– Han mistet fullstendig besinnelsen. Han truet med å ta knekken på meg

Artikkelen er skrevet av Yan Friis, som i 2014 ga ut bibliografien "Beatles og jeg". Han er journalist, humorist og forfatter og har siden 1993 skrevet artikler for Vi Menn.

Den 9. april 1970 markerte vi her hjemme 30-årsdagen for nazistenes angrep på Norge. Samtidig slo en bombe ned i den britiske pressen: Paul McCartney forlot The Beatles!

Man hadde nok ant at ting var i gjære ganske lenge, gruppen var for lengst sluttet å fremstå som et firehodet hyggetroll med pussige frisyrer og en egen evne til å skape popmusikk som fikk alle andre til å se ut som de deltok i barne­skirenn.

Men at det skulle oppstå så dramatiske uoverensstemmelser at de ville velge oppløsning, hadde ingen drømt om.

Pressemelding

Måten Paul gjorde dette på, en pressemelding konstruert som et fiktivt spørsmål-svar-intervju, for å markedsføre hans første solo-LP, «McCartney» (utgitt åtte dager senere), fungerte som en håndgranat i fanget på de tre andre Beatlene.

Ikke minst fordi han tilsynelatende bevisst gikk inn for å sabotere utgivelsen av det som skulle bli The Beatles’ siste LP, «Let It Be». Den var planlagt utgitt 28. april.

Nå kastet Paul seg foran i løypa, med en LP som han hadde spilt inn mutters alene og i all hemmelighet. Og erobret avisforsidene over hele kloden.

Det var en dramatisk vending på eventyret om de fire ungguttene fra Liverpool som tok verden med storm, revolusjonerte populærmusikken, skapte ungdoms­kulturen og snudde opp ned på sivilisasjonen slik man kjente den. Plutselig sto de der som vanlige mennesker og slåss så fillene føk. The Beatles havnet i retts­salene, og ble etter et langvarig juridisk bikkje­slagsmål oppløst ved dom.

Det er siden blitt hevdet at Paul slett ikke hadde til hensikt å oppløse The Beatles og at han ble overrumplet av hvordan pressen tolket det fiktive intervjuet.

I så fall må han ha vært blindet av sine egne frustrasjoner som hadde bygget seg opp til et fjell i løpet av de to siste årene. Og som detonerte den dagen (antagelig 31. mars 1970) Ringo banket på døren hans og overrakte en beskjed som han ikke tålte: «Vi har utsatt utgivelsen av platen din til 4. juni.»

Kom deg ut, Ringo!

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

– Han mistet fullstendig besinnelsen. Han truet med å ta knekken på meg, jeg skulle få tilbake med renter.

Og så ble Ringo kastet på hodet ut.

Paul har i ettertid innrømmet at han overreagerte. Men det skyldtes lang pine, tunge depresjoner og en ekstrem følelse av å stå alene mot røkla.

I 1967 hadde alt virket så lyst. Beatles eide verden med det eksepsjonelle albumet «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» og den sommerens subtile allsang «All You Need Is Love». Paul var gruppens på­­driver og kaptein på den tiden, en rolle han ikke nødvendigvis taklet på smidigste måte.

Noe George Harrison var flittig til å fortelle om i en senere fase av livet, han følte seg oversett og overkjørt, tidvis tyrannisert av Pauls lederstil.

Lennon mislikte også at Paul hadde tatt styringen. Men han lot det skje, da han hverken hadde fokus, energi eller klart nok hode (John var hard på dopet i 1967) til å utfordre Paul.

Beatles’ ankerfeste

Men så døde manageren deres, Brian Epstein, av en overdose sovepiller, 27. august 1967. Beatles’ ankerfeste røk. Uten hans konfliktløsende tilstedeværelse begynte gruppens tilsynelatende så ubrytelige musketer-samhold å slå tydelige sprekker.

Paul skulle få det vanskeligere og vanskelig­ere med å samle gruppen om et felles mål (utpønsket av ham). John svevde fortsatt på skyer, men han glippet med øynene, og blikket falt i økende grad på den japanske avantgarde-kunstneren Yoko Ono, som var begynt å stalke ham.

Hun snek seg under guarden hans allerede 25. september 1967, og var til stede i studio da The Beatles spilte inn «The Fool On The Hill».

Dårlig innflytelse

Yokos innflytelse på John i perioden 1967–70 kan ikke overvurderes.

Hun plugget seg rett inn i sentralnervesystemet hans, og ga ham akkurat de skuddene han trengte, hun var madonnaen og skjøgen, moren og elskeren, og ikke minst; hun var hans private duskepike (og djevelens advokat), hun som hele tiden minnet ham på at han var den geniale mesteren (og ikke Paul, Paul var en nobody, en påstand den sjalu og usikre Lennon trengte å høre så ofte som mulig).

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Kontrollen over John ble særlig tydelig utover i 1968 da Yoko introduserte heroin i parforholdet.

John ble hektet (oppgjøret med heroinen skildret han senere svært levende i den opprivende «Cold Turkey», utgitt senhøsten 1969), og opprøret mot Paul tok fart under innspillingen av det såkalte «White Album» våren og sommeren 1968.

På det tidspunktet var John & Yoko blitt mer enn et par, de var en enhet, hun vek aldri fra hans side og hadde en selv­følgelig plass i studio – til de tre andre Beatlenes økende frustrasjon og irritasjon.

Ga alltid maks

John dro George Harrison med seg i kaldfronten mot Paul, han kunne være en listig manipulator.

Var det ikke Paul som alltid sørget for at George fikk så få sanger på LP-ene deres, var det ikke Paul som tvang gruppen til å bruke timer, ja, dager på alle de teite låtene sine, mens han behandlet de andres låter som annenrangs?

Georges bitterhet var reell nok, men revet med som han ble av Johns holdninger, glemte han at makkeren knapt var å se når Georges låter skulle spilles inn.

Hvem var det som dro lasset i George-klassikere som «Taxman» (gitarsoloen), «While My Guitar Gently Weeps» (bass, kor, piano) og den senere «Something» (fremragende basspill), om ikke nettopp Paul?

McCartney kunne være ned­latende og pirkete, men han ga alltid maks for gruppen, og det gjaldt alles komposisjoner.

Måtte overtales

Den tøffe atmosfæren under innspillingen av «White Album» tok kraftig på alle de involverte, inkludert både produsent og teknikere.

En kort periode var de faktisk uten trommeslager da Ringo fikk nok og stormet ut. Etter en uke lot han seg overtale til å komme tilbake. Verst gikk det likevel ut over Paul, som kviet seg for å vise de andre sine nye låter, og valgte å spille inn flere av dem uten deres hjelp.

I januar 1969 dro Paul dem med på et nytt prosjekt: En TV-film om innspillingen av en ny Beatles-LP.

Det kom altfor tett på «White Album», og var heller ikke spesielt godt planlagt, så uoverensstemmelsene begynte ganske kjapt å boble til over­flaten. Én ting var Pauls bossing. Verre var Yokos evinnelige til­stedeværelse og Johns totale fokus på henne, og ikke minst hans negative innstilling til hele prosjektet.

Det endte faktisk med at George fløy på ham og forlot The Beatles i drittsinne. Det tok ti dager å overtale ham til å komme tilbake.

Resultatet av dette prosjektet som ingen av Beatlene så tilbake på med glede, var filmen og albumet «Let It Be», som først ble utgitt over ett år senere, i mai 1970. Man kan forstå at Paul prioriterte sitt eget første soloalbum foran disse mørke minnene fra fortiden.

Siste innspilling

Gruppen greide en siste kraft­anstrengelse før alt raknet, nemlig albumet «Abbey Road», hovedsakelig innspilt sommeren 1969. Atmosfæren i studio skal ha vært positiv og oppløftet, og slik lyder da også albumet.

Man har lenge trodd at gruppen var klar over at dette kom til å bli deres svanesang. John Lennon skal angivelig ha informert de andre om at han sluttet, men lot seg overtale av Paul til å holde det hemmelig foreløpig.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Men det er fremkommet ny informasjon (et båndopptak av en diskusjon mellom John, Paul og George) fra september 1969, som dokumenterer at John slett ikke var klar for å slutte, men hadde planene klare for neste LP, som han håpet kunne komme ut til jul.

Den skulle eventuelt inneholde fire låter av hver av de tre tilstedeværende, pluss to fra Ringo «hvis han har lyst».

Paul mot røkla

Det var altså ikke nødvendigvis det sårbare forholdet mellom John og Paul som forårsaket det endelige bruddet.

Snarere var det introduksjonen av den skruppelløse forretningsmannen og juristen Allen Klein i The Beatles’ forretninger. Han sjarmerte John & Yoko, George og Ringo i senk, og lovet dem enorme inntekter.

Paul stolte ikke på mannen, og nektet å undertegne noe som helst som ga Klein rett til å representere ham. (Noen få år senere skulle de tre få erfare at Pauls antagelser var korrekte.)

Dette utløste en konflikt som ble uoverstigelig senhøsten 1969 og innover i 1970. Da var det virkelig Paul alene mot røkla. Det var først og fremst Klein som ønsket å utsette Pauls solo-LP, han dro John, George og Ringo med seg på laget, og det provoserte Paul til å sende ut pressemeldingen 9. april 1970. Dagen da The Beatles egentlig ble oppløst.

Denne saken ble første gang publisert 27/03 2020, og sist oppdatert 08/12 2022.