Krim
Han kidnappet, voldtok og jaktet på sine ofre. Én overlevde
Les den bestialske historien om seriemorderen som jaktet på sine ofre med jaktrifle i Alaskas villmark.
13. juni 1983: 17 år gamle Cindy Paulson løper for livet. Hun er barbeint, lettkledd og iført håndjern, men hun har fått én sjanse til å rømme og har ingen tanker om å la den muligheten gå fra seg. Hun har allerede vært igjennom flere timer med tortur, voldtekt og seksuelt misbruk. Paulson vet at om hun ikke løper nå, vil hun mest sannsynlig være død om noen timer.
17-åringen tør ikke å snu seg for å se om mannen som kidnappet henne følger etter henne, men hun vet at han gjør det. Paulson løper så fort hun kan, ut av flyplassen og inn på hovedveien like ved. Her klarer hun å stoppe en trailersjåfør som kjører den oppskaket jenta til trygghet. De får kontaktet politiet. I avhør forteller Paulson en grusom historie.
Paulson forteller politiet at hun jobbet som prostituert i byen Anchorage i Alaska. Noen netter tidligere fikk hun et tilbud av en «lav, rødhåret mann med briller og kvisearr» om å utføre oralsex på han for 200 dollar. Etter å ha satt seg i bilen og begynt på «jobben», trekker mannen frem en pistol, truer henne og setter på henne håndjern.
Han skal så ha tatt henne med seg hjem, tvunget henne til å kle av seg og brutalt voldtatt og seksuelt misbrukt henne i flere timer. Mannen skal blant annet ha stukket en hammer i vaginaen hennes, slått henne og bitt henne.
På et tidspunkt tar voldteksmannen seg til og med en lur på sofaen mellom overgrepene.
Etter overgrepene forteller mannen at han liker henne så godt at han skal fly henne ut til jakthytta han har i Alaskas villmark. Her skal de ha sex på ny, før hun skal få gå fri, lover han.
Paulson forklarer til politiet at voldtekstmannen aldri forsøkte å skjule identiteten sin under overgrepene. 17-åringen skjønner derfor at dersom hun blir satt på det flyet, vil det bety den sikre døden.
Så mens kidnapperen laster inn proviant i småflyet, ser Paulson sitt snitt til å rømme.
Den grusomme fortellingen er starten på avsløringen om en av USAs verste og mest brutale seriemordere gjennom tidene - bakeren Robert Hansen.
Har alibi
Med en så detaljert og brutal historie fra et offer, skulle man tro at arrestasjonen av Robert Hansen ville være en smal sak.
Politiet har tatt Paulson med til flyplassen Merrill Field i Anchorage. Her har 17-åringen identifisert Hansens Piper Super Cub-småfly som flyet hun rømte fra. Paulson husker også godt området og huset kidnapperen tok henne med og voldtok henne i. Da de kommer til boligområdet Muldoon, peker Paulson raskt ut huset til Hansen som stedet hun ble holdt fanget.
Beskrivelsen Paulson har gitt av kidnapperen, passer også bakeren godt: lav, liten, med kvisearr og rødlig hår.
Politiet tar Hansen inn til avhør og legger frem anklagene mot han. Da renner det over for bakeren. Han skriker og hisser seg opp, og 44-åringen anklager Paulson for å drive med utpressing, «hora som hun er». Han driver en rekke suksessrike bakerier i området og hevder 17-åringen kun er ute etter penger. «Man kan ikke akkurat voldta en prostituert», klarer Hansen å lire av seg til etterforskerne.
To gode naboer står også frem og hevder at de var sammen med Hansen den aktuelle kvelden.
Uten håndfaste bevis og med alibi, har ikke politiet noe annet valg enn å slippe bakeren fri.
Men selv om Robert Hansen er kommet seg løs denne gangen, er ikke mistanken borte. Politiet i Anchorage har luktet røyk og vet at bålet ikke er langt unna.
FBI kobles inn
I 1980 finner veiarbeidere restene av en kvinnekropp ikke langt unna Eklutna Lake, cirka 27 kilometer nordøst for Anchorage. Liket har delvis blitt spist av rovdyr, men bærer preg av å ha blitt knivstukket. Kvinnen blir aldri identifisert.
I juli samme år blir liket av stripperen Joanne Messina oppdaget i samme område. I september to år etter finner man et nytt kvinnelik. 23 år gamle Sherry Morrow arbeidet også som stripper, og blir funnet langs elvebredden av Knik River i Alaskas villmark. 23-åringen ble meldt savnet ett år tidligere og blir funnet skutt tre ganger i ryggen. I området finner politiet patronhylser etter hva man antar er en .223-kaliber Ruger Mini-14 jaktrifle.
Selv om Morrow er påkledd, er det ingen skuddhull i klærne til 23-åringen. Dette indikerer at kvinnen har blitt drept naken, for så å ha blitt kledd på igjen av drapsmannen. Obduksjonen indikerer at Morrow har blitt seksuelt misbruk og voldtatt før hun ble drept.
I september 1983, tre måneder etter at 17-år gamle Cindy Paulson klarte å rømme, finner man liket av en annen 17-åring i villmarken. Paula Goulding arbeidet også som stripper og hadde vært meldt savnet i noen måneder da hun blir funnet. Som Morrow har hun først blitt voldtatt, så avkledd og senere skutt med jaktrifle.
Er det en drapsmann på frifot i Alaskas skoger som jakter på unge kvinner med rifle og kniv?
Les også: Han kan være USAs verste seriemorder
Kobler inn FBI
Med nok en ung kvinne funnet voldtatt og brutalt drept, skjønner politiet at det mest sannsynlig er en seriemorder som herjer og de trenger hjelp til å få stoppet han. Politiet i Anchorage ber om assistanse fra Federal Burea of Investigation, bedre kjent som FBI.
FBI sender avgårde spesialagenten Ron Hazelwood og John Douglas - to menn som har lang erfaring med noen av USAs verste seriemordere.
Spesielt Douglas er en av foregangsfigurene innen kartleggingen av kriminelle arketyper, eller «criminal profiling» som det heter på engelsk. Han har blant annet intervjuet og gjort nærmere studier av Jeffrey Dahmer og John Gacey, og hans bidrag gjennom karrieren i «Byrået» har sørget for å sette en rekke drapsmenn bak lås og slå.
Karakteren Jack Crawford i Thomas Harris kjente krimbok «Nattsvermeren» er direkte basert på Douglas.
Analyse
Selv om politiet har en mistenkt i kikkerten, vil Douglas og Hazelwood gjøre opp sin egen mening om hvem gjerningsmannen kan være. De ber derfor politiet kun fortelle om åstedene og drapene - og ikke om den mistenkte.
Etter å ha hørt og sett over alle bevisene, kommer FBI-agentene med sin analyse.
- Mannen dere er på jakt etter er i 40-årene, liten av vekst, har store komplekser med seg selv og kvinner. Han har dårlig selvtillit, lider mest sannsynlig av akne og stamming. Han er også en aktiv jeger, og ansett som en stødig familiemann og delaktig i lokalsamfunnet. Som jeger er det stor sannsynlighet for at han beholder trofeer av sine ofre, smykker og lignende. At kvinnene er funnet på et så spredt område, indikerer at han har tilgang til et eget fly.
Beskrivelsen av gjerningsmannen får det til å gå kaldt nedover ryggen til lokalpolitiet. Mannen som er beskrevet kan ikke være noen andre enn Robert Hansen - selv stammingen stemmer.
Ingen bevis
Utfordringen til politiet er at de ikke har noen håndfaste bevis som knytter bakeren til noen av drapene. Ja, han eier et eget fly og er en aktiv jeger, men det gjør flere hundre andre i Alaska også.
FBI-agentene sier til de lokale politimennene at de bør forsøke å presse de to naboene som tidligere har gitt Hanson alibi. Det tar ikke lang tid før de begge innrømmer at de har løyet. De forklarer begge at Hansen ba dem om hjelp til å «komme ut av en pinlig situasjon». Hansen, som er gift med to barn, er kjent for å henge på de lokale strippeklubbene. De to naboene antok derfor at kameraten hadde rotet seg borti kvinneproblemer. Når politiet truer med å anmelde dem for falsk forklaring, trekker de begge sine tidligere vitneutsagn.
Heldigvis for myndighetene er de nye opplysningene, FBIs analyse og Paulson vitneprov nok til å skaffe politiet en ransakelsesordre for Hansens fly, hjem og bil. Samtidig som 44-åringen blir innbrakt til politistasjonen for et nytt avhør, går politiet gjennom Hansens eiendom.
Det tar ikke lang tid før politiet avdekker et hemmelig rom på loftet i Hansens hus. Det lille rommet er fylt til randen av forskjellig våpen, blant annet en .223 Ruger Mini-14 jaktrifle.
Tester avslører at patronhylsene funnet på åstedene stammer fra Hansens jaktrifle.
Som en ivrig jeger har tobarnsfaren et troférom fylt til randen med dyrehoder på veggene og dyreskinn på gulvet. Men under noen løse planker på gulvet finner politiet Hansens virkelige «troférom»: smykker, bankkort og andre eiendeler som har tilhørt hans ofre. Noen av smykkene til kvinnene han har mishandlet, voldtatt og drept, har han gitt til sin kone og datter. På denne måten ble han konstant minnet om sine «erobringer».
I sengegavelen på soverommet avdekker politiet en annen grusom detalj; et flykart over Alaskas ødemark. På kartet er det markert over 20 kryss. Under avhør kommer det fram at kryssene representerer hvor Hansens ofre ligger begravet.
Les også: Han er som Ted Bundy. Han vil aldri kunne slutte å drepe
Innrømmelsen
Videre etterforskning fører til at politiet samler nok bevis for å kunne sikte Hansen for fire drap. Seriemorderen innser at slaget er tapt og legger alle kortene på bordet.
Han forteller hvordan han over flere år har lurt med seg strippere og prostituerte med hjem, som han så har brutalt mishandlet og voldtatt. Mens noen var «heldige» og fikk gå fri etter timer i fangenskap, ble andre tatt med til Hansens jakthytte i Alaskas ødemark. Her fortsatte overgrepene før drapsmannen slapp dem løs i skogen og jaktet på dem som ville dyr.
I håp om å få en mildere straff, går Hansen med på å vise politiet hvor 17 av hans ofre ligger begravet i Alaskas ødemark.
Den dag i dag er det fortsatt flere kryss på seriemorderens flykart som enda ikke er blitt oppklart.
Hvor mange kvinner som har måtte lide for Hansen syke jaktlek er det ingen som vet.
Endelig slutt
18. februar 1984 faller dommen. Hansen blir dømt til livstid i fengsel for fire drap. Han får i tillegg en dom på 461 år for kidnappingen, frihetsberøvelsen og voldtekten av Cindy Paulson.
I 2014, etter 30 år bak lås og slå, dør Hansen 75 år gammel av naturlige årsaker i fengsel.
- Endelig, uttaler etterforsker Glenn Flothe i Alaska-politiet etter nyheten om seriemorderens død blir kjent.
- Verden er et bedre sted uten han på jorden.
(Kilder: Murderpedia, NY Daily News, VG, Dagbladet, Mindhunter: Inside The FBI Elite Serial Crime Unit, Criminalminds Wiki, Wikipedia, KTUU News)
Denne saken ble første gang publisert 09/05 2015, og sist oppdatert 30/10 2020.