Halvor Heyerdahl Rasch
Mannen som gikk til krig mot norske rovdyr
Løsningen var utryddelse og betaling per dyreskrott. Alle store dyr med huggtenner, rovdyrnebb og klør skulle vekk. Zoologen Halvor Heyerdahl Rasch utformet strategien i krigen mot norske rovdyr.
Det brungrå dyret lå på venstre side med øynene lukket. Blodet farget snøen i vannkanten rød. Jaktforholdene hadde vært bortimot optimale: fire-fem kuldegrader, vindstille, sporsnø. En drøy halvtime med dagslys var igjen da den enslige hannulven «Lucky» ble stoppet med et rifleskudd. Han etterlot seg et synderegister på mer enn 350 sauer og lam.
15. januar i år pustet sauebønder i Ytre Sogn og Sunnfjord lettet ut.
I to år hadde jegere forsøkt å «ta ut» ulven, som det heter på fagspråket. De siste tre dagene hadde staten stilt med helikopter for å hjelpe styrkene på bakken: 20 jegere med hunder og snøscootere. Jaktleder Stein Mortensbakke kunne vise frem den skyldige for det som etter hvert kalles «sauedrap» på folkemunne. Skutt og stoppet på sin ferd langt utenfor vedtatte ulvesoner.
− Det var helt nødvendig, sa ordfører Kjell Eide (Ap) i Hyllestad til NRK.
− Vi kan ikke ha et slikt dyr gående mellom oss, slo ordføreren fast.
Han ønsket samtidig å få ulven tilbake til bygda − i utstoppet stand:
− Det er greit at folk her i området får se hvordan en ulv ser ut.
Svaret på problemet med tap av husdyr ute i naturen, var igjen blitt fjerning av rovdyr. Løsningen er like gammel som den er i stand til drive Norge til kokepunktet.
Raseri og fortvilelse
Foran årets stortingsvalget har rovdyr vært tema i alle de store medienes valgomater. Rivaliseringen mellom mennesker, husdyr og rovdyr i naturen er et spørsmål om liv og død, Slik har det vært siden en zoolog og ivrig jeger i Kristiania på 1840-tallet presenterte løsningen på et problemkompleks distrikts-Norge ikke fant ut av.
Den gang rådet voldsomt raseri kombinert med fortvilelse i norske bygder. På få år var sparsomt befolkede utkantområder blitt fylt til trengsel. I Vest-Europa var det bare i Irland folketallet økte mer enn i Norge. På 60 år fra 1815 til 1875 var antallet nordmenn doblet. Og de trengte mat.
Antall husdyr økte, mer og mer utmark ble brukt til beitemark. Dyra ble sluppet lenger og lenger vekk fra gårdene. Det fikk ikke hjelpe at det i villmarken allerede eksisterte en orden og en næringskjede som hadde utviklet seg over tusenvis av år. Øverst tronet de største rovdyra; ulv, bjørn, gaupe og jerv. De hadde levd av annet vilt. Bestanden av rovdyr og byttedyr hadde holdt hverandre i sjakk.
Folkeveksten hadde sendt flere jegere ut i utmarka. Jakt foregikk året rundt. Jegerne opplevde at bestandene av rovdyrenes opprinnelige byttedyr som elg, hjort og annet matvilt, stupte.
Rovdyrene fant sin vei ut av uføret: Uten omtanke for sultne bønder og deres familier, kastet de seg i stedet over trege, velfødde beitedyr som ble sendt inn på deres jaktmarker i hopetall.
Jaktet i fylla
Da herjingene ble for store, ble jegere sendt ut for å felle skadedyra. Men jakta var uprofesjonell og uorganisert. Peter Christen Asbjørnsen som sammen med Jørgen Moe reiste Norge rundt på jakt etter folkeeventyr, beskrev i 1840 hvordan storstilt klapp- eller drivjakt ble igangsatt når ulvene hadde herjet for mye:
« … men da man sjælden har villet underordne sig noen anden anfører end brændeviinsdunken, kan man gjøre sig et begrep om resultaterne».
Asbjørnen beskrev «spetakkel, skrik, forvirring og hurlumhei» og rovdyr som ble skremt langt utenfor skuddhold av jegerne. De eneste treffene han hadde fått med seg under klappjakt på ulv på Øvre Romerike, rammet en hund og et par legger.
Om ikke all jakt foregikk som Asbjørnsen beskrev, fremsto jakten på de store rovdyrene som uorganisert og tilfeldig.
To fluer i én smekk
Skutt i hemmelighet
I 2001 ble beitedyr skadet i Leikanger. Skadene tydet på ulv. Fellingstillatelse ble gitt, jakt satt i gang, men ingen ulv var å finne.
Rykter sa at ulven hadde svømt over Sogndalsfjorden, og senere ble skutt på Fimreiteåsen. Ingen ulv ble offisielt felt i 2001, men ryktene om «Fimreiteulven» levde videre.
Da saken ble strafferettslig foreldet i år, tok rovviltkontakt i Statens Naturoppsyn, Rein Arne Golf, kontakt med en sentral person med et stort nettverk i området. Golf fikk snart overlevert en labb fra et dyr som hadde blitt felt i 2001.
DNA-analyse viste at det dreide seg om en ulv som hadde vandret inn fra Sverige. Cold case saken om Fimreiteulven var løst.
Krisen kalte på handling. Løsningen skulle komme fra Universitetets zoologiske museum og dets konservator Halvor Heyerdahl Rasch.
Rasch ble ansett som en meget dyktig fagmann i zoologi. I tillegg var han en ivrig jeger som med økende bekymring hadde registrert den store tilbakegangen av matvilt.
− Mange distrikter som for en mannsalder siden var vel forsynede med vildt, har naa blivet fast berøvet dette gode, noterte Rasch.
Forklaringen lå ikke hos rovdyrene, erkjente han. For matvilt ble jaktet på av mennesker året rundt, uten begrensninger av noe slag.
Både rovviltplagen og viltnedgangen kunne løses parallelt, mente Rasch, og gikk i gang med å utarbeide en ny norsk lov.
Vi kan ikke ha et slikt dyr gående mellom oss.
En del av loven skulle etablere faste jakttider for det jaktbare viltet. Slik skulle matvilt bli skånet i parings- og yngletiden.
Den andre delen var en krigserklæring: Rasch pekte på de store kostnadene rovdyra påførte samfunnet ved å drepe så mange beitedyr.
Hans virkemidler var enkle: Utrydd rovdyrene.
Og betal folk for å gjøre det.
Rovdyr-regnskap
Rash satt opp et regnskap for hver enkelt rovdyrart. En uønsket egenskap ga minus i regnskapet, en ønsket egenskap ga pluss.
Til slutt talte han opp plusser og minuser. Et overskudd av minuser innebar at dyret skulle ut av norsk fauna. Med overvekt av plusser i regnskapet var rovdyret reddet.
For bjørnen var det et pluss at den ga spiselig kjøtt, og selv også spiste plantekost. Det veide imidlertid ikke opp for alt bufeet den tok. Rasch konkluderte med at bjørnen måtte utryddes. Rødreven derimot, tok ryper og annet matvilt, men også mye mus. Musefangsten ga den så mye pluss i margen at den havnet utenfor Raschs dødsliste.
Til sist havnet åtte dyrearter på dødslisten: Ulv, bjørn, gaupe, jerv, kongeørn, hubro, havørn og hønsehauk. Alle var tallrike i norsk fauna.
Militær trening
Hver drepte fugl sparer hundrevis av uskyldige dyr og fugler fra torturen.
«Naturens herre skabte rovdyrene for at holde det matnyttige vildt indenfor visse skranker», anførte Rasch i sitt lovforslag.
Men vitenskapsmannen mente at mennesket hadde overtatt jobben Vårherre hadde gitt rovdyrene. Rovdyrenes tilstedeværelse i norske skoger var ikke lenger nødvendig. Særlig ulven ivret Rasch etter å bli kvitt:
«Disse talrige røvere jakter i flok, og deres styrke og hurtighet svarer til deres hunger og blodtørst», skrev Rasch.
I bestrebelsene etter å utrydde disse menneskets fiender «er ethvert middel tilladeligt».
Preget av krig ble ikke mindre av at Halvor Heyerdahl Rasch løftet frem rovdyrjakten som et bidrag til å styrke Norges militære beredskap: Å jakte rovdyr, særlig ulv, på sporsnø, var en utmerket måte å gi unge norske menn herding og våpentrening på, mente Rasch.
«Denne jagt er især skikket til at danne gode krigere og øvede skiløpere», skrev han.
Ulven i dag
På 1960-tallet var ulven praktisk talt utryddet på den skandinaviske halvøya.
Rovdata, som er nasjonal leverandør av bestandstall på rovdyr, skriver på sin hjemmeside at så sent som gjennom hele 80-tallet var det aldri mer enn totalt ti ulver i Skandinavia.
I 1990 kom imidlertid en ulvehann luskende fra Russland. Han etablerte sin egen familiegruppe, og derfra ble det fart i sakene.
Gjennom 1990-tallet økte bestanden raskt, og nye familiegrupper ble etablert. I 1997 ble det første valpekullet der foreldrene beviselig kun oppholdt seg i Norge, født.
I år 2000 var bestanden oppe imellom 70 og 80 dyr i Skandinavia, og i 2020 ble bestanden av skandinavisk ulv anslått til ca. 480 dyr. Av disse ble det født fem kull med valper i helnorske revir, altså ulver som bare oppholder seg i Norge.
Vinteren 2020–21 ble det registrert 57–58 ulver som kun oppholdt seg i Norge, og 52–56 ulver som opererte både i Norge og Sverige.
Mot fronten
I sitt lovforslag foreslo Rasch skuddpremier. Den eneste endringen politikerne på Stortinget gjorde var at skuddpremien på avkommet ble økt til det samme som for voksne dyr. Politikerne ville unngå at jegerne lot ungekull overleve. På under to måneder behandlet og vedtok Stortinget «Lov om udrydding av rovdyr og fredning af andet vildt».
De sentralt fastsatte skuddpremiene satte fart på utryddelseskrigen. Tidligere hadde skuddpremier vært fastsatt lokalt og tilfeldig. Nå ble alt satt i system. Listen over skapninger på dødslisten vokste. Da Norges jæger og fiskerforening ble etablert i 1871, tok organisasjonen en lederrolle. I sitt medlemsblad beskrev organisasjonen effektive måter å bekjempe rovdyrene på. Egne rovdyreksperter ble ansatt for å reise rundt og utdanne flere rovdyrjegere.
Motforestillingene var få, om noen. Også Foreningen til Dyrenes Beskyttelse støttet utryddelseskrigen: I 1894 skrev den om hønsehauken, at dens grusomme behandling av byttet rettferdiggjorde at den ble fjernet. Om nødvendig, med gift, og ved å drepe foreldre og unger i reiret:
− Hver drept fugl sparer hundrevis av uskyldige dyr og fugler fra torturen ved å bli fanget og spist.
Svindel
Resultatet av rovkrigen ble en overlegen seier til mennesket. Rovdyra på Raschs dødsliste ble etter hvert nærmest utryddet på få år. Idag er seks av de åtte artene på listen fortsatt utrydningstruet. Bare kongeørn og havørn er nå fjernet fra rødlisten over truede dyrearter i Norge.
Men problemet med ubalanse i naturen ble ikke løst.
Skuddpremiene bidro til at også arter som ikke sto på dødslisten, måtte bøte med livet. Svindel ble avslørt. Halvor Heyerdahl Rasch mistenkte at lensmenn som skulle kontrollere fangsten og utbetale skuddpremiene, sto i ledtog med svindlerne.
I 1868 hevet en jeger skuddpremie for 28 ulvunger. Lensmannen attesterte og betalte for det som viste seg å være skinn fra fjellrev. Året etter kom samme jeger med 36 skinn, også denne gangen fjellrev, men nå med halene kuttet av. For disse fikk han betalt for 36 gauper fra den samme lensmannen.
I 1877 ble to menn dømt i Ål i Hallingdal for å ha hevet skuddpremie for jerv etter å ha lagt frem skinn fra ungrev der halene var kappet av.
Etter innføringen av jakttider og utryddelse av rovdyr, steg antallet matvilt som elg og hjort igjen. I tiårene etter at loven kom, eksploderte antall ryper i fjellet. Ifølge Johan B. Steen, en av Norges fremste rypeforskere, kunne én enkelt jeger skyte 2–3000 ryper i årene frem mot 1908. I 1913, snudde det. Syke dyr i de store flokkene smittet de andre og bestanden falt ned til et lavmål ingen tidligere hadde sett. Ifølge Steen, fordi rovdyra som før hadde fjernet syke dyr, nå var borte.
Fraværet av rovdyr gjorde at gjetere forsvant og nye saueraser ble innført. Bøndene avlet frem tykkere og tregere dyr med mer kjøtt og bedre ull enn forgjengerne. Antallet sauer av den klassiske rasen krympet som en ullgenser vasket på 60 grader. Hadde det ikke vært for at det i 1912 ble opprettet to spesielle avlsstasjoner, ville det vi i dag kjenner som norsk villsau bli det eneste dyret som forsvant totalt etter lanseringen av Raschs dødsliste.
Dødsdømt dompap
Utryddelse ble løsningen på flere problemer innen landbruket enn døde beitedyr i utmarka. Selv dompapen fikk unngjelde.
Utryddelseskrigen mot rovdyra har hatt stor effekt, bekrefter seniorforsker John Durrus Linnell ved Norsk institutt for naturforskning, NINA.
− På 1930-tallet var det nesten ingen av de store rovdyra igjen.
Durell forteller at skuddpremie på rovdyr også fantes før loven trådte i kraft, men at det da var lokale myndigheter som administrerte den. Med loven om utryddelse av rovvilt ble skuddpremieordningen sentralisert, og effekten ble langt større.
Senere ble Raschs liste utvidet til å gjelde langt flere arter, ifølge Linnell:
− Alle arter som ikke ble sett på som nødvendige, ble det satt skuddpremie på. Alt med klør og nebb. Til og med dompap.
På Vestlandet ble nemlig den rød-grå gjengangeren på fuglebrettet dødsdømt fordi den kunne ta blomsterknopper på frukttrær.
− De store rovdyra fyller egentlig en sentral rolle i naturen, men i Norge er de for få til å fylle rollen. Det viktigste med rovdyra nå, er at de er der. De hører hjemme der, og bør være en del av den. Dersom de hadde vært langt flere, kunne de spilt en rolle innenfor de naturlige mekanismene. For eksempel kunne de bidratt til å forhindre spredning av sykdom ved å ta ut de svake byttedyrene, sier Linell.
Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk oppgir at de har om lag 10 000 medlemmer. Nils Solberg, som er gruppens talsmann, sier at aksjonen ble startet fordi de savnet en stemme rundt rovdyrproblematikken.
− Vi ønsker ikke ynglende ulv i Norge. Litt jerv, gaupe og bjørn har vi plass til, men vi må komme ned på Stortingets bestandsmål, mener Solberg.
− Vi driver et naturbruk i Norge som ikke er forenelig med ulv. Den bør bort.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 43 2021
Denne saken ble første gang publisert 07/09 2021.
