Forskning: Kobling mellom toppidrett og rusmisbruk
De taklet ikke livet utenfor rampelyset og måtte ty til rus da seiersfestene var over
For mange toppidrettsutøvere ender seiersfestingen i et bittert nachspiel: Deltagelse i toppidrett kan øke sannsynligheten for å bli å bli rusavhengig, viser undersøkelse.
Petter Northug hadde briljert på pressekonferanser gjennom en årrekke med vittigheter og stikk til svenske konkurrenter. Men 21. august i fjor møtte han offentligheten med nedslått blikk:
«Jeg har et alvorlig rusproblem, bestående av alkohol, narkotika og piller i forbindelses med hard festing i det siste. Og det har blitt mye hard festing i det siste».
Petter Northug var langt fra førstemann i denne løypa. Foran ham i sporet lå for eksempel Thorleif Haug, Norges aller første store skistjerne.
Småbrukersønnen som vokste opp under veldig enkle kår på Årkvisla i Lier, tok tre gull i OL i Chamonix i 1924. I historiens første vinter-OL vant han både 18 kilometeren, 50 kilometeren og kombinert, og ble en folkehelt på linje med Roald Amundsen og Oscar Mathisen. Alle ville han en bit av ham.
Ti år senere døde folkehelten Thorleif Haug. Norges første store olympier gikk ut av verden bitter, skuffet − og med et alvorlig rusproblem.
Ekstreme folk
Tidligere landslagstrener i langrenn, Steinar Mundal, som selv opplevde å få sparken på grunn av sin alkoholisme, foreslår følgende forklaring på fenomenet:
– De som er ekstremt gode på ett felt, kan ta det helt ut på andre områder også. For noen medfører det ekstrem bruk av rusmidler.
Legenden George Best hadde samme tanker om hvorfor han havnet på kjøret:
− Jeg ble født med en stor gave, og av og til vil slikt komme med et destruktivt innslag. Akkurat som jeg ønsket å overgå alle når jeg spilte, ville jeg overgå alle når vi var på byen.
Kø av utøvere
Claus Lundekvam var en periode kaptein på det norske fotballands-
laget og spilte hele 290 kamper i Premier League. Bare én norsk spiller er foran ham på den listen. I 2015 kom Claus Lundekvam ut med den selvutleverende boken «En kamp til» der han forteller om sine tre diagnoser, alkoholiker, narkoman og sexavhengig (se undersak lenger bak).
Kombinerthelten Torbjørn Løkken, hele Norges «Biri'n», gikk også fra å være verdensmester og folkehelt til narkoman på få år. Men Løkken, som har vært åpen om sine problemer, har heldigvis kommet seg ut av rusen og jobber nå med idrett på Wang toppidrett på Hamar.
Flere andre store norske idrettsstjerner er også domfelt for narkotikaforbrytelser. Både Erik «Myggen» Mykland og ishockeyspiller Anders Myhrvold har fått samfunnsstraff for kokainkjøp og -misbruk. Begge har stått frem og fortalt om sitt rusmisbruk. Mykland til =Oslo, Myrvold i VG.
At det nå er åpenhet om problemer er bra både for Northug, Lundekvam, Løkken og alle de andre som slet eller sliter. Da er det lettere å få hjelp og få livene på rett kjøl igjen.
Men det var ikke like lett før. Og noen av de aller største idrettsheltene gikk det dårlig med.
Verst for de beste
George Best, ballkunstneren og sjarmøren, døde altfor ung. Og det norske fotballgeniet og storscorer Odd Iversen slet også med store alkoholproblemer i nesten hele sitt liv etter karrieren. Finnene Matti Nykänen, kanskje tidens beste skihopper, og Mika Myllylä, som var én av Bjørn Dæhlies største konkurrenter og også vant gull både i VM og OL, døde begge som følge av rusmisbruk. Myllylä ble bare 41 år, Nykänen ble 55 år.
Den italienske syklisten Marco Pantani som vant både Tour de France og Giro d'Italia i 1998, døde av en overdose i 2004, 34 år gammel, etter å ha vært innlagt på et behandlingshjem for rusmisbrukere. Mange kenyanske løpere har også havnet på skråplanet etter karrieren. To av de mest kjente er Billy Konchellah, som ble verdensmester på 800 meter to ganger. Han ble dømt for flere voldtekter i Finland og døde 59 år gammel. Og Samuel Wanjiri, som ble olympisk mester på maraton i Beijing i 2008, døde etter et fall fra en balkong tre år etter, bare 24 år gammel.
Én av verdens aller mest kjente og populære idrettshelter, Diego Maradona døde også bare 60 år gammel etter årevis med rusproblemer.
Maradona ble tatt for bruk av det prestasjonsfremmende stoffet efedrin under VM i fotball i 1994. Allerede seks år etter kjempet han for sitt liv etter overdreven bruk av kokain.
Stadig press
Men heldigvis er det unntak at liv går tapt. De fleste kommer tilbake til et normalt liv igjen etter å ha innrømmet sitt rusmisbruk.
Ski-trener Mundal er én av dem som kan mest om denne problemstillingen i Norge. Han har erfart det selv. Rusmisbruket.
– Det er litt det samme å være topptrener som toppidrettsmann, fordi du har presset på deg hele tiden. Jeg kom fra et kristent avholdshjem og smakte alkohol første gang da jeg flyttet på hybel. Jeg likte å feste, men drakk aldri alene. Men da jeg var landslagstrener i Canada, ble det mange ensomme kvelder, og jeg satt og drakk alene. Jeg ble alkoholiker.
De kommer til å glemme alt tullet når jeg er borte.
Men Mundal skjulte misbruket sitt godt for omgivelsene, og ble hentet hjem for å bli landslagstrener for Norge.
– Det gikk bra i perioder, men jeg bare måtte ha alkoholen. Til slutt fikk jeg helt velfortjent sparken, sier Mundal som til slutt prøvde å ta sitt eget liv med en overdose heroin.
– Nå har jeg vært tørrlagt siden 2008 og jobber som trener for Team Telemark. Men det tok nok fire − fem år å bli kvitt suget, sier Mundal.
For to år siden utga han boken «Du vinner hvis du vil».
– Det er ikke til å legge skjul på at en del idrettsutøvere tar det helt ut når de er utenfor sesongen. Mange har levd under et ekstremt press, og har knapt tatt en øl i hele sesongen. Og når de så endelig kan slappe av, kan noen feste til gagns. Av disse igjen er det noen som får smaken og lysten på rus og dette livet, når karrieren er over, sier Mundal.
– Er det mye alkohol i idrettsmiljøet?
– I fotballen, særlig i England, var det veldig mye alkohol før. Men det er blitt mye bedre. Og hvis du driver en kondisjonsidrett kan du ikke drikke mye i sesongen. Men utenfor sesongen, i ukene eller månedene før de starter hard trening igjen, er det en del som tar den helt ut ja, sier Mundal.
Gir hjelp til andre
Siden Steinar Mundal både har vært åpen om sitt eget misbruk, og ikke minst fordi han har kommet over misbruket, blir han innimellom kontaktet av utøvere som trenger råd og hjelp for sitt eget misbruk.
– Ja, noen er det jo. Jeg har hjulpet flere, håper jeg. De − jeg hverken kan, eller vil oppgi navn − ringer og spør hvordan de skal komme ut av det. Det viktigste er at man tar tak før det går helt på ræva. Selv om jeg fikk sparken, hadde jeg flaks. Men man går fra å bli hyllet og tiljublet, til en vanlig hverdag. Det er ikke lett, sier Mundal.
Lett var det absolutt ikke for Norges aller første store skistjerne. Thorleif Haug, på flere måter. Han kjempet både mot alkoholen, og mot en snobbete overklasse.
Tørst guder
– Idrettsstjernene den gang ble omtalt nesten som guder. Men det er godt dokumentert at datidens skimiljø ikke var noen avholdslosje. Thorleif Haug var seriøs og uvanlig dyktig som idrettsmann. Han var også både hyggelig og kjekk, og sa ikke nei når han ble bedt på en fest. Mange ville sole seg i glansen av Haug. Så karrieren hans stupte etter de tre OL-gullene i Chamonix i 1924. Det er riktig å si at alkoholen ødela ham, sier lokalhistoriker og mangeårig journalist i avisen Fremtiden i Drammen, Hans L. Werp.
Og selv om Thorleif Haug ble hyllet som folkehelt, ble han aldri godtatt i de høyere kretser i Drafn, hans eget idrettslag. Det ble skrevet mange avisinnlegg der det ble skrevet at «Drafn ikke burde gjøre sånn stas på en mann fra fattige kår.»
I oppslagsverket Drammens Historie står det følgende om Thorleif Haug:
«Thorleif fikk høre at han var av fattigfolk, mens Drafn egentlig hørte hjemme i et helt annet samfunnslag. Da Drafn arrangerte bankett til ære for OL-helten, kom det sinte kommentarer i avisen. Det som er skrevet om Thorleif Haug er for det meste ren heltediktning. Lite om personen er kommet frem. Thorleif Haug døde som en skuffet og sliten mann, bare førti år gammel. Dødsårsaken var lungebetennelse.» Historien forteller at Haug pådro seg lungebetennelse da han sovnet ute i vinterkulda etter en fuktig aften.
Den mest kjente av alle som havnet i trøbbel etter karrieren var legenden, fotballkunstneren, og kvinnebedåreren George Best.
Han var fotballens første og største «popstjerne», omtalt som den «femte Beatle», og døde av organsvikt, 59 år gammel.
Dyrket myten
George Best strødde om seg av legendariske utsagn, og sa før sin død blant annet:
− De kommer til å glemme alt tullet når jeg er borte, og de vil huske fotballen. Hvis bare én person mener at jeg er den beste spilleren i verden, er det bra nok for meg.
Han dyrket på sett og vis også sitt eget image som kvinnebedårer og fotballspiller og prøvde å glorifisere litt av sitt liv med alkoholen.
Her er flere av hans utsagn;
« I 1969 sluttet jeg med kvinner og alkohol. Det var de verste 20 minuttene i mitt liv.»
« Jeg brukte masse penger på brennevin, damer og biler. Resten bare kastet jeg bort.»
« Jeg har sluttet å drikke, men bare når jeg sover.»
Og på uoversettelig engelsk:
« I used to go missing a lot … Miss Canada, Miss United Kingdom, Miss World.»
En annen gudbenådet britisk fotballspiller, Paul Gazza Gascoigne, havnet også på skråplanet etter karrieren. Populære Gazza har vært fengslet og bøtelagt mange ganger, og har flere ganger også vært på behandlingshjem for å bli kvitt sitt rusmisbruk. Han har ikke jobbet med fotball siden han fikk sparken fra National league laget Kensington i 2005.
For veien ned fra idrettens høyeste podier og ned i rennesteinen kan være bratt, glatt og nådeløs − selv for de største
stjernene.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 18 2021
– Prøvd å ta livet mitt to ganger
Da eks-fotballspilleren Claus Lundekvam ga ut boken «En kamp til» i 2015, var livet hans kommet på stell igjen. Trodde alle. Claus inkludert.
Men Lundekvam var ikke kommet over sitt mangeårige rusmisbruk. Tilbakefallene kom. Flere ganger.
– Jeg har gått på noen veldig stygge sprekk etter det. Den ene endte med at jeg prøvde å ta livet mitt igjen, sier Claus Lundekvam til Vi Menn.
– Jeg hadde prøvd å ta livet mitt en gang i 2012 også, men trodde jeg hadde kommet over både depresjonen og rusmisbruket da jeg ga ut boka. Men det ble for mye for meg, rett og slett. Jeg taklet det ikke. Men heldigvis mislykkes jeg i forsøket.
– Hvordan er livet ditt nå?
– Jeg er rusfri, og er både stolt og takknemlig for at jeg nå forhåpentligvis kan bruke av min egen erfaring til å gi andre en bedre hverdag. Jeg er konsulent for Austevoll kommune der jeg jobber med rus og mental helse, og jeg er også tilknyttet psykiatrialliansen. Der er jeg delvis permittert nå. Og akkurat nå er jeg involvert i et prosjekt med min gamle klubb Southampton, der jeg skal jobbe med mental helse hos spillerne, sier Claus.
– Frykter du tilbakefall?
– Jeg har utfordringer å stri med, men er frisk og rask. Jeg har jo hatt tilbakefall, og har vært like dødelig avhengig som andre. Men jeg gjenkjenner triggerne, er veldig bevisst på dem, og unngår de situasjonene. Det viktigste er å holde seg rusfri, og det er jeg nå. Nøkkelen er å ha noe meningsfylt å bruke dagene til. Derfor er jeg veldig takknemlig for de jobbene jeg har nå, og gleder med til å komme i gang med prosjektet med Southampton.
– Hvorfor tror du selv du ble rusavhengig?
– Det var et tomrom etter karrieren. Jeg hadde satset alt for å bli en god fotballspiller, jeg hadde hatt suksess. Var vant med oppmerksomhet. Så ble det plutselig stille. Helt stille. En ny hverdag. Depresjonen kom. Da er det lett å ta dumme valg. Det gjorde jeg, og gjemte meg i rusen. Så jeg gikk på en måte all in der også, som jeg hadde gjort med fotballen.
– Begynte misbruket allerede da du var spiller?
– Nei det vil jeg avvise. Jeg ville aldri klart å spille så mange kamper landskamper for Norge og i kamper Premier League som jeg gjorde, hvis jeg hadde ruset meg. Men jeg gjorde som de aller aller fleste andre spillere på Southampton og ellers; jeg feste når vi hadde fri og når vi var utenom sesong. Men jeg var ikke rusavhengig da. Misbruket kom i ettertid.
Claus Lundekvam (48) spilte 40 landskamper for Norge og hele 357 obligatoriske kamper for Southampton i løpet av 12 år. 290 av disse var i Premier League. Han la opp i 2008. Claus er skilt, har to døtre, og bor nå i Bergen sammen med sin ene datter. Etter karrieren jobbet han også noen år som ekspertkommentator for TV2.
