Ingen vet hvorfor 642 måtte dø

Robert Hébras var 19 år gammel, den solfylte sommerdagen i 1944. I hjembyen hans Oradour-sur-Glane, rådet idyll, ro, forventning og glede lørdag 10. juni 1944.

Blodbadet som utspilte seg i Normandie, drøye 400 kilometer lenger nord etter den allierte invasjonen fire dager før, virket fjernt. Det var markedsdag. Tross krigen var det fortsatt mye godt som kunne selges og kjøpes i det frodige jordbruksområdet i Sørvest-Frankrike. Dessuten var det dagen for utdeling av tobakksrasjoner.

Men krigens redsler skulle brått ramme Oradour-sur-Glane denne lørdagen. Robert Hébras skulle havne i kryssilden. Først i landsbyen. Deretter mellom dem som ville glemme og gå videre etter krigen, og de som kjempet for at man aldri skulle glemme massakren som ingen hittil har klart å antyde årsaken til.

Fri sone

10. juni 1944: Fire dager etter landgangen i Normandie hadde ryktene om at krigen snart kunne være over, også nådd Oradour-sur-Glane. Landsbyen sørvest i Frankrike, lå i den franske nazivennlige Vichy-regjeringens «frie sone».

Denne lørdagen var usedvanlig mange mennesker samlet i den idylliske byen ved elven Glane. Barna var på skolen mens noen arbeidere på porselensfabrikkene hadde tatt den lille trikken som gikk til storbyen Limoges, 20 km unna.

Smilende SS-soldater

Klokken 14.00: I ettermiddagsstillheten etter lunsj hørtes kraftig motordur. Lastebiler og beltevogner bemannet med ca. 200 unge SS-soldater stoppet opp på veien rett nedenfor byen. Tre lastebiler og to beltevogner brøt ut fra konvoien og kjørte inn i hovedgaten. Folk lurte på hva som skjedde. Den første tanken som slo innbyggerne var at tyskerne hadde kjørt seg vill.

En SS-offiser gikk inn i rådhuset, og like etterpå kom han ut sammen med byens vekter som leste opp en ordre om at alle i byen skulle møte på torget for å få sjekket identitetspapirene sine.

Samtidig banket SS-soldatene på dørene i byen. Soldatene viftet med maskinpistolene i retning torget for å vise at alle raskt skulle innfinne seg på samlingsstedet.

Skoletimen hadde akkurat begynt da tyskerne kom. De ga ordre om at lærerne og barna skulle følge dem. En SS-offiser skal ha sagt at man fryktet trefninger med motstandsbevegelsen, og at barna måtte komme seg i sikkerhet i kirken.

SS-soldatene var fullstendig rolige, noen smilte. En liten flyktning fra Lorraine, åtteåringen Roger Godfrin, hadde hørt av moren at han skulle passe seg for tyskerne. «De er tyskere ... de vil skade oss», hvisket han til vennene. De andre barna fulgte med tyskerne, men Roger, som var liten av vekst, greide å smette ut av vinduet og gjemme seg i buskaset bak skolen.

Roger skulle aldri få se sine klassekamerater igjen i live.

Dratt ut i pysj

Soldatene skulle passe på at ingen unnslapp. Madame Binet, rektor på pikeskolen var syk og sengeliggende, men hun ble dratt ut av huset i bare pysjamas. En ufør mann ble båret; barna fra jenteskolen, gutteskolen og skolen for flyktningbarna fra Alsace-Lorraine; alle ble de drevet mot det store torget.

Moren til 19-årige Robert Hébras ba ham flykte. Hun var redd han skulle bli utskrevet til tvangsarbeid, for flere av de unge mennene i byen var allerede sendt til Tyskland.

Men Robert mente det var bedre å møte opp, det var farligere å bli pågrepet under flukt. Alt så jo dessuten til å gå helt rolig for seg.

Siste syn av kona

Klokken 15.00: Soldatene var unge, med åpne ansikter, de lo og småpratet mens de sendte rundt sukkertøy seg imellom. Alle landsbyboerne var samlet. Innbyggeren Marcel Darthout bet seg merke i hvordan kvinnene og barna fikk beskjed om å gå til kirken. Mennene ble talt opp og fikk ordre om å stille seg opp på tre rekker. Deretter fikk de beskjed om å sette seg på fortauskanten med ansiktet vendt bort fra veien.

Darthout tok sjansen på å se seg over skulderen:

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

– Jeg så mødrene våre og kvinnene våre. Jeg så min kone for aller siste gang, hun gråt da hun ble borte rundt hjørnet.

Klokken 15.30: Mennene ble inndelt i grupper, og under vold og trusler ble de stengt inne i låver og lagerbygninger like ved. Tyskerne satte opp mitraljøser ved utgangene.

Startskudd

Klokken 16.00 – hos mennene:
Et kraftig drønn, som lyden av en eksplosjon like ved torget, ble startsignalet. Soldatene åpnet ild mot bygningene der mennene var samlet. Samtidig ble kirken satt i brann.

Soldatene siktet lavt og skjøt først fangene i bena. Mennene falt om, uten muligheter til å flykte. Skuddsalvene sluttet ikke før det ikke lenger var noen tegn til bevegelse. Så gikk soldatene blant de blodige kroppene og skjøt de som fortsatt levde gjennom hodet. Halm, ved – alt som kunne brennes – ble samlet opp rundt de døde og satt fyr på.

Klatret bak alteret

Klokken 16.00 – hos kvinnene: Kirken var full av livredde kvinner og barn da soldater satte fra seg en stor kasse ved alteret. Fra kassen stakk det ut ledninger som ble antent før tyskerne gikk ut og stengte døren etter seg.

Eksplosjonen som fulgte utløste en stikkende og kvelende røyk. De ulykkelige ofrene flyktet til alle kanter og kastet seg mot utgangene – men alle var stengte. Drapsmennene hadde lagt seg klare på utsiden og fyrte løs på alle som prøvde å komme seg ut.

Soldatene skjøt til de var tomme for ammunisjon. Så samlet de benker og stoler til et kjempemessig bål og satte fyr. Mot den skyfrie himmelen steg en enorm røyksøyle. Kirken i sto i brann.

Marguerite Rouffanche snek seg bak alteret. Hun kastet seg ut fra vinduet tre meter over bakken. Like bak henne kom en kvinne med en liten baby. Barnegråten gjorde soldatene oppmerksomme på rømlingene, og de fyrte løs. Kvinnen og barnet ble drept. Marguerite ble truffet av flere kuler.

Festet etter blodbadet

Klokken 19.00: Trikken fra Limoges ankom landsbyen. Den ble holdt igjen av SS-soldatene og passasjerene ble delt i to grupper; innbyggere fra Oradour – og alle andre. De som ikke var hjemmehørende i landsbyen, ble sendt med trikken tilbake til Limoges. Et 20-talls mennesker som sto igjen, ble stilt opp mot en mur. Der sto de og ventet mens soldater i blodtåke lo og spøkte rundt dem. Etter flere timers venting fikk de beskjed om at de var fri. Hjembyen Oradour var forbudt område, men på avstand kunne de se flammene mot nattehimmelen. Vantro satte de kursen mot de omkringliggende landsbyene.

Hele natten festet soldatene. Oradour lå midt i et frodig bondeland, og kjellerne var fylt med god vin. Da morgenlyset kom, viste det seg at bare to hus sto igjen og tyskerne forlot åstedet. Av Oradour gjensto bare svarte vegger, murbrokker, utbrente biler, forvridde jernrester og det skjøre skjelettet av kirkebygningen. Stillheten senket seg over byen.

Igjen i ruinene lå 642 døde.

Kom hjem til redslene

Funnet dagen etter

46-årige Marguerite Rouffanche var den eneste overlevende fra kirken. Her er et utdrag fra hennes forklaring:

« ... høy, kvister, stoler ble kastet oppå de døde. Jeg hadde unnsluppet myrderiene uten å bli skadet. I skjul av røyken kunne jeg krype bak hovedalteret. I denne delen av kirken er det tre vinduer. Jeg tok sikte på det største, det som er midten. Ved hjelp av stigen som brukes til å tenne lysene, forsøkte jeg å nå dette vinduet. Jeg vet ikke hvordan jeg greide det, men jeg fikk mangedoblet styrke. Jeg heiste meg opp så godt jeg kunne til vinduet, som var knust. Jeg benyttet meg av denne åpningen som var gitt meg. Så hoppet jeg tre meter.»

En kvinne og et barn som prøvde å følge etter ble skutt og drept. Marguerite Rouffanche ble også truffet. Hun ble funnet ved 17-tiden dagen etter.­

Det var et forferdelig syn som møtte slektninger da de snek seg inn i landsbyen dagen etter massakren. De håpet å finne familiemedlemmer i live, men fant en kirke der hundrevis av forkullede lik dannet et bål som fortsatt avga varme. En mann gjenkjente sin mor og sin kone, de hadde omfavnet hverandre i døden. Da han grep om skulderen på den døde, kollapset begge kroppene i en sky av aske. I kirken, som hadde sitteplass til 350 mennesker, var over 500 kvinner og barn stuet inn.

Først flere dager senere ble det gitt offisiell tillatelse til å gå inn i landsbyen og la de levende begrave sine døde. Denne tunge oppgaven ble gjort enda vanskeligere av at SS-soldatene hadde kommet tilbake to dager senere og gjort et forsøk på å fjerne sporene. Flere døde var kastet i hastig oppgravde grøfter.

Da franske helsemyndigheter endelig fikk begynne sin etterforskning, viste det seg at flere hundre hadde forsøkt å komme seg ut en sidedør i kirken. En grufull haug av forbrente kropper skulle identifiseres, men arbeidet var umulig. Bare gifteringene og andre smykker ga indikasjoner på hvor mange døde som lå i den store haugen.

Av de 642 ofrene som ble funnet i de utbrente ruinene, var det bare mulig å identifisere 53 personer.

Gjennomhullet

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

De mange kulene som ble funnet inne i kirken, viste at soldatene ikke bare hadde skutt mot dem som forsøkte å flykte, men at de hadde skutt inne i selve kirken – et vitnesbyrd i seg selv om at intet var hellig for overgriperne. To barn ble funnet i skriftestolen – skutt. Helseinspektørene som ledet arbeidet, forteller at døde kropper, kvinner og barn, ble funnet i en massegrav like utenfor. De som ikke hadde omkommet i brannen, var blitt skutt. Mange av barnevognene var gjennomhullet av kuler, babyer hadde fått hodet slått inn, blodsporene tydet på at barna var slengt mot kirkeveggen. Rapporten viser også at flere av mennene må ha vært i live da det ble satt fyr på bygningene de var innesperret i.

Et stort lag av frivillige hjalp til med å sortere en forferdelig blanding av forkullet kjøtt, ben og metall. Hver kveld, før asken og likrestene ble senket i spesialgraven, ble det holdt messe over de døde.

Så ble øyenvitneskildringene kjent.

Skjult av røyken

For fem menn hadde kommet seg unna massakren i live. Alle på samme måte: De kastet seg ned straks den første mitraljøsesalven ble avfyrt. Døde som falt over dem, reddet livet deres. Da soldatene satte fyr på halm og annet brennbart rundt dem, greide de i skjul av røyken å komme seg bort til et hjørne i låven og gjennom et hull i veggen til et høylager ved siden av.

En soldat kastet en tent fyrstikk bare én meter unna der de gjemte seg. De fem hadde ikke annet valg enn å ta seg over åpent lende et lite stykke, frem til et buskas bak låven. Michel Darthout, som så vidt hadde fått sett sin kone en siste gang da hun ble ført til kirken av soldatene, var blitt truffet av to skudd i leggen og to i låret. Han tryglet kameratene om bare å løpe fra ham, men de slepte ham med seg inn i krattskogen. Soldaten som tente på høyet hadde gått videre og så dem ikke.

Disse fem fra låven var de eneste som overlevde blant mennene som ble samlet på torget. I tillegg greide én som hadde brukket benet i en fotballkamp, å skjule seg hjemme i et kott. Tre andre klarte også å komme seg unna.

Gjemte seg i åker

Blant kvinnene var det bare Marguerite Rouffanche, hun som unnslapp gjennom vinduet i kirken. Såret av flere skudd hadde hun greid å krype inn i hagen til prestegården og gjemte seg i erteåkeren. Hun var 46 år. Ekte­mannen, sønnen, to døtre og barnebarnet på syv måneder var drept.

Da hun ble funnet et døgn senere, var hun den eneste levende som kunne vitne om hva som hadde skjedd i kirken. Samtlige overlevende fortalte om hvor raskt, effektivt og brutalt massakren ble gjennomført.

Men da oppgjørets time skulle komme, var det andre hensyn enn oppreisning for de 642 døde som skulle veie tyngst.

Benådet

I 1953, ble 21 menn stilt for militærdomstolen i Bordeaux. Robert Hébras møtte som vitne. På tiltalebenken satt syv tyskere og 14 soldater fra Alsace. På grunn av de nye grensene etter krigen, var disse nå franske borgere.

Ingen høyere offiserer ble funnet og tiltalt. To sersjanter fikk dødsdom, soldatene mellom fem og 12 års fengsel. Åtte dager etter ble soldatene fra Alsace innvilget amnesti. Ofrenes familier brøt med det offisielle Frankrike og leverte tilbake æreslegionen. Frem til 1974 deltok de ikke ved de årlige offisielle markeringen 10. juni.

Men ruinene av Oradour-sur-Glane har fått stå som de ble forlatt av SS-soldatene 10. juni 1944. Den dag i dag. Slik at ingen glemmer.

Kilder:

Oradour sur Glane, a vision of horror: Granskningsrapporten fra politi og helseinspektøren fra 12. desember 1944. Utgitt av Association nasjonale des families des martyres d›Oradour-sur-Glane.

Robert Hébras: Oradour-sur-Glane, Le drame heure par heure.

Avisen Le Populaire, diverse artikler.

Den siste overlevende

Robert Hébras (94) er den siste overlevende fra massakren. I vår var overgrepene mot landsbyen eksamensoppgave på franske skoler og Hébras uttrykte stolthet over at hans vitnesbyrd var en del av oppgaveteksten.

Hébras var også ledsager for den første tysker på offisielt besøk i Oradour-sur-Glane siden massakren. Den tyske forbundsrepublikkens president, Joachim Gauck, besøkte minnesenteret 4. september 2013 sammen med Frankrikes daværende president, François Hollande. Mellom de to mennene gikk Robert Hébras. Ifølge med borgermesteren og Claude Milord, president i foreningen for martyrenes familier, gikk de to statsoverhodene blant ruinene mens de lyttet til beretningen om den forferdelige junidagen i 1944.

− Det er ikke til å legge skjul på at dette var et vanskelig besøk for mange, og selve dagen for massakren, 10. juni ble derfor unngått, sier Claude Milord. 

Gestapo var opptatt av at ingen skulle komme seg ut i live for å fortelle hva som hadde skjedd. De overlevende ble skjult under falskt navn til Frankrike igjen var fritt. Byen ble erklært som nasjonalt minnesmerke og tildelt æreslegionen etter krigen. En ny by ble bygget opp like ved ruinene, ikke uten diskusjon. Det var grusomt å minnes hva som hadde skjedd, og de fleste valgte å tie etter å ha gitt sin forklaring til granskningskommisjonen. Men i sin bok har Hébras beskrevet hendelsen denne forferdelige dagen time for time, for at ingen ting skulle bli glemt.

Det ble fremsatt mange teorier om bakgrunnen for massakren, men Organisasjonen for de etterlatte som har nedlagt mye arbeid i å ettergå forløpet, har ikke funnet noen spesifikk årsak til at nettopp Oradour ble rammet. Det var ingen våpenlagre, ingen trefninger mellom tyskerne og motstandsbevegelsen og ingen gjengjeldelsesaksjon. Det har vært spekulert i at byen ble forvekslet med en annen by av nesten samme navn. Men den presise og tilsynelatende godt planlagte gjennomføringen av myrderiene taler imot dette. Kanskje ble martyrene i Oradour-sur-Glane rett og slett offer for «ondskapens banalitet» – byen lå slik til at den var lett å omringe og massakren kunne gjennomføres uten forstyrrelser.