Idrettsstjernene som ga alt 

Jesse Owens satt med hodet i hendene og lurte på hva som hadde gått galt. Den store gullfavoritten i den olympiske lengdekonkurransen hadde tråkket over planken to ganger. Han kjente presset. Nå hadde han bare én sjanse igjen til å klare kvalifiseringsgrensen på 7,15, og komme seg til finalen. Så hørte Owens en stemme:

– Hvorfor starter du ikke bare litt lenger bak, og satser mye lenger unna?

Der sto den blonde tyskeren, han med europarekorden. Hitlers gullgutt, Luz Long. Han hadde klart grensen allerede i første hoppet.

– Se her, sa Long, og la et hvitt håndkle ti centimeter unna planken. Owens slo seg for pannen. At han ikke hadde tenkt på det selv! Klart han kunne hoppe over 7,15 selv om han la inn en solid sikkerhetsmargin. Owens satset der Long hadde plassert håndkleet og landet på syv og en halv meter.

Brødre i ånden

Senere den ettermiddagen i 1936 utkjempet de to en durabelig duell om gullet i finalen. Den gamle olympiske rekorden ble slått fem ganger. På tribunen i Berlin smilte rasehateren Hitler i barten da det ariske håpet overtok tok ledelsen med sitt nest siste hopp. Men amerikaneren slo tilbake, og leverte konkurransens to lengste sprang i de to siste rundene. Fotografene flokket seg rundt de to motpolene, som gikk arm i arm rundt arenaen og vinket til publikum. Owens vant fire gull i alt, men hevdet bestemt at sportsånden til Long var det beste han tok med seg fra Berlin. De holdt kontakten gjennom brev.

Syv år etter mestermøtet døde Luz Long − langt unna jubelropene, på et britisk militærsykehus i nærheten av Gela på Sicilia. Ingen der ante noe om forhistorien til den lyshårede obergefreiteren som ble brakt inn fra slagmarken og sakte blødde i hjel i sengen. Han var bare én av mange falne, på både alliert og tysk side, i de harde kampene om en flyplass. Den olympiske sølvmedaljevinneren ble lagt i en anonym grav på en krigskirkegård.

Leken blir alvor

En oversikt fra sports-reference.com, eksperter på idrettsstatistikk, viser at i alt rundt 600 OL-­deltagere har mistet livet i krig, 400 av disse under 2. verdenskrig. (Merk at Sovjetunionen, som hadde flere ofre under krigen enn noen andre, ennå ikke hadde deltatt i OL). Listen inkluderer en lang rekke medaljevinnere. Det falt eksempelvis 20 olympiske gullvinnere allerede under 1. verdenskrig. Brorparten var britiske, men ett unntak var den franske syklisten Léon Flameng, som tok gull i det aller første OL, i Athen i 1896. Han omkom som flyger ved fronten.

Men det skulle altså bli enda verre i krigen som kom. Bare tre år etter Hitlers propagandaleker, vinter-OL i Garmisch-Parten­kirchen og sommer-OL i Berlin, sto verden i flammer. For mange av idrettsheltene som hadde konkurrert på arenaene var det naturlig å melde seg til tjeneste.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jesse Owens mistet enda en kamerat fra idrettsbanen. Foy Draper, en liten tass med kjappe føtter, løp tredje etappe på stafettlaget til USA som tok gull på 4x100 meter. Under krigen var han bombeflypilot. Han forsvant på et tokt i Atlasfjellene under felttoget i Nord-Afrika tidlig i 1943.

Hitlers redningsmann

Hardest gikk det ut over nazist­ene selv. 17 tyske gullmedalje­vinnere fra Berlin døde i den påfølgende krigen, blant dem kulestøteren Hans Woellke (han var sikkerhetspolitimann, tilknyttet en avdeling av Waffen-SS involvert i massakrer på Østfronten), fire mann fra håndballaget og fem ryttere. Den mest kjente er Heinz Brandt. Ikke fordi han var på laget som vant sprang­ridning, men fordi det var han som ganske sikkert reddet livet til Adolf Hitler under det velkjente attentatforsøket i et møterom på Wolfsschanze 20. juli 1944. Brandt, oberst i generalstaben, flyttet underveis i møtet litt på en koffert som sto i veien for beina hans under bordet. Kofferten var plassert der av kuppmakernes leder, grev Stauffenberg, og inneholdt sprengstoff. Det lille skyvet gjorde at bomben ble stående bak et solid bordben, og Hitler overlevde eksplosjonen – noe Brandt ikke gjorde.

Ludwig Stubbendorff, som vant feltrittet i OL i Berlin på trakehner-hesten «Nurmi», var offiser i kavaleriet. Han falt i kamper ved elven Dnepr under innledningsfasen av den tyske invasjonen av Sovjetunionen sommeren 1941. Det spesielle var at han fortsatt red på «Nurmi», og at begge mistet livet.

KNM «Utstein» var sekunder unna katastrofen. I 25 år sverget mannskapet på...

Datidens beste ryttere hadde gjerne aristokratisk bakgrunn og tilknytning til militæret, og også Japan mistet en olympisk mester i sprangridning. Baron Takeichi Nishi vant i Los Angeles i 1932. Han ledet en stridsvognavdeling i forsvaret av Iwo Jima i 1944, og ble drept i sluttkampene mot de amerikanske styrkene.

En annen helt fra Los Angeles var vinneren av 10 000-meteren på friidrettsbanen, polske Janusz Kusocinski. Han deltok i motstandskampen, men ble arrestert av Gestapo og henrettet sommeren 1940. Polen led enorme tap under krigen, og idrettseliten var intet unntak. Blant de døde var 16 landslagsspillere i fotball.

Finner i kamp

Kalle Jalkanen hadde en formidabel oppgave foran seg da han fikk klappet på skulderen av Matti Lähde, og la ut på siste etappe av skistafetten i Garmisch-Partenkirchen i 1936-OL. Finnene hadde tapt halvannet minutt til Norge på de to første etappene, og Lähde hadde heller ikke klart å ta inn noe på Sverre Brodahl på den tredje.

– Perkele, bare å gi alt, tenkte Jalkanen. Han gjøv løs på de tøffe motbakkene med seige tømmerhuggertak. Foran slet Bjarne Iversen med bakglatte ski og lyden av finnen som nærmet seg. Jalkanen fikk tak i ham, og gikk forbi. Gull til Finland med seks sekunders margin.

To år senere vant Jalkanen selveste femmila i VM på hjemmebane i Lahti.

Enda tre år senere tråkket korporal Jalkanen på en mine i en skog et sted på det karelske neset. Han var en av tre olympiske gullvinnere fra Finland som falt i de langvarige kampene mot Sovjetunionen.

Finnene dominerte langdistanseløping på 1920- og 30-tallet, og i Berlin i 1936 var det Gunnar Höckert sin tur til å vinne 5000-meteren. Han satte også verdensrekord på 3000 meter samme år. Höckert meldte seg frivillig til tjeneste under Vinterkrigen. Han ble drept av en granat dagen før han ville fylt 30.

Bryteren Lauri Koskela, som vant EM tre ganger og tok bronse og gull i OL, falt på en av fortsettelseskrigens siste dager i august 1944.

Valgte landet

Ingen hyller sine idrettshelter som amerikanerne. Men selv der står Pat Tillman i en særstilling. Han var rangert som én av de beste forsvarsspillerne i NFL, den profesjonelle ligaen i amerikansk fotball. Men i 2002, etter terrorangrepene mot USA, takket Tillman nei til en ny kontrakt som ville gitt ham en årslønn på rundt ti millioner norske kroner. I stedet vervet han seg.

Tillman gikk inn i Army Rangers, og tjenestegjorde flere perioder i Irak og Afghanistan. I april 2004 havnet troppen hans i bakhold i fjellene. I kaoset ble fotballstjernen skutt og drept av ild fra egne styrker. Han ble posthumt tildelt Silver Star for mot i kamp.

Også Luz Long fikk æres­bevisninger etter sin død. Ikke av Hitler, som for lengst hadde glemt sin gamle favoritt. I stedet delte Den olympiske komité etter krigen ut Pierre de Coubertin-­medaljen for sportsånden han viste under lengdekonkurransen i Berlin.

Jesse Owens glemte aldri. Stadig hentet han frem det siste brevet han hadde fått fra Long, og leste vennens ønske:

– Fortell barna mine om tiden da verden ikke var delt av krig, og hvordan det kan være mellom mennesker på denne jorden.

Tre norske helter

Norges beste alpinist ble flyger, en landslagskeeper ble krigsseiler og en skihopper vervet seg i den amerikanske hæren. 

* I 1938 ble det for første gang arrangert NM i alpint. Stedet var Kongsberg, og 18 år gamle
Andreas Wyller fra Oslo var raskest ned slalåmløypa. Det ble bare delt ut gull i kombinasjon, men unggutten var best også i utfordelen og dermed var det ikke snakk om saken. Wyller
deltok også i VM i Engelberg i Sveits før han gjentok NM-­triumfen i Åndalsnes i 1940 – ni dager før den tyske invasjonen. 

Våren 1941 tok Wyller, med hjelp av motstandsbevegelsen, fiskebåt over Nordsjøen. Han ble sendt til «Little Norway» i Canada, hvor han fikk utdannelse som flyger. Den første perioden fløy han rundt i USA på innsamlingsturné, men senere kom han til 333B-skvadronen i Skottland. I februar 1944 fløy han et rekognoseringsoppdrag. Med seg i Mosquito-flyet hadde han navigatøren Bård Karl Benjaminsen. Utenfor Egersund ble de oppdaget og havnet i luftkamp mot tyske Ju88. Hverken flyet eller de to nordmennene ble noen gang funnet.

En del av alpinanlegget ved Tryvannshøgda i Oslo, Wyllerløypa, er oppkalt etter krigshelten. Han var selv med på å rydde bakken på 30-tallet. 

* Sigurd Wathne fra Brann sto i mål da Norge slo England 3–1 i OL-turneringen i Antwerpen i 1920. Tap i de to andre kampene gjorde at Norge likevel ble utslått. I alt spilte Wathne, som var Branns aller første landslagsspiller, 14 kamper for det norske landslaget. Senere gikk han til sjøs. I 1942 var han maskinsjef på D/S «Risøy» som ble senket av tyske fly utenfor sørkysten av Wales. Wathne ble feid på havet av bombene, og pådro seg så store skader at han døde på sykehuset i Swansea. Resten av mannskapet klarte seg. 

* Torger Tokle fra Løkken Verk hørte til en brødreflokk på fem hvor alle hoppet på ski. Karrieren hans tok av for alvor da han emigrerte til USA i 1939. Han vant 42 av 48 konkurranser og satte jevnlig bakke­rekorder. I 1942 vervet han seg til de amerikanske styrkene. Tokle havnet i 10th Mountain Division, en ny avdeling for soldater med ski- og fjellerfaring. I mars 1945 ble han drept under et forsøk på å nedkjempe en maskingeværstilling i fjellene i Italia.