Ild og død i Vanuatu

– Det ble kastet ut her. I løpet av to døgn var alt ødelagt.

Sjåføren Oswald har akkurat stoppet bilen ved Million Dollar Point. På sydspissen av øya Espiritu Santos. Deler av en kai går ut i vannet. Stranden er pepret med rustne vrakdeler.

Da Japan angrep Pearl Harbor i desember 1941, ble USA med i andre verdenskrig. For å avansere i Stillehavet, etablerte de militærbaser i Vanuatu som den gang var en fransk-britisk koloni (administrert i fellesskap). Da Japan kapitulerte i august 1945, var basene fulle av kjøretøy, møbler, klær, mat, drikke og alt annet som måtte til for å opprettholde troppene. Å sende dette tilbake til USA ville blitt en kostbar fornøyelse, så man valgte å tilby den fransk-britiske administrasjonen å kjøpe hele stasen til bunnpris. Alt fra Coca-Cola flasker til stridsvogner. Prisen på de enkelte gjenstandene lå fra noen cent til en dollar. Franskmennene og britene resonnerte med at dersom de takket nei, ville de få det gratis.

Dette provoserte amerikanerne. Som hevn smadret de alt, verdier for millioner av dollar, med bulldosere og dumpet det i sjøen ved det som nå heter «Million Dollar Point». Med lokalbefolkning og kolonister som vantro øyenvitner.

– Ta på deg snorkelutstyret og se hva du kan finne, oppfordrer Oswald.

Jeg krysser stranden forsiktig. Her er skarpe skjell og glasskår. Vannet holder en behagelig temperatur, men de sterke understrømmene er foruroligende. Dårlig sikt er det også på grunn av de siste dagenes regnbyger. Dermed får jeg ikke tilgang til denne gravplassen som er et resultat av amerikansk galskap og fransk-britisk grådighet. Noen tegn ser man likevel. På stranda ligger ugjenkjennelige vrakdeler og smuldrer opp mellom tidens brutale kjever.

Den siste kannibalhøvding

Luftfuktigheten er intens og får kakaoplantene og palmetrærne til å glinse. En regnbyge rammer oss. Hardt og voldsomt. Den lille jungelstien som slynger seg gjennom buskaset blir sleip. Men så er solen der igjen. Bakende het. Været er uberegnelig.

– Kannibalstedet er inndelt i fire rom eller soner. Det seremonielle forestillingsrommet, rettssalen, kjøkkenet og det hemmelige rommet, forklarer guiden Veronique. – Det seremonielle rommet er kjønnssegregert. Én del for menn, én for kvinner. Her danset de foran liket.

Det er en liten åpning i villniset. Det er akkurat plass til en liten benk og et monument.

– Jeg har fått tillatelse til å gå inn i den mannlige sonen. Selv om kannibalismen er over, respekterer vi fortsatt stedet, forklarer Veronique.

Det er landeieren som har gitt tillatelsen, og hans sønn, 15 år gamle Falfino, henger med som anstand. Han er tipp-tipp (eller var det enda et par tipp?)-oldebarnet til kannibalhøvdingen som regjerte her.

– Uten tillatelse ville jeg følt negative energier da jeg nærmet meg, sier Veronique. Vi beveger oss over i den mannlige delen. Hver av de store steinene som ligger her representerer en av stammens familier.

– Mennene danset foran liket før det ble ført over til rettssalen hvor en rituell dom ble kastet over liket. Så bar det videre til kjøkkenet.

Hodet til høvdingen

Hun fører oss ned en liten sti.

– Det var to adskilte ovner; en offentlig og en for høvdingen. Veronique peker på «ovnen», et hull i bakken. – Liket ble partert. Så blandet man biter av fisk, svin og skjell med menneskekjøttet. Menneskekjøtt smaker ikke spesielt godt.

Hmm, hvordan vet Veronique det, tenker jeg.

– Har jeg hørt da, korrigerer hun hurtig. – Alt ble pakket inn i bananblader og dekket med varme steiner. Steketiden var fra tre til fem timer.

Jeg legger meg i gropen. Det som en gang var ovnen. Plutselig kjenner jeg stikk i beinet. Det kryr av sorte, aggressive maur.

– Høvdingen spiste adskilt fra de andre og var alltid omgitt av to vakter. Han spiste offerets hode.

Steiner for evigheten

Kannibalismen var knyttet til stammekonflikter. Konfliktene kunne handle om kvinner eller landområder. Krigene var avtalt på forhånd og løst da en person ble drept. Det var ikke om å gjøre å utslette en annen stamme, og kannibalismen handlet ikke om næring eller sult.

– Å spise sin fiende var et tegn på at en hadde rett, sier Veronique.

Og så, det hemmelige rommet. Stien fører til en lysning. Her ligger flere små steinhauger.

– Høvdingenes gravplass, sier hun. – Skjellene på steinene symboliserer evigheten.

Jeg øyner en hodeskalle under en av haugene. Den siste høvdingen. Da misjonærene kom i 1888 endret stammen sin diett, bokstavelig talt. I hvert fall nesten. 

– Det var et tilfelle i 1986 i landsbyen Atchin. To naboer hadde en konflikt som endte med drap. Drapsmannen spise sitt offer. Men han ble dømt og fengslet. 

Tråkker i dritt

Det er ikke langt mellom kirkene på øya Malekula, men innbyggerne respekterer fortsatt sine tradisjoner og hellige steder. Det er nok ingen god idé å yppe til krangel.

Mannen er nesten naken, bortsett fra penishylsen «namba», og smiler fra øre til øre.

– Velkommen til Yakel landsby. Jeg er din guide her.

Tawata behersker engelsk godt.

– Er du fra Norge? En gang hadde vi en polakk her, han begynte med namba. Til og med da han gikk til byen! Noe for deg?

Før europeernes kolonisering gikk alle mennene i Vanuatu med penishylsen, nå er det kun noen få landsbyer som holder tradisjonen ved like.

Tawata gir meg den store omvisningen. Jeg er barbeint som ham, og angrer fort, for pokker heller, der tråkket jeg i en dritt. Griser og høns løper fritt rundt husene. Barn leker på plassen. Jentene i bastskjørt og guttene fra 6-årsalderen med namba.

– De får hylsen etter at de er blitt omskåret.

Gudene er gale

Landsbyen representerer på mange måter et tidssprang tilbake til hvordan livet var på disse vulkanøyene før europeerne kom. Nesten. Bortsett fra at Tawata har mobil, og at det er plassert små solpaneler rundt om i landsbyen.

– Vi ønsket ikke mer innflytelse utenfra. For åtte år siden stengte vi skolen. Da var det nok!

Han viser vei opp i trehuset sitt. En improvisert bambusstige. Den dirrer under vekten min. 10 meter rett opp. Vel oppe kan jeg nyte utsikten. Det rene pa­no­ra­ma. Jeg skuer ned på noe jeg trodde var tapt for alltid, livet i en landsby som opprettholder sine tradisjoner og er nesten helt uten påvirkning utenfra. Latteren, smilene, varmen, det er noe fritt og stolt over disse menneskene.

Vi klatrer ned igjen. Tawata vil vise meg hagen.

– Her dyrker vi rotgrønnsakene taro og yam. Det er vår religion. Gudene våre!

Det gir på en måte mening. Rotgrønnsaker som guder, hvorfor ikke? Så deilig ukomplisert.

Ute på plassen har mennene samlet seg for en danseforestilling. Høvding Albi står i midten. Mennene begynner å klappe og synge. Albi smiler. I sitt ess. En skikkelig entertainer. Sirkelen beveger seg raskere. Kvinnene danner en litt større ytre sirkel.

Vanligvis utføres denne dansen ute på åkeren. Til ære for gudegrønnsakene taro og yam. De dansende utstråler ren livsglede. Det er vanskelig ikke å bli smittet. Kanskje dette er meningen med livet? Å tilbe rotgrønnsaker? Det er om ikke annet sunt.  

Reisen til jordens indre

– Før dere kan besøke vulkanen må vi gjennomføre et ritual for gudene, sier guiden Yunmito. Menn og kvinner i bastskjørt danser. En høvding bærer en kavarot. La oss håpe gudene ikke er for kravstore.

Jeepen krabber opp den snirklete veien til Yasur-fjellet. Små palmer vokser i lavasanden. Ufattelig hvor livet går sin gang. Vulkanen er en av verdens enkleste å besøke til fots. Den siste biten går opp noen trapper. Så er krateret der. Magmaen bobler i tre mindre sjøer om lag hundre meter nedenfor. Bang! Glødende steiner kastes opp i luften. For noen år siden ble en turist truffet av en brennende lavastein. Hun forsøkte å beskytte seg da den kom farende og mistet hånden. Jeg ser ned i dypet. Det smeller uavlatelig, men klaringen er god. Aktiviteten er på nivå 2 i kveld.

– Andre ulykker, spør jeg.

– Et selvmord i 2016. En mann herfra balanserte bortover fjellskråningen der før han kastet seg i lavasjøen, forteller Yunmito. 

Temperaturen på glødende lava varier, men ligger vanligvis rundt 1000 grader Celsius.

– Det var den fortapte kjærligheten, sier Yunmito. – Faren til jenta nektet dem å gifte seg.

Klassisk kjærlighetshistorie som igjen viser at menn er mer romantiske enn kvinner. Han ofret alt for kjærligheten og kastet seg i lavasjøen.

Night of the dead! 

De står utenfor kava-baren med hengende hode og vagger. Noen brekker seg. Andre harker og spytter. Kavadrikken er Vanuatus nasjonale identitet og er blitt brukt i flere tusen år. Barene åpner om ettermiddagen og virker som et fluepapir på mennene. Kulturdrikken er tabu for kvinner, selv om forbudet ikke håndheves like konsekvent overalt.

Marcel gir meg «et skall», etter tradisjonen et halvt kokosnøttskall, men plastversjonen av koppen er kommet. Smaken av den grå væsken er besk; en blanding av jord, muld, pepper og sand. Assosiasjonene går videre til pepperrot og hekseri. Jeg tømmer «skallet». 

– Ta en mango for å fordøye drikken, oppfordrer Marcel og peker på mangofatet.

Kava inneholder ikke alkohol, men er et naturmiddel som har en bedøvende og beroligende effekt. Mennene rundt meg hvisker og henger. Synet av dem er ikke vakkert. De vagger som zombier. Blikkene er tomme.

– Et nytt skall? Du trenger tre før den skikkelige effekten kommer.

Marcel smiler. Ingen vei tilbake. Smaken er ikke mindre heslig. Munnen kjennes nummen. Hodet veier et tonn. Lyden av skogen og insektene blir klarere. Jeg kan føle den varme energien fra jorden og buldringen av vulkanen i bakgrunnen.

– Det siste skallet?, hvisker jeg til Marcel som fyller opp.

– Det er slik vi oppnår kontakt med våre forfedre, sier han og rekker meg skallet.

Jeg tømmer det rett ned. Nummen, bedøvet og sløv. Det føles ikke spesielt behagelig.

Natta

Jeg merket det i samme øyeblikk som jeg satte foten min på Vanuatu at menneskene her er annerledes. De har liksom skrudd ned tempoet, atmosfæren er avslappet, nesten sløv. Jeg snubler meg nedover mot landsbyen. Det er bekmørkt. En og annen zombie krysser min vei. Alle harmløse.

Vulkanen buldrer og overdøver et øyeblikk lyden av de virrende insektene. Det er natt i Vanuatu.  

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 05 2020