Bomber og brennende drivstoff er en dårlig blanding

Det skulle egentlig ha vært en helt rutinemessig dag for den 5000 mann store besetningen på hangarskipet USS Forrestal. I den grad man kan kalle jobben med å lempe bomber over mål i Nord-Vietnam rutinemessig.

Året var 1967. For første gang siden skipet ble bygget i 1955 var det i aksjon for alvor. Hangarskipsgruppen med eskorte- og forsyningsfartøy befant seg i Tonkin-gulfen rett utenfor synsvidde av kysten til Vietnam.

På fire dager hadde Attack Carrier Air Wing 17 allerede rukket å fly 150 tokt over fiendtlig territorium.

Nå, rett før klokken 11 på formiddagen den 29. juli 1967 ventet den andre gruppen med F-4 Phantom og A-4 Skyhawk kampfly på klarsignal fra dekksmannskapene.

Selv om alt tilsynelatende gikk etter planen, var mannskapene som skulle håndtere flybombene synlig ukomfortable.

Mesteparten av bombelasten var blitt brukt opp de første dagene. Etterforsyningene av 400 kilos "fat boy" bomber viste seg å være svært gamle og hadde i tillegg vært lagret under altfor varme og fuktige forhold. Enkelte stammet helt tilbake fra Korea-krigen.

Oppbevaringskassene var delvis råtnet opp og selve bombeskallene var fulle av rust. Det verste av alt var at det lakk væske fra det degenererte sprengstoffet ut av bombene, et sikkert tegn på at de var ustabile og livsfarlige for dem som skulle håndtere dem.

Den første innskytelsen til skipssjefen, kommandør John Beling, var å kaste bombene på sjøen for å kvitte seg med dem. Men angrepsordren for de neste dagene var ikke til å misforstå. Å fly tokt uten bomber ville vært meningsløst. Å lagre bombene i ammunisjonsmagasinene hvor de kunne eksplodere sammen med den «friske» ammunisjonen var for risikabelt.

Istedenfor ble de lagret i en egen binge på flydekket akterut. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert for 134 av mannskapet. Ytterligere 161 skulle bli alvorlig skadet.

Overspenningsfeil

Senator og tidligere presidentkandidat John McCain skulle overleve seks år i fangenskap i Nord-Vietnam mens han tjenestegjorde som jagerflyger i den amerikanske marinen. Han var også en av de få som var nærmest brannen på USS Forrestal som overlevde.

Flyet hans, en A-4 Skyhawk, var stilt opp i avgangskøen bak på venstre side av flydekket da han hørte en svosj-lignende lyd.

Et Zuni bakkeangreps-missil som hang under vingen til en av F-4 Phantom jagerne på styrbord side var helt uten forvarsel blitt utilsiktet avfyrt på grunn av en overspenningsfeil i den elektriske avfyringsmekanismen.

Det for tvers over dekket i hoftehøyde uten å treffe noen av bakkemannskapene før det traff den ene droptanken til naboflyet til McCain og rev den av vingen.

Missilet var fortsatt ikke armert, så det eksploderte ikke. Men drivstoffet fosset ut over dekket og ble antent umiddelbart. I flammehavet som oppsto tok også resten av vingetankene fyr og enda mere jetfuel ga næring til flammende der den flommet ut over dekket.

Til sin store skrekk oppfattet McCain at også to av de 400-kilos bombene hadde løsnet og nå lå midt i dammen av brennende drivstoff.

Han kastet ikke bort tiden, men spente seg løs og klatret frem på flynesen, vekk fra flammene, før han hoppet ned og løp for livet. Bare sekunder senere kom de første eksplosjonene.

Kalkulert risiko

Sjefen for brannvernet på flydekket, orlogsmester Gerald Farrier, visste at flybombene normalt ville tåle brann i ti minutter før de eksploderte. Den modige underoffiseren tok en kalkulert risiko med å gripe fatt i nærmeste håndbrannslukker før han løp mot de to bombene uten noen form for beskyttelse.

Det skulle vise seg at sprengstoffet var like ustabilt som man hadde fryktet. Mens Farrier sprayet innholdet av brannslukkingsapparatet over bombene, sprakk plutselig hylsen til den ene, og det rødglødende sprengstoffet kom til syne.

Han rakk så vidt å rope en advarsel om å trekke seg unna før den eksploderte, bare halvannet minutt etter at brannen startet.

Eksplosjonen var så kraftig at den ødela begge A-4 flyene og detonerte våpenlastene. I tillegg rev den opp et krater i ståldekket før den kastet splinter og brennende drivstoff utover dekksmannskapene.

Av teamet til Farrier var det bare tre mann som så vidt overlevde med omfattende skader. Selv ble han drept momentant.

Oberstløytnant Fred White, som hadde sittet i flyet som først ble truffet hadde i likhet med McCain klart å komme seg ut av cockpiten. Men han hadde ikke klart å komme seg langt nok unna, og ble drept av eksplosjonen sammen med brannmannskapene.

Det verste var at de som var spesialister på å håndtere større branner var de første som omkom. Nå spredte flammene seg blant flyene som sto tettpakket. En etter en gikk de i lufta med bombelasten sin mens flammene spredte seg.

Kaldblodig

– Det var en forferdelig eksplosjon som rystet skipet. Det virket som om et vulkanutbrudd hadde slukt hele akterenden, fortalte helikopterpilot og løytnant David Clement.

Minutter tidligere hadde han blitt tildelt det rutinemessige oppdraget med å fly i beredskap bak hangarskipet for å kunne plukke opp piloter fra sjøen hvis de fikk problemer og måtte skyte seg ut under avgangen.

Nå begynte kjølvannet å bli fylt med redningsflåter, flydeler og alle slags vrakrester. Og det verste – mannskap som hadde hoppet eller blitt kastet på sjøen fra 20 meters høyde av eksplosjonene mens akterenden til Forrestal ble et inferno av bøyde stålplater, bombekratre der det hadde stått fly, flammer og tykk svart røyk.

Clement innså raskt at dette kom til å bli et helt spesielt oppdrag da de gikk i gang med å plukke de første overlevende fra vannet. I løpet av den neste timen skulle helikopteret gjenta redningsoperasjonene fem ganger.

Senere skulle mannskapet på USS Forrestal bli erklært som helter etter innsatsen for å redde skipet.

Noen klarte med hell å kaldblodig desarmere bomber som det røyk av. Andre bar bomber og missiler som veide over det dobbelte av kroppsvekten for å kaste dem på sjøen mens dekksmannskapene gradvis klarte å bekjempe brannene.

Det brennende jetdrivstoffet hadde også rent ned gjennom hullene i dekket og satt fyr på dekkene under. Første neste dag klarte man å slukke den siste brannen.

Foruten et tungt tap av mannskap, var også 21 fly gått tapt i brannen.

Også hangarskipene USS Oriskany og USS Enterprise skulle miste henholdsvis 44 og 28 mannskap som følge av dekksbranner under Vietnamkrigen. Sener fikk alle amerikanske hangarskip automatiske brannslukkingsanlegg på flydekket.

Kilder: US Navy og Wikipedia.

Verden sto på randen av katastrofe. Årsaken var overraskende

Gikk fryktelig galt

Det var strengt hemmelig hva som skjulte seg i norske farvann – men én nordmann visste