Tidenes største biltyveri
Tidenes bil-kupp: Historien om da Kim Il-sung bestilte 1000 Volvoer fra Sverige
Om det ikke er tidenes svenskevits, så er det sannelig ikke langt unna. Og den er sann.
For 50 år siden i år – i 1974 – bestilte Nord-Koreas diktator Kim Il-sung 1000 Volvoer fra Sverige.
Bilene ble levert. For svenskene er til å stole på.
Men fortsatt, et halvt århundre senere, har svenskene knapt fått en eneste krone i betaling.
Den sosialistiske diktatoren stjal rett og slett bilene, og kan med god margin sies å ha rekorden for tidenes største biltyveri. Samtidig som svenskene innehar verdensrekorden i naivitet.
Slik ble 1000 grønne biler til en rød klut.
Purrer stadig
Da de 1000 Volvoene ble levert, hadde bilene og noe annet utstyr en verdi på 600 millioner kroner. Sverige sendte regning på bilene i 1976, rundt to år etter at de var levert. Siden har de fått noen småsummer som delbetaling, den siste i 1989.
Renter og renters rente på det utestående beløpet har gjort at bilsalget til Nord-Korea i dag er Sveriges største utestående fordring til noe land. Beløpet har passert tre milliarder kroner − et astronomisk krav, spesielt på kapital som har svekket seg til en brøkdel av sin opprinnelige verdi.
– Vi sender en påminnelse hvert halvår, men det er jo som vi vet: Nord-Korea oppfyller ikke sin del av avtalen. Sverige er Sverige og Nord-Korea er Nord-Korea, fortalte Stefan Karlsson, nåværende sjefanalytiker i den svenske Exportkreditnämnden, til magasinet Newsweek da de omtalte den bisarre hendelsen.
Så mulig fortjeneste
Historien begynte kort etter den koreanske våpenhvilen i juli 1953. Kim Il-sung hadde erobret makten i Nord-Korea fem år tidligere og etablerte den totalitære ettpartistaten, med seg selv som diktator, en posisjon han hadde til sin død i 1994.
Med støtte fra Sovjetunionen og Kina forsøkte han i 1950 å erobre Sør-Korea, men ble slått tilbake av en USA-ledet FN-styrke. Den såkalte Koreakrigen er aldri blitt avsluttet, men kampene endte med en våpenhvileavtale og stort sett uendrede grenser i 1953.
Nord-Korea fikk navnet Folkerepublikken Korea, og Sverige var det første vestlige landet i verden som anerkjente landet i 1973.
Anerkjennelsen var taktisk smart, trodde svenskene.
Da Koreakrigen sluttet, var det mange svenske selskaper som mente det måtte være mulig å tjene penger på handel med Nord-Korea. Det var noe av bakgrunnen for anerkjennelsen i 1973. Beslutningen ville ventelig gjøre det lettere å drive forretninger med kommunistregimet.
Nord-Koreas lederskap hadde også på denne tiden enorme ambisjoner for utviklingen av landet – ikke minst ved hjelp av internasjonal teknologi. Dessverre var de også i besittelse av en kronisk manglende evne til å vurdere landets egne økonomiske evner.
Bilkjøpet fra Sverige viser det til fulle.
Mørkegrønn med skinnseter
Kim Il-sung – «den store leder,» «den store marskalk,» og «den store sol,» som han ble omtalt i landets propaganda, skal ha oppdaget kvaliteten i svensk ingeniørkunst og teknologi under en svensk-koreansk industrimesse i 1974. Blant produktene som falt ekstra godt i smak, var Volvos biler. Særlig modell 144. For 50 år siden var det en eksklusiv bil, og det var denne diktatoren i Nord-Korea ville ha.
Bilene skulle leveres i mørkegrønn farge med skinnseter. Kim Il-sung ønsket at bilene skulle settes inn, blant annet, som drosjer i hovedstaden Pyongyang, og benyttes til andre offentlige formål.
Om ikke annet, kan Volvo vise til at biler fra denne perioden holder så høy kvalitet at modell 144 inntil nylig ble brukt til personbefordring i den nordkoreanske hovedstaden. Og så sent som i 2016 kunne den svenske ambassaden i Pyongyang meddele på X (Twitter) at de hadde sett en Volvo 144 i gatene med nesten en halv million kilometer på telleren.
Kanskje går de fortsatt. Nord-Korea er så lukket for utenlandske besøkende at det ikke er mulig å si sikkert fra dag til dag hva som er tilfelle.
Én av de siste som med sikkerhet har sittet i en av bilene, er Tor Rauden Källstigen, svensk fotograf og gründer som reiste til den nordkoreanske hovedstaden i forretninger i 2008. Da deres håndplukkede sjåfør forsov seg en morgen, fikk de en sjanse til å ta seg frem slik som lokalbefolkningen gjorde.
– Jeg tror jeg aldri har vært inne i en så gammel bil, selv hjemme i Sverige. Denne taxien var også veldig godt vedlikeholdt, nesten i ny stand virket det som, forteller han til Newsweek.
Mangler vindusviskere
Ikke alle bilene er i topp stand, de repareres med deler som måtte være for hånden. De siste kildene som har sett Volvo-veteranene på nært hold, forteller at vindusviskere er mangelvare. Slikt skal ikke være enkelt å få tak i for det isolerte og sanksjonerte kommunistiske lederskapet − ikke minst på grunn av deres betalingshistorikk.
For det både varte og rakk, men oppgjøret lot vente på seg.
Andre svenske firmaer som Atlas Copco, Asea, Kockums, Alfa Laval og flere småbedrifter leverte også varer til Nord-Korea. Heller ikke de har fått betaling som forventet.
Stefan Karlsson i Exportkreditnämnden har bekreftet overfor Sveriges Radio at siste delbetaling fra Nord-Korea kom i 1989. Siden da har det vært stille.
Gratis tilnærming
Den store gjelden kom ironisk nok i sin tid til å føre Sverige og Nord-Korea nærmere hverandre. Bedriftene som aldri fikk betalt, presset den svenske regjering til å nærme seg lederne i Pyongyang, og som første vestlige land opprettet Sverige en ambassade i det lukkede landet.
Frem til 2001 var Sverige det eneste vestlige landet som hadde diplomatisk representasjon i det lukkede landet gjennom sin ambassade i Pyongyang − uten at det har viste seg å gjøre noen forskjell. Hvert år øker gjelden med flere titalls millioner svenske kroner.
I godt selskap
Ifølge det svenske eksportkredittutvalget er ikke Sverige alene om å slite med å få oppgjør fra kommuniststaten.
Mange internasjonale selskaper har slitt i årevis, og gjennomført en rekke betalingsforhandlinger i et forsøk på å redde ansikt – og penger. Et av de mest kjente selskapene som skal ha penger utestående er klokkeprodusenten Rolex.
Så langt tilbake som i 1976 hevdet den svenske økonomijournalisten Åge Ramsby i en artikkel i Expressen at sveitsiske Rolex hadde flere titalls millioner kroner utestående fra koreanerne. Landet hadde bestilt 2 000 armbåndsur i luksusklassen med inngraveringen «en gave fra Kim Il-sung.»
Avisen Dagens Nyheter omtalte også koreanernes betalingsvegring.
Bommen
– Nord-Korea hadde forventet å betale sin utenlandsgjeld med leveranser av kobber og sink. Men de nordkoreanske økonomene hadde vært for optimistiske i sine beregninger, og den internasjonale markedsprisen for disse råvarene hadde på kort tid falt katastrofalt.
Men ikke bare økonomiske problemer ligger bak den manglende betalingen. Den politiske ledelsen i Pyongyang har særdeles lite til overs for den kapitalistiske vestlige verden, som de stort sett betrakter som en gjeng svinehunder, som det gjelder å ta om nesen så ofte som mulig.
Det er for eksempel allment akseptert at Kim-regimet drev med en omfattende industrispionasje under den store messen på 1970-tallet. Landet betalte heller ikke for utstyr som ble bestilt for å arrangere messen.
Blendet av «vekst»
Til å begynne med var det ikke så mange som heftet seg ved at koreanerne ikke gjorde opp for varer de hadde bestilt. Men etter hvert ble det klart for stadig flere eksportører at noe hadde gått fryktelig galt. Etter alt som var lagt ned av arbeid, diplomatisk innsats og å bygge industrielle bånd, var det ikke lett å avfinne seg med en massiv fiasko.
– Mange ble blendet av Nord-Koreas imponerende vekst på den tiden, og det ble konkurranse om å komme dit først. Sverige ble det første landet som tok seg inn på markedet, skriver den svenske journalisten Lovisa Lamm Nordenskiöld i boken «Ambassaden i paradiset».
Boken tar blant annet for seg handelsrelasjonene mellom Sverige og Nord-Korea. I boken omtaler hun alt fra blonde svenske eskortejenter i Pyongyang til et svensk prosjekt som skulle resultere i en jernmalmgruve i landet.
– Jeg var nysgjerrig på hvorfor Nord-Korea skylder Sverige så store beløp, og hvorfor vi har hatt en ambassade i Pyongyang lenger enn noe annet vestlig land, sa hun til Svenska Dagbladet.
Den voldsomme nordkoreanske propagandaen omtalte på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet landet som et «paradis». Lamm Nordenskiöld antyder i sin bok at koreanerne følte seg tvunget til å legitimere sitt voldsomme selvbilde med store industriprosjekter og arkitektoniske vidundere − ofte uten å skjele til kostnadene eller hvordan de skulle finansiere arbeidene.
– Avstand mellom virkeligheten og den nordkoreanske fantasien blir enorm, hevder hun.
Benektet krav
Det lukkede nordkoreanske regimet har ikke vært så ivrige i å kommentere «det store biltyveriet». I 2017, etter flere forgjeves forsøk, klarte SVT å få et intervju med seksjonssjefen for Skandinavia i det nordkoreanske utenriksdepartement. Hans navn er Pak Yun Sik, og det er ingen overdrivelse at han vred seg urolig på stolen. Likevel forsøkte han ikke å benekte at kravet fra Sverige var reelt.
Pak Yun Sik forklarte at den økonomiske situasjonen i Nord-Korea på den tiden var veldig vanskelig. I flere tiår var det ikke vekst, og på 90-tallet var det så ille at store deler av befolkningen sultet.
– Men nå ser det annerledes ut. Økonomien går mye bedre, og vi ønsker et samarbeid med Sverige velkommen på mange flere områder, hevdet han.
– Kommer Sverige til å få betalt?
– Jeg tror at om vi får et tettere samarbeid innen økonomi og kultur, så kan problemene sikkert la seg løse i fremtiden, sa mannen i det nordkoreanske utenriksdepartementet.
Kilder: Newsweek, SVT, NRK, Svenska Dagbladet, Dagens Nyheter, VG.
Denne saken ble første gang publisert 26/04 2024.
