40 år siden gruvestreiken i Storbritannia
Her sto et av de blodigste slagene i den britiske industrihistorien
Det hadde lenge ulmet mellom gruvearbeiderne og myndighetene som ville automatisere og legge ned kullgruver. Det endte i opptøyer. Den britiske kullegruvestreiken i 1984-1985 ble en brutal affære.
En regntung novemberdag i 1984 satt firebarnsfaren og taxisjåføren David Wilkie (35) i sin Ford Cortina. Nær sagt som vanlig, men omstendighetene var alt annet: Med politieskorte kjørte David streikebryteren David Williams til arbeidsplassen Merthyr Vale-gruven, sør i Wales, slik han hadde gjort de siste ti dagene.
Men denne dagen skulle han ikke komme frem til målet. På en bro sto to streikende gruvearbeidere og ventet. Idet Davids taxi passerte, slapp mennene en 21 kilo tung mursten fra broen.
Steinen traff frontruten på taxien. Like etter var Wilkie død. 30. november 1984 skulle han bli ett av totalt seks dødsofre under den nær ett år lange streiken mellom kullgruvearbeiderne og myndighetene.
– Det var en streik som ikke kunne ende med seier for arbeiderne, sier førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge og ekspert på politisk vold, Dag Einar Thorsen.
Splittet fagforening
Det hadde lenge vært ampert mellom kullgruvearbeiderne, deres fagforening NUM (National Union of Mineworkers), og myndighetene. Myndighetene ønsket å legge ned gruver. Automatisere.
Arbeiderne kjempet for levebrødet sitt. En større streik ble så vidt avverget i 1981. I 1983 gikk Margaret Thatcher inn i sin andre periode som statsminister. Hun ville fagforeningene til livs.
6. mars 1984 uttalte myndighetsorganet NCB (National Coal Board) at minst 20 gruver rundt om i Storbritannia skulle legges ned. Mange mente nedleggelse av gruvene bare ville være begynnelsen og at titusener av arbeidsplasser ville gå tapt.
Arbeidere ved en gruve i Yorkshire forlot arbeidsplassen i protest. Streiken hadde fått sin spede begynnelse.
– Myndighetene kommer til å legge ned minst 70 gruver, uttalte leder for gruvearbeidernes fagforening NUM, Arthur Scargill.
12. mars 1984 erklærte han at streiken offisielt var i gang. Dette til tross for at streiken aldri ble tatt opp til votering i NUM på riksplan.
– I stedet ble streiken satt i gang lokalt, i de klubbene og avdelingene som den radikale fløyen i NUM kontrollerte, for eksempel i nettopp Yorkshire, sier Thorsen.
– I Midlands i Midt-England, der mer moderate krefter dominerte NUM, ble det ikke streiket i det hele tatt. Støtten fra andre deler av fagbevegelsen var også begrenset, fordi NUM ikke avholdt noen landsomfattende uravstemning om streiken, og fordi ikke alle sympatiserte med de kravene som ble stilt. Dermed lå også forholdene til rette for at dette kunne bli en ganske amper affære, sier Thorsen.
Slaget ved Orgreave
Og ampert ble det. Bare dager inn i streiken, 15. mars 1984, ble gruvearbeider David Jones (24) drept etter å ha blitt kastet stein på av ungdommer som protesterte mot streiken, samt av skader han pådro seg under opptøyene samme dag. Flere voldelige opptøyer fulgte.
8. juni 1984 barket 5000 streikende gruvearbeidere og politimenn sammen ved et koksverk tilhørende British Steel Corporation, ved Orgreave i South Yorkshire.
Hendelsen regnes som et av de mest voldelige sammenstøtene i britisk industrihistorie og har for ettertiden fått navnet The Battle of Orgreave (slaget ved Orgreave). Totalt 51 politimenn og 72 streikende ble skadet, og politiet foretok nærmere hundre arrestasjoner.
Den gang 17 år gamle Stefan Wysocki uttalte i et senere intervju med The Guardian at han ble sparket og slått av politiet mens de førte ham til arresten.
– Det var galskap. Jeg trodde ikke sånt kunne skje i landet vårt, sa han.
Også gruvearbeider Russel Broomhead mente seg overfalt av politiet.
– Jeg ble slått i bakken av en politihest, sa Russel i et intervju med The Guardian. – Så ble jeg angrepet av en politimann. Idet jeg prøvde å reise meg, kom en annen politimann til og fortsatte angrepet. Politiet var ute av kontroll den dagen, mente Russel som i likhet med Stefan selv opplevde å bli arrestert.
15. juni 1984 ble gruvearbeider Joe Green (55) drept i et annet voldelig sammenstøt. Situasjonen virket ute av kontroll.
Bakteppet
For å få med bakteppet til streiken må vi tilbake til det tidlige 1970-tallet.
– Edward Teddy Heaths konservative regjering, med Margareth Thatcher som utdanningsminister, ønsket sterkt å begrense fagforeningenes makt, og opprettet en egen domstol med myndighet til å avbryte streiker, National Industrial Relations Court. Isteden fikk de en bølge av streiker mot seg, sier Dag Einar Thorsen til Vi Menn.
Det toppet seg da gruvearbeiderne streiket under og rett etter oljekrisen i 1973 og 1974, og tvang industrien til å innføre en tredagers arbeidsuke på grunn av energimangelen. Regjeringen til Heath falt tidlig i 1974 og ble erstattet av Labour-regjeringen til Harold Wilson.
– Dette la grunnlaget for et dypt og gjensidig hat mellom fagforeningen til gruvearbeiderne NUM og det konservative partiet, opplyser Thorsen.
Svaret fra de konservative kom i form av Ridley-planen i 1977.
– Den var utarbeidet av det konservative parlamentsmedlemmet Nicholas Ridley, mens de konservative fortsatt var i opposisjon, før Margaret Thatcher ble statsminister i 1979. De konservative ønsket å privatisere praktisk talt alt av industri i statlig eie, inkludert kullgruvene, og var villige til å gå til krig mot fagforeningene, sier Thorsen.
Scenen var satt for et turbulent tiår i britisk politikk, med økte motsetninger som de konservative tjente på: – Da Thatcher og de konservative dannet regjering i 1979 var hatet mot fagbevegelsen så sterkt at det ble jobbet metodisk med å redusere fagbevegelsens makt, legger han til.
Felle
Ifølge Thorsen lå det meste til rette for at Margaret Thatcher etter bare én periode ved makten, skulle tape valget i 1983.
– Mye av politikken hun stod for var egentlig upopulær, men både Falklandskrigen og den nasjonalismen den utløste, og Labours rykk til venstre under ledelse av Michael Foot, gjorde at Thatcher og de konservative vant valget allikevel.
Etter valget i 1983 må Margaret Thatcher og de konservative ha følt seg sterke nok til å konfrontere sin gamle fiende fra Heath-regjeringens tid – gruvearbeiderne og deres fagforening. Det ble kunngjort at gruver nå skulle legges ned. Motparten tente på alle plugger. Streiken var et faktum.
– Streiken ble en utmattelseskrig mot fagbevegelsen som de konservative og regjeringen til slutt kunne vinne, akkurat slik som Ridley-planen tok til orde for, sier Thorsen og legger til at mange fant det merkelig at Arthur Scargill og resten av ledelsen i gruvearbeidernes fagforening NUM og TUC (britisk LO) valgte å gå inn i streiken.
– De spaserte med åpne øyne inn i noe de burde ha visst var en felle. Ridley-planen var offentlig kjent, sier førsteamanuensisen.
Han mener de streikende kunne valgt en mindre militant linje for heller å forhandle om tiltak og penger til omstilling for de lokalsamfunnene som ville bli rammet ekstra hardt av automatisering og nedleggelser i gruveindustrien.
– Isteden valgte de å kjempe til siste slutt for å forandre minst mulig. De valgte å bli med i en krig de umulig kunne vinne. Streikeleder Arthur Scargill har da også senere stått frem som en vaskeekte stalinist som var mer opptatt av å fremprovosere politisk uro enn å kjempe for interessene til medlemmene sine, sier Thorsen.
Mistet makten
I september 1984 ble streiken erklært ugyldig. Utover høsten 1984 og vinteren 1985 returnerte de fleste arbeiderne til jobb. 3. mars 1985 ble streiken offisielt avsluttet.
– Nederlaget i denne streiken ble symbolet på fagbevegelsens minkende makt og innflytelse, slik som de konservative hadde ønsket og som vi fortsatt merker ringvirkningene av, sier Thorsen.
De to mennene som drepte taxisjåfør David Wilkie, Reginald Dean Hancock (21) og Russell Shankland (20) ble begge dømt for uaktsomt drap. Passasjeren David Williams slapp fra hendelsen uten synlige skader.
Kort om streiken
Kullgruveindustrien i Storbritannia var i stor grad nasjonalisert, og sterkt subsidiert. Gruvedriften ble stadig dyrere, mens etterspørselen etter kull gikk ned.
For å redde en fallende næring ville statsminister Margaret Thatcher og hennes støttespillere stenge 20 gruver, noe som potensielt kunne koste 20 000 arbeidsplasser. Mange fryktet at samfunnene rundt gruvene med det også ville dø.
Streiken var et faktum 12. mars 1984 og varte til 3. mars 1985. Den fant sted hovedsakelig i Yorkshire nord i England, samt i Kent, Sør-Wales og Skottland.
Det anslås at 26 millioner dagsverk gikk tapt under streiken, som også førte med seg flere voldelige sammenstøt og totalt seks dødsfall.
Streiken regnes som et avgjørende punkt i den britiske arbeiderbevegelsens historie, og sees ofte som slutten på fagbevegelsens storhetstid i landet.
– Thatcher sa en gang at hennes største prestasjon og seier var at Tony Blair ble leder av det britiske arbeiderpartiet og senere statsminister. Fagbevegelsen fikk aldri tilbake noen makt da Blair og Labour i 1997 kom tilbake i regjering etter 18 år i opposisjon, sier Dag Einar Thorsen.
Kilder: history.com, snl.no, britannica.com, Wikipedia, history.ok.ac.uk, huffpost.com, The Guardian
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 52 2023
Denne saken ble første gang publisert 21/09 2023, og sist oppdatert 07/11 2023.
