2000 drepte - 12 000 hus ødelagt
Den norske kapteinen Haakon var rasende og beordret full fart. Minutter senere var havnebyen knust til pinneved
Med en hissig kaptein fra Sandefjord på broen, styrte skipet mot den største menneskeskapte eksplosjonen før atombomben.
En norsk kaptein med kort lunte og et skip som i skjul var fullastet med ammunisjon og sprengstoff, skulle føre til den største menneskeskapte eksplosjonen i historien før atombomben.
Tilbake lå en hel havneby i ruiner, og tusenvis av mennesker mistet livet eller ble hardt skadd.
I dag er byen forlengst bygget opp igjen, men katastrofen huskes den dag i dag.
Illsint kaptein
Haakon From var rasende. Raseriutbruddene fra den 47 år gamle norske kapteinen kunne høres over store deler av havnen i kanadiske Halifax, kunne folk senere fortelle. Kalenderen viste 6. desember 1917. Det var minst én dag for mye for kapteinen fra Sandefjord ombord på det norske lasteskipet Imo.
Imo var på vei til New York for å hente korn til et krigsherjet Europa på oppdrag for den belgiske regjering. 3. desember var kaptein From blitt tvunget inn til Halifax. Han hadde ikke nok kull til skipsmaskinen, og måtte vente på nye forsyninger før Imo kunne gå videre til New York. Men så ble forsyningsbåten med nytt kull forsinket.
Dermed måtte «Imo» ligge enda en natt innerst i Bedford Bassin, fordi nettet som holdt tyske ubåter unna var blitt senket for natten.
Som nøytralt skip, med et gedigent banner påmalt «Belgian relief» langs skutesiden, hadde ikke mannskapet lov å ha kontakt med noen av de andre 35–40 skipene som lå til anker i Halifax. Av frykt for spionasje var det også strengt ulovlig å ha kontakt med noen på land. Men man behøvde ikke være om bord på Imo for å skjønne hva kaptein Haakon From fra Sandefjord mente om forsinkelsen.
Bombe på kjøl
Mens første verdenskrig raste, var Halifax den nærmeste amerikanske havnebyen til Europa. Den isfrie havnen passet utmerket som samlingssted for all verdens farkoster som etter hvert ble sendt av gårde i konvoier på vei med forsyninger til krigsrammede allierte på den andre siden av Atlanteren. En slik farkost var det franske skipet SS Mont-Blanc, leid av den franske regjeringen som trengte forsyninger til stillingskrigen på Vestfronten.
Mont-Blanc lå litt lenger ut i havnen, så søkklastet med ammunisjon og sprengstoff at hun var vanskelig å manøvrere: Under dekk var skipet stappet fullt av ikke mindre enn 2300 tonn pikrinsyre, 200 tonn TNT, 10 tonn bomullskrutt, 35 tonn bensol og 300 granater. På de øverste dekkene var det stablet så mange tønner med bensol at det snaut var plass å røre seg. Skipet var blitt ekstra polstret for å hindre branntilløp. Mannskapet hadde forbud mot å bære fyrstikker.
Saktegående
Men bare det franske mannskapet visste at «Mont-Blanc» bokstavelig talt var en flytende bombe. Skipet førte ikke noe rødt flagg, noe som var obligatorisk på ammunisjonsskip.
Skipet var opprinnelig bygd som kombinert passasjer- og frakteskip, og var utstyrt med en maskin som bød på 247 hestekrefter, omtrent som en cabincruiser dag. «Mont-Blanc» hadde maksfart på syv knop, og var dermed for treg til å få bli med i konvoiene ut fra New York.
I stedet ble skuta sendt til Halifax der det var meningen at hun etter hvert skulle bli med i en konvoi av saktegående fartøyer. Man måtte ha god tid for å få sette pris på Mont-Blanc.
Og god tid hadde ikke den 47 år gamle norske kapteinen Haakon From fra Sandefjord. Kombinasjonen av et umerket ammunisjonsskip og en lett antennelig norsk kaptein med hastverk, skulle ende i et inferno verden tidligere aldri hadde opplevd.
Full fart
I grålysningen denne vinterdagen 18 dager før jul, var det snøvær på gang. Kaptein From hadde så dårlig tid at han lettet anker før «Imo» hadde fått tillatelse til å forlate havnen. Han beordret full fart og fosset av sted i seks-syv knop – kjappere enn tillatt fart. Ferden gikk ut av Bedford Bassin og gjennom det trange farvannet The Narrows.
Seilingsreglene var enkle; utgående trafikk skulle holde til styrbord, på Halifax-siden, mens inngående trafikk skulle gjøre det motsatte. Det var selvsagt losplikt for alle skip inne i den forholdsvis trange havnen.
I praksis skulle manøvreringen bli langt mer innviklet: «Imo» møtte et annet skip og signaliserte at de skulle møtes styrbord mot styrbord. Deretter møtte «Imo» både en taubåt og et annet skip som ytterligere flyttet det norske skipet over i farvannet for innkommende trafikk.
På én kilometers avstand fikk losen og kaptein Aime Le Medac på ammunisjonsskipet «Mont-Blanc» øye på «Imo». Losen Francis Mackey signalisert med et støt i skipsfløyten, fortalte han til radiostasjonen CBC i 1967.
Skar inn i skutesiden
Både «Imo» og «Mont-Blanc» slo begge deretter bakk. Ettersom «Imo» gikk i ballast, var deler av både roret og propellen over vann. «Imo» dreide over mot styrbord og rant rett inn i det franske skipet. Begge skipene hadde svært liten fart. Likevel skar den spisse baugen på «Imo» syv-åtte meter inn i skutesiden på «Mont-Blanc». Flere tønner med bensol sprang lekk og ble antent av gnister da «Imo» trakk seg ut. Ilden spredte seg, og antente væsken som rant ned langs skutesiden.
Skipsbrannen på «Mont-Blanc» var som et fyrverkeri. I løpet av 20 minutter kom en rekke mindre eksplosjoner med mye flammer og beksvart røyk. Dette tiltrakk seg oppmerksomhet. Tusenvis av nysgjerrige stoppet opp, ikke minst barn på vei til skolen. Inne i byen sto mange i vinduene og så på utviklingen av brannen i det 98 meter lange skipet.
– Mont-Blanc var dødsdømt og kunne eksplodere når som helst, erindret losen da han ble intervjuet i 1967.
I det samme intervjuet med radiostasjonen CBC kom den norske tredjestyrmannen Bjarne Birkeland fra Lillesand med sterk kritikk av sjømannskapet som besetningen på «Mont-Blanc» viste.
– Først krysset de vår kurs. Deretter rømte mannskapet og styrtet mot land, uten at de forsøkte å advare oss som var på «Imo», uttalte Birkeland.
Innkommende nattog
I land møtte det flyktende franske mannskapet blant annet en ung mor med en baby på armen. Hun ville først ikke rømme. Da tok en av sjøfolkene fra henne ungen og sprang av sted, med moren hakk i hæl. Mont-Blancs mannskap søkte med ett unntak, dekning. Moren og barnet også. Den forlatte «Mont-Blanc» drev over mot Halifax havn og antente Pier 6.
På jernbanestasjonen i Halifax hadde telegrafist Vincent Coleman forstått hva som var i ferd med å skje. Han kastet seg på morsenøkkelen i et desperat forsøk på å stanse det innkommende nattoget fra Saint John, New Brunswick, med 300 passasjerer.
«Guess this will be my last message. Goodbye, boys» avsluttet han.
Så smalt det.
Havet kokte bort
Klokken 09:04:35 gikk «Mont-Blanc» bokstavelig talt til himmels. Tonnevis med glødende jernbiter landet i et stort område og antente utallige branner. Eksplosjonen skapte en enorm trykkbølge. Temperaturen ble senere utregnet til ca. 5000 grader. Det var så varmt at sjøvannet fordampet og sjøbunnen lå bar i noen sekunder, inntil en tsunami strømmet til for å erstatte det forsvunne vannet. På Halifax-siden ble tsunamien målt til 18 meter over høyvannsmerket.
Røykskyen steg til 8000 meters høyde. Eksplosjonen skapte et jordskjelv som ble følt 20 mil unna. Et område på rundt 160 hektar ble fullstendig pulverisert. Innen en radius på 2,6 kilometer ble samtlige bygninger rasert. Ikke ett eneste vindu i mils omkrets var intakt. Glassbiter falt ned opptil 100 kilometer unna. Mont-Blancs anker fløy nærmere fire kilometer gjennom luften.
Manglet hodet
Brannkonstabel Billy Wells var blant de heldige som overlevde. Eksplosjonen kastet ham langt av gårde. Da han kom til seg selv, var han splitter naken. Alle klærne var revet av kroppen hans.
– Døde mennesker hang ut av vinduene. Noen av dem manglet hode. Andre hang slengt over telegrafledningene, fortalte han senere.
Eksplosjonen drepte øyeblikkelig rundt 1600 mennesker. Over 9000 ble skadet, og blant dem døde senere drøyt 300 mennesker. 12 000 bygninger ble ødelagt. 25 000 ble hjemløse. Tusenvis av mennesker fikk øyeskader. De første øyelegene som kom til Halifax, jobbet dag og natt. Hundrevis av skadede mennesker fikk operert ut sine ødelagte øyne. Legenes operasjonskniver ble etter hvert så sløve at de ikke kunne brukes.
Takket være jernbanetelegrafist Colemans advarende melding, kom redningsarbeidet etter forholdene raskt i gang, selv om eksplosjonen ødela alle kommunikasjonslinjer. Med tusenvis av skadde, mange med redselsfulle sår og delvis avrevne lemmer etter den enorme trykkbølgen, var det en fortvilet situasjon for hjelpearbeidet. Situasjonen ble ikke bedre av at det få timer senere satte inn en veritabel snøstorm som begravde ruinene der mange fortsatt lå fanget. Offisielt omkom 1963 mennesker. I tillegg kommer et ukjent antall omkomne som aldri kunne identifiseres.
Kaptein Haakon From og fem andre mannskapsmedlemmer var blant dem som døde momentant. Froms legeme ble brakt til hjembyen der han 2. februar 1918 ble gravlagt utenfor Sandefjord kirke.
Atombombens far
Historiene om den norske kapteinens temperament ble senere trukket frem under rettssakene som skulle avgjøre skyldspørsmålet for kollisjonen. Det ble spekulert i om hans omdiskuterte dømmekraft kunne ha bidratt til dårlig sjømannskap, noe som igjen førte til at «Imo» rant inn i skutesiden på «Mont-Blanc» og utløste den til da største menneskeskapte eksplosjonen noensinne.
Atombombens far, Robert Oppenheimer, studerte senere Halifax-eksplosjonens ødeleggelser før han laget atombombene som senere ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Oppenheimer konstaterte at disse atombombene tilsvarte syv Halifax-eksplosjoner.
Den dag i dag er det et stort krater på sjøbunnen der eksplosjonen skjedde.
Velkommen 100 år etter
Ragnar Osmundsen (78) våget først ikke å si hvem han var i familie med da han besøkte Halifax for tre år siden. Hans var Richard Osmundsen, var disponent i rederiet som eide «Imo» da katastrofen skjedde.
– Hva ville folk i Halifax mene? undret han.
– Men folk var ikke opptatt av skyldproblematikken. Fokuset var rettet mot den store tragedien, sier hans kone Inger Marie.
Sigurd Olsen Hunstok fra Sandefjord er invitert til 100-års markeringen av katastrofen. Hans bestefar var fyrbøter på Imo, ble hardt skadet, men overlevde ulykken. Den tidligere politimannen og Sandefjord-politikeren Hunstok har ikke hørt annet enn at kaptein Haakon From var en flink og anerkjent skipsfører med lang fartstid.
– Det ble ikke til at vi snakket om ulykken i ettertid, Slik var det den gangen, sier Olsen Hunstok.
Denne saken ble første gang publisert 20/04 2019, og sist oppdatert 02/12 2022.
