapsflyger opplevde også å bli skutt etter med signalpistol, noe som medførte formell protest.
På slutten av 1970-tallet simulerte det sovjetiske flyvåpenet missilangrep med Tu-16 «Badger» angrepsfly mot en amerikansk hangarskipsgruppe som øvde utenfor Røst.
For å lede de radarstyrte missilene inn mot målet måtte flyene fortsette på kurs rett fremover før de avsluttet med en venstresving som tydeligvis var innøvd prosedyre. Denne gangen medførte det at de krysset over Lofoten og inn i Vestfjorden.
Rolf Noel fulgte de fire flyene tett og fikk fotobevis av krenkelsen. I alt to ganger ble områdene rundt Lofoten, Vesterålen og Vestfjorden krenket av russiske bombefly.
Luftkamp
Våren 1990 skulle Noel og den ferske vingmannen Rolf Liland bli de første og eneste vestlige pilotene som endte opp i «luftkamp» med det nye sovjetiske jagerflyet Su-27 Flanker. Det skjedde under en større sovjetisk øvelse med hangarskipet «Baku» som lå nord av Sørøya.
Da de passerte «Baku», så de at det sto to startklare jagerfly på hangarskipsdekket før pilotene ble anmodet av radarkontrollen om å sette kurs østover fordi det var «noe veldig interessant» på vei mot dem.
100 kilometer nordøst av Nordkapp oppdaget de tre kondensstriper med kurs rett imot. Sekunder senere ble de angrepet av Flanker-flyene.
– Sannsynligvis hadde russerne misforstått og trodd at vi var jagerflyene fra hangarskipet på simulert angrepstokt østover, forteller Noel.
Les også (+) Spøkelsesskipet ingen vil ha
Gliste like bredt
Alle flyene var bevæpnet med skarpe missiler, så man måtte være varsomme for ikke å provosere hverandre unødig. Men fristelsen ble for stor, og nordmennene hadde dessuten et sterkt ønske om å få tatt nærbilde av den nye sovjetiske superjageren.
Noel og Liland svingte rundt for å unngå å få noen på halen. Den ene russeren trakk seg med en gang, men det ble en heftig luftkamp med de to gjenværende som startet på 36 000 fot og endte nede i 10 000 fot før de vinket med vingene og trakk seg ut.
– Jeg er sikker på at de russiske pilotene gliste like bredt som oss da de fulgte oss et stykke mot Banak, forteller Noel.
Og Liland fikk bildene sine.
