Sommer-ol i münchen 1972
Gullfest ble blodbad
De åtte skikkelsene som klatret over gjerdet inn til OL-landsbyen var ikke deltagere som hadde feiret på by’n, slik vaktene antok. De var terrorister. For 50 år siden var Leif Jensen − fersk norsk gullvinner − øyenvitne da hans vektløfter-venner og konkurrenter ble massakrert.
Kalasjnikov-geværer og håndgranater ble sett over, ammunisjon klargjort og planer gjennomgått én gang til. Ikke langt unna satt den ferske OL-vinneren Leif Jensen og nøt livet − fortsatt i gull-rus, med vektløfter-vennene på en veranda i deltagerlandsbyen i Münchens Olympiapark.
− Vi spilte kort. Kanskje tok vi en tynn en. Det var ikke så mye å ta seg til, forteller Leif Jensen nå, 50 år senere.
Noen hundre meter unna kjempet 18 år gamle Grete Andersen fra Oslo innbitt på det røde tartandekket inne på det spektakulære Olympiastadion. Klokken nærmet seg 22, 4. september 1972, da jenta som senere ble gift Waitz løp i mål et drøyt sekund for sent til å få plass i semifinalen på 1500 meter.
Arrangørene av München-OL var fortsatt veldig fornøyde med utviklingen i det de markedsførte som «Lystige leker».
Trøst på teater
Én av dem Leif Jensen hadde slått på veien til OL-gull i lett-tungvekt, var israelske David Berger.
− Vi hadde møtt israelerne flere ganger i mesterskap og landskamper. Det var veldig kjekke gutter, sier Leif Jensen.
David hadde toppresultater i fleng på merittlisten sin, men konkurransen i 1972 var noe spesielt for den USA-fødte jøden: Han skulle for første gang få delta i OL for Israel. Og det i Tyskland. Symbolikken var tyngre enn skivene på hver side av vektstangen. Men to dager tidligere hadde han mislykkes i å få til et godkjent støt-løft, og ble stående uten tellende resultat i konkurransen.
Hvor dypt OL-fiaskoen stakk hos David Berger vet egentlig ingen. Det man vet, er at han var på teater sammen med den israelske troppen om kvelden 4. september 1972. «Spellemann på taket» het stykket. Menn på tak kom til å prege også det neste døgnet.
De var ikke utstyrt med musikkinstrumenter, men med skarpladde våpen.
Seks timer senere skulle «de lystige lekene» i München bli åsted for et blodbad uten sidestykke.
Forsto ikke faren
Meningen var at de olympiske lekene i München i 1972 skulle være den rake motsetningen av OL i Berlin 36 år tidligere. Åpningsseremonien 26. august skulle følges av konkurranser preget av idrettsglede, kameratskap, åpenhet og fredelig kappestrid. Svart og rødt fra nazi-OL i Berlin var erstattet med duse farger i oransje, blå og grønn. Maskot: En søt dachs med navn «Waldi». Funksjonærene gikk i moteriktige designklær og ikke uniformer. Det moderne Vest-Tyskland viste seg frem gjennom spektakulær arkitektur, tidtagerutstyr som viste tusendeler, elektriske biler og et øvelsesprogram tilpasset TVs sendetider.
Derfor var det ikke tilfeldig at vaktene i deltagerlandsbyen i en snau kilometer fra Olympiastadion var ubevæpnet. Og kanskje var den lette og ledige atmosfæren årsak til at vaktene ikke reagerte da åtte menn i treningsklær kastet flere bager over gjerdet og klatret etter, like over klokken 04, natt til 5. september. Det var jo ikke uvanlig at idrettsutøvere snek seg rundt på området nattetid.
Men de åtte var ikke utøvere tatt ut til OL-konkurransene. Treningen de hadde vært igjennom var alt annet enn forberedelser til fredelig kappestrid. De var medlemmer av den palestinske terrorgruppen Svart September. Og deres mål var den israelske troppen som lå forlagt i tre leiligheter i Connollistrasse 31, midt i Olympiaparken.
Komplett kaos
Den første israeleren ble drept raskt: Brytetrener Mosche Weinberg prøvde å sette seg til motverge og flykte da de maskerte mennene trengte seg inn i leiligheten. Han falt for de første skuddene av mange som skulle bli avfyrt de neste 20 timene. Terroristene lot liket ligge utenfor døren til leiligheten der de forskanset seg med gislene. Vektløfter Josef Romano forsøkte å rive til seg et våpen, men ble truffet av syv skudd og ble liggende og blø i hjel foran øynene på sine kamerater.
Noen timer senere våknet München. Gisseldramaet ble direkteoverført til flere hundre millioner TV-seere over hele verden.
− Vi ruslet ned og så på de maskerte gisseltagerne stå ute på verandaen. Vi tok for gitt at de ikke ville skyte på oss nede på bakken. Halve leiren sto og tittet opp på verandaen der de sto med finlandshette og gønnere, forteller Leif Jensen.
Forhandlingene mellom tysk politi og de arabiske terroristene sjanglet av sted. Terroristenes leder «Issa» i hvit sommerhatt, med svartmalt ansikt og en granat i hånden, kastet en lapp ned på bakken med terroristenes krav: Frigivelse av 328 fengslede palestinere og den tyske RAF-terroristen Ulrike Meinhof. Hvis ikke skulle gislene bli skutt.
OL-ledelsen svarte med å la lekene gå sin gang. Klokken 09 startet volleyballkampen mellom vertslandet og Japan. Samtidig skulle det første gisselet bli skutt i olympialandsbyen.
Politiets forhandlere forsøkte å kjøpe seg tid. Henrettelsene ble utsatt. Klokken 15.38 gikk presidenten i den internasjonale olympiske komité ut og sa at lekene ble avbrutt.
Etter det gikk alt galt som kunne gå galt.
Fiasko på direkte-TV
− Vi var jo klar over at det var venner av oss som var gisler. Mens vi sto og så på hva som skjedde, kom plutselig politifolk og begynte å klatre på fasaden. Vi så det. TV-teamene så det. De filmet og sendte alt ut på TV. Dermed kunne terroristene følge med på hva som skjedde på utsiden, sier Leif Jensen.
Halve leiren sto og tittet opp på verandaen der de sto med finlandshette og gønnere.
− Tyskerne som gikk rundt med geværene sine var ganske høye på pæra. Og så gikk de så jævlig på trynet, sier vektløfteren.
Etter den mislykkede stormingen av leiligheten der gislene var, lot tyskerne som de gikk med på terroristenes krav. Gisler og terrorister ble fløyet i to helikoptre til den militære flyplassen Fürstenfeldbruck utenfor OL-byen. Der var et fly klargjort for å frakte terrorister og gisler til Kairo.
Inne i flyet ventet politifolk forkledd som besetningsmedlemmer for å overrumple og overmanne terroristene. Men like før helikoptrene ankom, fant politifolkene om bord at den planlagte aksjonen var jevngodt med selvmord og nektet å gjennomføre den. Da terroristene ankom med gislene, var flyet tomt.
Ville hjem
Terroristene skjønte at de var på vei inn i et bakhold. Da de også forlot flyet, åpnet tyske styrker ild. En heftig og ukontrollert skuddveksling fulgte. Det var rått parti: Terroristene var åtte, politi-
skytterne var bare fem. Politifolkene var dessuten elendig utrustet, hadde lite trening, ikke noe samband og gikk i veien for hverandre. Pansrede politikjøretøyer med støttetropper satt fast i køen av skuelystne.
Én av dem som ble truffet var Leif Jensens konkurrent og venn i lett-tungvektsklassen, David Berger. Men fortsatt var han i live.
− Jeg husker jeg sto i en telefonboks i deltagerlandsbyen og snakket med faren min hjemme i Norge for å få hjelp til å komme meg hjem så raskt som mulig da nyheten om skytingen på flyplassen kom på TV-nyhetene, forteller Leif Jensen.
Gleden over den ferske gullmedaljen var nå kommet godt i bakgrunnen.
Klokken 23.30 samme kveld meldte en talsmann for den tyske regjeringen at alle gislene var befridd. Aksjonen mot terroristene var gått som den skulle.
Meldingen kunne ikke vært lengre unna sannheten.
Skjøt og sprengte
Da politiets pansrede kjøretøyer omsider kom frem til Fürstenfeldbruck en halv time senere, innså terroristene at slaget var tapt. En terrorist skjøt alle gisler i det ene helikopteret, en annen kastet en håndgranat i det andre. Her satt en tungt skadet David Berger. Han døde av røykforgiftning da helikopteret brant opp.
Andre idrettsfolks oppførsel sjokkerte meg.
− Det satte følelser i sving. Og det var ikke slikt man forventet skulle skje i et OL. Veldig tråkig, sier Leif Jensen, som senere reiste til Israel for å plante et tre i en minnelund for de drepte OL-deltagerne.
− Andre idrettsfolks oppførsel sjokkerte meg. På tross av alt som hadde skjedd, gikk de på disco og danset og var helt uberørt. Å se typisk idrettsegoisme der folk ga fullstendig f … i alt, var ille, sier Leif Jensen.
Etter en minneseremoni på Olympiastadion ble lekene etter hvert startet opp igjen.
− Jeg tror de som ble drept hadde ønsket det slik, sier OL-gullmedaljevinner Leif
Jensen.
Var advart
Tysk etterretning fikk flere advarsler fra utenlandske hemmelige tjenester om terrorplaner før OL i 1972.
Likevel var tyske sikkerhetsmyndigheter mest opptatt av å hindre tribunebråk og bruk av falske billetter, skriver nyhetsmagasinet Spiegel. Mens tysk politi gjorde tabbe på tabbe, takket de nei til bistand fra blant andre Mossad, som tidligere hadde gjennomført vellykkede operasjoner mot palestinske terrorister og flykaprere.
Bare to måneder etter OL ble tre overlevende terrorister løslatt og fløyet til Libya der de ble tatt imot som helter. Så sent som i sommer sa en av terroristene til tysk TV at han var stolt av hva han hadde gjort.
Lenge nektet de drepte OL-deltagernes familier å delta på 50-årsmarkeringen i München i sommer. Årsak: Tyskernes manglende vilje til å ta et oppgjør med sine egne feil. Like før seremonien inngikk Tyskland forlik i form av erstatning på til sammen 280 millioner kroner, anerkjennelse av de pårørendes tap og erkjennelse av at den tyske stat hadde det hele og fulle ansvar for fadesen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 50 2022