Hitlers massemordere trodde de kunne gjemme seg bort i Norge

De alliertes taktikk var brutal, men effektiv. Slagene haglet. Bajonettene ble brukt på folk som somlet. Under rop og skrik ble de 9000 tyske krigsfangene drevet ut av brakkene og samlet på appellplassen i Terningmoen leir ved Elverum. Rundt leiren hadde styrker fra Hjemmefronten og den britiske frigjøringshæren tatt oppstilling, tidlig om morgenen torsdag 5. juli 1945. Informanter hadde påstått at notoriske krigsforbrytere hadde blandet seg med soldatene og levde under falskt navn i leiren.

Ingen skulle være i tvil om at det var alvor. «Mer enn 100 av våre soldater ble slått med geværkolber og stukket med bajonetter,» het det i en rasende tysk protest etter ransakingen. Aksjonen førte til beslag av flere hundre tonn kjøttvarer og hermetikk, klær, lærstøvler, smykker, våpen, radioer, 135 000 sigaretter, 7000 flasker sprit, 24 par silkestrømper og 14 dametruser.

Det var ikke det viktigste utbyttet. I alt ble 99 tyskere arrestert. 46 av dem ble siden identifisert som krigsforbrytere.

Kjent fra massakre

Blant dem som hadde høyest rang blant de arresterte, var to SS-generaler, den 53-årige sjefen for Ordnungspolizei i Norge, Hermann Franz, og den ti år yngre Jakob Sporrenberg, som hadde ledet ordenspolitiet i Sør-Norge.

Avhør i Oslo og London avdekket raskt at begge hadde vært sentrale administratorer av myrderiene som fant sted på Østfronten etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941; Franz som sjef for det beryktede SS-Polizeiregiment Süd i Ukraina, Sporrenberg som politisjef i Minsk i Hviterussland og Lublin i Polen.

Avdelinger fra Franz’ regiment hadde fra september 1941 deltatt i likvideringen av tusenvis av jøder og kommunister, iberegnet den bestialske skytingen av 33 700 jødiske barn, kvinner og menn i Babi Yar-kløften utenfor Kyiv, før han ble politisjef i Hellas og etterlot seg nye blodspor på Balkan.

Sporrenberg var i november 1943 én av de ansvarlige for operasjonen som bar det groteske navnet Høstfest, og som tok sikte på å myrde siste rest av den jødiske befolkningen i Lublin. I løpet av noen få døgn ble 43 000 jøder skutt på kloss hold og kastet i massegraver utenfor masseutryddelsesleiren Majdanek i den største enkeltstående massakren bak Østfronten under krigen.

Av uklare grunner ble Franz ikke tiltalt for sine misgjerninger. Han døde fredelig i sitt hjem i Bonn i 1960. Sporrenberg ble utlevert til Polen, dømt til døden og hengt i 1952.

Rystende rulleblad

Blant de arresterte på Terningmoen befant det seg minst to underordnede stabsoffiser som hadde et like rystende rulleblad som Franz og Sporrenberg: SS-oberst Gottlieb Nagel og SS-major Arthur Seidel.

Nagel hadde vært sjef for SS-Polizei Batallion 322, som fra august 1941 til mai 1942 hadde henrettet 11 000 mennesker i 234 ulike skytinger i tettsteder og landsbyer i Hviterussland, hvorav 9000 jøder. Seidel ledet SS-Polizei Batallion 3, som ble inkorporert i ulike innsatskommandoer og medvirket i likvideringen av mer enn 100 000 sivile på Østfronten. Seidels skjebne er ukjent.

Nagel gikk fri til høsten 1960, da tyske myndigheter gjorde et forsinket forsøk på å straffeforfølge politienhetene som hadde vært med på grusomhetene i Østfrontens bakrom. Da politiet banket på Nagels dør i Stuttgart 15 år etter arrestasjonen i Elverum, ble de hånet av oberstens hustru, som erklærte at mannen en gang i tiden hadde kontrollert større avdelinger enn hele delstaten Baden-Württembergs politistyrke:

«Det er for galt at han skal forfølges av småfolk som dere!»

Nagel og flere andre ble til slutt tiltalt for massemord. Men da straffesaken skulle begynne, stilte SS-obersten med en sykemelding som ble godtatt av dommerne. Hele saken kollapset, og Nagel forlot rettssalen som en fri mann. Helsen bedret seg raskt. Nagel levde i ytterligere 15 år før han døde på sotteseng i 1978, 86 år gammel.

SS-Totenkopf

Da arrestasjonslistene fra Terningmoen ble gjennomgått, viste det seg at Hjemmefronten og britene hadde gjort en annen storfangst: Et titalls medlemmer av SS-Totenkopf-avdelingen, som hadde stått for vaktholdet i dødsleiren Auschwitz i Polen med SS-major Hans Aumeier i spissen.

Aumeier hadde i 15 måneder fra vinteren 1942 vært avdelingssjef, stedfortreder for leirsjef Rudolf Höss og medansvarlig for drap på titusener av jøder og andre fanger. Da arrestasjonen skjedde, var ingen av nordmennene og britene klar over hvem han var. Gjennombruddet kom først i august da en mistenkt landssviker i Askim hjelpefengsel forklarte at Aumeier hadde ledet en kolonne med 17 000 jødiske fanger fra Krakow til gasskamrene i Auschwitz. Vitneutsagnet ble straks oversatt til engelsk og brakt til Akershus festning, der Aumeier siden arrestasjonen hadde nektet det meste.

«Fangen er ikke rede til å erkjenne ansvar for massedrapene som ble utført i Auschwitz i hans tjenestetid,» het det i avhørsrapporten.

«Han skylder grusomhetene på sine overordnede, først og fremst SS-leder Himmler og leirsjef Höss. Ikke desto mindre var han personlig villig til å utføre drap og andre bestialiteter og beordre sine underordnede om å gjøre det samme.»

Uten anger

Aumeier hadde vært leirsjefens stedfortreder da Auschwitz og naboleiren Birkenau høsten 1942 ble utbygd som industrielt innrettede masseutryddelsesleire. Majoren selv og hans vaktavdeling fra SS-Totenkopf-divisjonen utførte daglig henrettelser av mange titalls fanger, piskestraffer og tortur selv for små forseelser. Den fryktede ståbunkeren var et perverst uttrykk for Aumeiers regime.

Nakne fanger ble med spark og slag stuet sammen i et iskaldt og bekmørkt fangehull, der det var så trangt at alle måtte stå. Få overlevde tre døgn uten luft, søvn, mat og varme. Gasskamrene og krematoriene i nærheten gikk natt og dag. Tusenvis av barn, kvinner og menn ble effektivt myrdet og brent. Før grusomhetene var over vinteren 1945, var mellom 1 og 1,5 millioner drept, i all hovedsak jødiske fanger fra det okkuperte Europa. Aumeier hadde vært en av massedrapenes sentrale organisatorer.

Britene som gransket 39-åringens fortid, fant lite som kunne forklare hans tilsynelatende likegyldighet og manglende anger. Aumeier kom fra en ordinær arbeiderfamilie, hadde syv års skolegang og hadde i kriseårene på slutten av 1920-tallet vandret fra sted til sted og levd av tilfeldige strøjobber. Det var først da han sluttet seg til Hitlers naziparti i 1930 at livet syntes å få en retning. Han giftet seg, fikk en datter og ble tildelt fast jobb som hjelpemann på et bilverksted.

I 1934 ble han overført til SS og gitt opplæring i ondskapens system som vakt i konsentrasjonsleiren Dachau. I februar 1942 kom han til Auschwitz som major med ansvar for orden og disiplin blant de som Hitler hadde sagt skulle dø.

Til London Cage

Ved årsskiftet innså avhørerne at de ikke kom særlig videre med Aumeier – til tross for den norske tolkens vitneprov. Han fremsto som lite talefør og forklarte seg famlende og upresist. Bare én liten detalj røpet at Aumeier kanskje var sluere enn det britene trodde:

− Overfor andre fanger har han erkjent at den versjonen han til nå har gitt, bare representerer en del av den virkelige historien. Hvis de allierte ønsker å vite noe mer, får de selv finne ut av det.

To unge motstandsmenn, som begge skulle gjøre karriere i den norske militære etterretningstjenesten, ble derfor i januar 1946 gitt ordre om å eskortere Aumeier til nye avhør i England. E-stabens senere nestkommanderende og sjef for hemmelige operasjoner, Trond Johansen, og senere sikkerhetssjef Ola Evensen fløy med fangen i en Dakota til London. Aumeier var anklaget for å ha drept 70 000 jødiske barn, kvinner og menn i Polen. De ble sjokkert over hans kynisme og følelseskulde da han valgte å blånekte: Han hadde ikke drept 70 000. Det dreide seg bare om 50 000.

− Aumeier fremsto som en primitiv type, erindret Evensen.

− Jeg husker at jeg fulgte ham på toalettet. Straks jeg la hånden på pistolskjeftet, spratt han opp i givakt. Han visste hva en ordre var.

De britiske ekspertene i avhørssenteret The London Cage i Kensington kjørte langt hardere enn offiserene i Oslo, og Aumeier innrømmet til slutt uten anger at minst 18 000 jødiske fanger var blitt henrettet i gasskamrene i hans nærvær. Han ble utlevert til Polen, som i desember 1947 i Krakow dømte Aumeier til døden.

−Jeg dør som syndebukk for Tyskland, erklærte han da dommen ble forkynt.

6000 gikk fri

Blant dem som fulgte Aumeier fra Terningmoen til skafottet, var SS-fenrik Josef Remmele, som i Dachau og Auschwitz personlig hadde myrdet et stort antall fanger. To andre, SS-løytnant Bruno Pfütze, den brutale tidligere sjefen for sigøynerleiren i Auschwitz, og SS-sersjant Ludwig Blatterspiel, valgte å ta sine egne liv.

De øvriges skjebne er ukjent, men de fleste synes å ha vendt tilbake til Tyskland uten å bli straffeforfulgt. Blant dem var den 34-årige underoffiseren Josef Rummel, som døde i sitt hjem i Tyskland i 1957.

− Rummel løslot to unge jødiske gutter og ba dem løpe», het det i et vitneprov.

− Om de overlevde i 200 meter skulle de få slippe fri. De løp, men Rummel hevet maskinpistolen. De to guttene løp alt de orket, men etter 40 meter var det slutt.

I alt arbeidet om lag 7000 kvinner og menn for SS i Auschwitz-Birkenau. Höss, Aumeier og om lag 1000 av dem ble straffeforfulgt. De øvrige 6000 gikk fri.

Massemordere

Arrestasjonsbølgen i juli 1945 førte til pågripelsen av en rekke andre tyske krigsforbrytere, som var kommet til Norge i krigens sluttfase. De mest fremtredende var den 36-årige Werner Braune, jurist, oberstløytnant og ny sjef for Gestapo i Oslo, og hans ett år yngre kollega, Franz Hoth, skipsmegler, major og sjef for SS i Stavanger. De tilhørte begge sikkerhetspolitiets velutdannede elite. Braune hadde vært sjef for innsatskommandoen som i løpet av noen få blodige døgn høsten 1941 slaktet ned 15 000 jøder og sigøynere i Simferopol på Krim. Hoth var stabssjef i innsatsgruppen, som samme høst drepte 90 000 jøder i Polen. Deretter ble han leder for Sonderkommando Egypt, som skulle utrydde jødene i Palestina i et samarbeid med Stormuftien av Jerusalem.

Til samme kategori hørte dr. juris. Helmut Tanzmann, SS-major, tidligere Gestapo-sjef i Danzig og sentral i masseutryddelsen av jøder og andre grupper som Hitler hadde lagt for hat. 37-åringen var som en følge av et underslag av gullsmykker, sølvtøy og annet tyvegods, blitt forflyttet fra Polen til Frankrike, der han i Montpellier og Marseille sto frem som den franske motstandsbevegelsens bøddel.

Men da Frankrike ble frigjort høsten 1944, var hele den beryktede Sonderkommando Tanzmann på om lag 100 mann blitt forflyttet til Hitlers siste bastion i nord, Festung Narvik. Der la de grunnlaget for et nytt skrekkregime. I Bodø ble flere patrioter grovt mishandlet av Tanzmanns lokale representanter, SS-sersjantene Josef Roleff og Hans Mayer, som opererte sammen med tolken Johnny Larsen fra Svolvær. Larsen var bare 22 år gammel og var den eneste fra Nord-Norge som ble henrettet for krigsforbrytelser etter krigen.

Tanzmann selv valgte å brenne SS-uniformen da Tyskland kapitulerte. Han utga seg for å være maskinist og mønstret på en av ubåtene som i midten av mai ble ført fra Narvik til Skottland for avvæpning og internering. Maskeraden ble raskt avslørt, men Tanzmann nektet å stå til ansvar for sine forbrytelser. Han begikk selvmord i fengselet. Hans kolleger Braune og Hoth ble begge dødsdømt og henrettet – den ene i Tyskland, den andre i Frankrike.