I 3000 meters høyde vikler fallskjermen seg inn i haleroret på flyet. Med livet i en tynn tråd, husker Daniel (20) på legendens parole: «Ingen er død før de ligger under torva!»

Klar!

– Jeg hørte flysersjantens stemme skratte i høyttaleren:

– Hold øye med lysene. Når din tur kommer så hopper du – ellers dytter jeg deg ut!

Jeg følte meg kvalm da det 14 tonn tunge transportflyet tok en vid sving ut av en sky, 13 000 fot over Saharas glohete ørkensand. Helt opp hit kunne vi fornemme varmen fra det uendelige sandhavet.

Men dette var ikke tidspunktet til å føle seg syk og elendig. Her gjelder kun å svelge kvalmen og stille seg på plass – klar til å hoppe ut i løse luften og håpe det beste.

Femtemann

Flyet flatet ut, rødt lys, og vi samlet oss ved døren. Ikke se ned, bare et bitte lite gløtt, kanskje … Jorden lå langt, langt der nede, 3000 meter rett ned. Det kunne like gjerne vært 300 000 meter. Slik tok det seg ut for oss tolv fallskjermsoldater fra det 40. Franske Nord-Afrikanske Fallskjermkompani.

En etter en forsvant mine kamerater ut gjennom hullet i flyskroget. Jeg var femtemann. Sersjant Georges Cote lot hånden hvile et øyeblikk på dørkarmen og smilte oppmuntrende: Lykke til! Så begynte han å telle: – Tre, to, en – la gå!

Som glødende jern

Magen vrengte seg da jeg ble tatt av den voldsomme luftstrømmen og kastet oppover og bakover. Jeg lukket øynene – jeg pleide alltid å knipe øynene sammen bak brillene helt til fallskjermen hadde åpnet seg, og jeg svevet fritt mellom himmel og jord. Jeg ventet på det velkjente rykket som fortalte at alt var i orden.

Men av en eller annen grunn lot rykket vente på seg. Til det plutselig føltes som om glødende jern ble stukket gjennom bryst og skuldre.

Noe er gått galt!

Jeg oppdaget halvt bevisstløs at jeg ikke dalte ned mot den velsignede jorden, men ble tauet av sted i vannrett stilling, gjennom luften – i 3000 meters høyde.

Kraftanstrengelse

Uten å vite hva jeg gjorde eller tenkte, forsøkte jeg å finne ut hva som var skjedd. Men jeg kunne hverken se eller høre. Den voldsomme luftstrømmen rev brillene av ansiktet. Flyet gikk forsiktig inn for landing – men fallskjermhopperen ville ta bakken først! Øynene vrengte seg i luftstrømmen – slik må det føles å få en syreflaske rett i synet!

Langsomt, med lukkede øyne, gikk sannheten opp for meg. For å være helt sikker åpnet jeg øynene igjen med en kraftanstrengelse. I et fryktelig glimt forsto jeg at denne gangen var jeg fordømt. Jeg skulle dø.

Mens det tunge Noratlas-transportflyet jaget av sted gjennom luften i 350 kilometers fart, virvlet jeg rundt bak det, fortere og fortere, rundt og rundt. Fallskjermen hadde huket seg fast i halefinnen på flyet! Mer og mer gikk det opp for meg at her fantes ingen redning, med mindre jeg fant på noe sensasjonelt før jeg mistet bevisstheten.

Ufattelige smerter

Omsider fikk jeg tak i de tynne nylonrepene og hevet meg opp noen tommer, men gled raskt ned igjen. Det var umulig å få tak med de solide lærhanskene. Med tennene rev jeg hanskene av, først den høyre, så den venstre, men de nakne hendene tålte ikke det kalde luftdraget. Tenk ikke på det – hovedsaken er å trekke meg bort til den flyvende kolossen langt der fremme.

Luftstrømmen kastet meg gang etter gang tilbake i tauene. Hendene ble revet opp på kryss og tvers og blødde, smerten var utenfor all fatteevne. Plutselig skimtet jeg et ansikt i flydøren, vilt og fordreiet, det var Pigout. Og langt, langt i det fjerne mente jeg å høre et uartikulert rop.

Videre bar det – jeg spant rundt og rundt, men nå mer moderat, og jeg fikk tid til å tenke. Jeg begynte å se meg om etter reserveskjermen som – ifølge læreboken – skulle kunne bringe meg levende ned til jordens overflate.

Men krokene til reserveskjermen slo meningsløse mot brystet mitt, og da jeg vred blikket opp langs repene, skimtet jeg et sammensurium oppe ved halefinnen. Der var den, fallskjermen! Langt utenfor min rekkevidde. Det var ingen utsikter til at den ville rive seg løs av seg selv.

Nytt stup

Med en sykelig bevegelse begynte flyet plutselig å dale med større og større fart. Ned, ned, ned. – Luften rev meg i øyne og ører og smertene eksploderte som hvite lyn inni hodet.

Men hva i helvete er det egentlig kaptein Dupuis tenker på med denne manøveren? Skal han drepe meg før vi når bakken? Der sendte han flyet inn i en skarp kurve som om det dreiet seg rundt på vingespissen, klatret opp igjen i rasende fart og så inn i et nytt stup. Prøver han å riste meg av?

Atter en gang steg flyet rett til værs – det sto nesten på halen. Det føltes som jeg ble kvalt, men det skjønte ikke Dupuis. Endelig flatet han ut, og jeg ble dratt på magen gjennom atmosfæren før flyet atter begynte å kaste seg hit og dit for å avslutte med et nytt sinnssvakt stup. Nylontauene skar som kniver inn i kroppen, som om de ville kutte meg i to.

Så kroken

Flyet var nede i omtrent tusen fot da det endelig flatet ut og fløy rett frem. Jeg hadde ingen kontroll med det som hendte, men kroppen min spant langsommere etter hvert som flyet senket farten. I flydøren skimtet jeg to-tre karer med en lang stake.

Senere fikk jeg vite at de hadde laget en slags båtshake som de skulle fiske meg opp med og prøve å få meg inn gjennom nødutgangen bak i flyet. Jeg så redningen bare noen få centimeter fra skulderen og håpet intenst at jeg skulle få tak i kroken. Men hendene var så ødelagte at jeg ikke kunde ta i noe som helst. Jeg prøvde å løfte dem, men armene var helt kraftløse.

Når man bare er tyve år, har man livet kjært. Jeg ønsket ikke å dø, men jeg kunne levende forestille meg hvordan jeg ville bli knust i småstykker på flyplassen i Boufarik, kastet opp og ned som en annen sekk for til slutt å brenne opp.

Nei, jeg ville ikke dø, og mens flyet sirklet langsomt rundt forsøkte jeg å få tak i bajonetten min. En sinnssyk tanke hadde slått meg – hvis jeg fikk skåret meg løs, kunne jeg be sersjanten om å gå så lavt som mulig og med et siste kutt bli kvitt repene og la meg falle. Kanskje den bløte ørkensanden ville ta av for støtet. Jeg ville garantert brekke både det ene og det andre, men kanskje redde livet?

Var det slutten?

Fornuften seiret. Dessuten var hendene så ødelagt at jeg ikke greide å gripe rundt skjeftet på bajonetten. Ingen overlever et fall på minst 25 meter – med mindre det skjer et mirakel. Og man tror i grunnen ikke på mirakler når man henger mellom himmel og jord.

Flyet gikk lavt nå, lavt over flyplassen. Jeg skjønte at kapteinen konfererte med tårnet og meddelte at han var nødt til å lande og drepe en fallskjermsoldat.

Jeg lukket øynene mens flyet gikk inn for landing. Var dette slutten?

Da kom jeg til å tenke på reserveskjermen som er festet til brystet. Den er bitte liten, men kanskje stor nok til å redde en hoppers liv om ulykken er ute.

Taustige

Men flyet steg igjen, og da jeg åpnet øynene var vi atter oppe i minst 2000 fot. Da fikk jeg øye på helikopteret! Og mens flyet dalte med helikopteret hakk i hæl, så jeg en taustige komme ned mot meg.

Jeg rakte hendene opp og kjente at fingrene berørte det nederste trinnet.

– Kjære Gud, ba jeg stille, – la meg greie det!

Helikopteret dalte enda litt og jeg favnet taustigen.

– Jeg skal leve, jeg greier det! ropte det inni meg. Men helikopteret og flyet gled fra hverandre. Jeg trodde armene skulle bli revet av skuldrene.

Helikopteret gjorde et nytt forsøk. Tanken var å løfte meg opp til halefinnen hvor fallskjermen hadde snurret seg rundt det venstre høyderoret. Men lenge før jeg kom så langt, gikk flyet fra helikopteret igjen, og atter føltes det som om jeg ble revet i to.

Mine oppsvulmede hender slapp taket i taustigen, og grep rundt fallskjermsnorene. Plutselig så jeg en dragelignende affære med en krok komme mot meg, som en sluk i enden av et fiskesnøre! Jeg skulle fiskes inn i flyet! Håpet steg atter en gang.

Jeg stirret som hypnotisert på kroken som kom nærmere og nærmere. Til slutt var den bare et par håndsbredder fra nylontauene over hodet på meg. En gang, to ganger så jeg kroken nærmet seg tauene, men så ble den plutselig revet av og forsvant i himmeldypet bak flyet. Alt forgjeves.

Jeg så flyplassen

På dette tidspunkt føltes det som om jeg hadde hengt i et tau bak et rasende fly i et helt liv. Men senere fikk jeg vite at hele affæren tok 70 minutter fra det øyeblikk jeg hadde forlatt flyet til jeg tok bakken.

Jeg har hørt noen si at hele livet passerer revy for folk som dør. Det kan nok være. Men for min del hadde jeg ikke lange livet å se tilbake på – dessuten var jeg altfor opptatt med å unngå å bli drept når flyet tok bakken. Jeg hadde ingen fornemmelse av nåtid og fortid mens jeg svevet 3000 fot over ørkenen.

I det fjerne så jeg røde fjell stige opp – rett under meg bølget sanddynene, her og der stykket opp av klipper og fjell. Der fremme så jeg flyplassen. Jeg tenkte at nå har flykapteinen bedt dem kjøre frem ambulanser og greier – som om det ville hjelpe meg!

Jeg tenkte på all teorien vi hadde pugget på fallskjermkurset før vi fikk lov til å gjøre et eneste hopp. Min lærer hadde vært legenden Cecil Messanger, mannen med flest fallskjermhopp i verden.

730 ganger hoppet han ut fra britiske fly over det okkuperte Frankrike, og det var han som hadde hoppet ut i Atlasfjellene og reddet to franske offiserer som var omringet av opprørere.

Ikke død før hjertet slutter å slå

Messangers parole sto fastspikret i hjernen: 99 av 100 blir drept fordi de slutter å tenke! Hvis man ikke slutter å tenke, er det ingen grunn til å dø.

Hvilken situasjon du enn befinner deg i, så bare konsentrer deg om å finne en utvei, og bli ikke fortvilet, for husk, du er ikke død før hjertet slutter å slå, og det skal fordømt mye til før et hjerte slutter å slå!

Jeg spurte meg selv hva Messanger ville ha gjort i mitt sted. Han ville ha brukt nødskjermen, akkurat som han gjorde den gangen han var den eneste over­levende fra et fly som gikk i bakken. Bare noen meter før det smalt, og Messanger hadde kastet seg ut og reddet livet, med brukne armer og ben. Men i live!

– Så husk, hadde han sagt, – at ingen er død før de ligger under torva!

Kastet til værs

Flyet gikk inn for landing og jeg ba om en eneste liten ting – om å få bevare bevisstheten så lenge at jeg visste hva jeg gjorde. Hele tiden hadde jeg vært bevisst, men nå følte jeg at mørket nærmet seg. Jeg famlet med ødelagte hender på nødskjermen på brystet mitt. Den var litt større enn en parasoll og skulle kunne redde sin mann hvis hovedskjermen sviktet. Men fingrene mine var helt døde.

Hva var det Messanger hadde sagt? – Du er ikke død før du ligger under torven.

Like før flyet tok bakken fikk jeg løsnet den ene ringen på nødskjermen. Så følte jeg en voldsom hete slo gjennom kroppen, og da jeg ble kastet til værs igjen dro jeg i ringen av alle krefter.

Virket den? Så vidt jeg visste hadde ingen i verden før meg prøvd å redde livet på en så drastisk måte.

Voldsomme smell

Skjermen foldet seg ut i samme øyeblikk som jeg traff bakken igjen. Flyet suste bortover rullebanen, og jeg klasket i sementen igjen og igjen, men nødskjermen holdt meg så vidt klar så jeg ikke ble brent i hjel med det samme!

Det er underlig å være så nær døden. Jeg for min del lo, jeg gapskrattet, mens den vesle fallskjermen kastet meg hit og dit. Jeg lurte på om jeg ville ha noen rygg når flyet stoppet, og om det fantes jenter som ville ha en mann uten rygg. Og den hysteriske latteren fortsatte.

Foran meg hørte jeg plutselig to voldsomme smell. Så gled jeg sidelengs ut i rullebanen og – stanset.

Jeg vet ikke hvor langt stykke jeg ble dratt av sted bortover rulle­banen. Det interesserte meg ikke. Ikke da. Jeg var i live! I virkeligheten var jeg blitt dratt 300 meter bortover den glødende rulle­banen før kapteinen kunne sette bremsene på. Og det gjorde han så grundig at begge flyhjulene eksploderte.

Kom løpende

Jeg hørte ambulansene hyle og jeg ble hjulpet på bena mens smertene flammet gjennom kroppen. Ivrige hender støttet meg mot ambulansen.

Min værelseskamerat Paul Bocher kom løpende og skrek og ropte om jeg var i live?

– Du er en tosk, Paul, sa jeg.

– Hvorledes kunne jeg stå på mine ben hvis jeg ikke var i live? Så bad jeg om han kunne se etter om det var noe igjen av ryggen min.

– Massevis, svarte han. Rygg i store mengder. Du har dessuten alltid vært for drøy over ryggen!

Torgeir (27) havnet i et forferdelig dilemma. Noen dager senere var han og 16 andre døde

Den ferske småbarnspappaen hadde lenge vært bekymret, men turte ikke si ifra til sjefene. Det endte i tragedie.

Hans (20) ga opp mens flyet styrtet mot bakken. Så skjedde det utrolige

Presten ser Haralds jagerfly komme mot huset i lav høyde. Han tror at piloten bare vil tøffe seg – så skjer mirakelet