Gruven under bergstaden

Det kalde draget slår imot en i de smale gruvegangene i Olavsgruva utenfor Røros. Selv om man befinner seg 50 meter under jorden, i trange ganger der en fullvoksen mann til tider må krumme ryggen for ikke å få et ublidt møte med fjellveggen, er allikevel området såpass stort at man ikke rekker å kjenne særlig på klaustrofobien. Det var her nede gruvearbeidene jobbet og svettet dag etter dag, uke etter uke, fra midten av 1600-tallet.

Gruvedriften på Røros pågikk helt frem til 1970-tallet, og Olavsgruva er den eneste som holdes åpen for besøkende. En guidet tur er vel verdt pengene. Men husk jakke, for her nede er det cirka fem grader året rundt. Selv om man som turist ikke får besøke hele den underjordiske verdenen, er det allikevel fascinerende å tenke på at det inne i fjellet befinner seg kilometervis med gruveganger, vitnesbyrd over en epoke som strakte seg over mer enn 300 år og som i dag er en del av verdensarven.

Gruveindustrien handlet ikke bare om det som skjedde under jorden. Det er fascinerende å spasere mellom slagghauger, gruveinnganger, taubaner, mannskapsbrakker, dammer og ikke minst de mange kilometerne med vannrenner.

Malmutvinning for å finansiere krig

Gruvedriften på Røros pågikk i 333 år, fra 1644, etter at bonden Hans Aasen oppdaget kobbermalm under reinjakt ved Storvola, cirka en mil øst for Røros. Driften startet i en tid der aktiviteten i bergverksindustrien var høy, som på Kongsberg. Kostbare kriger gjorde at edle metaller var gull verdt. Kong Christian IV utlovet i 1644 belønning til dem som utvant disse. Samtidig ble det lovet streng straff til dem som oppdaget en malmforekomst uten å gjøre det kjent.

På Røros ble det tatt ut kobber, sink, krom og svovelkis, med hovedvekt på kobber. Mellom 1644 og 1977 ble det hentet ut om lag 110 000 tonn kobber.

– Funn av store kobberforekomster andre steder i verden der kostnadsnivået var lavere gjorde gruvedriften på Røros ulønnsom, sier Tone Rygg ved Rørosmuseet til Vi Menn.

Siden gruvedriften på Røros pågikk over flere århundrer, endret naturligvis utvinnings­prosessene seg i takt med at nye teknikker stadig ble utviklet. Bergbrytingen, som etter hvert ble gjort med sprengstoff, var på 1600- og 1700-tallet langt hardere. Da benyttet man rett og slett håndkraft. Malmen ble brutt ved hjelp av fyrsetting, som skjedde ved oppvarming av fjellveggen med bål, slik at berget utvidet seg og slo sprekker. Fyrsetting var den mest brukte brytningsteknikken i kobberverkets første hundre år.

Gruvedriften bød på flere utfordringer. Man måtte sørge for god nok ventilasjon for arbeiderne, blant annet på grunn av skadelige kull- og svovelgasser. Vann som rant inn i gangene måtte ut og det samme måtte malmen. På 1600-tallet heiste man ut vannet manuelt. Senere ble det pumpet ut ved hjelp av heste- eller vannhjuldrevne pumper. Etter hvert utviklet man elektriske pumper.

Selve malmtransporten foregikk også på flere måter. I begynnelsen fraktet man malmen i skinnsekker til sentrale punkter i gruven, der den ble brakt videre ut med hest og vogn eller heist opp gjennom gruvesjaktene. Senere ble det tatt i bruk vogner trukket av hester, såkalte slepheis. Da elektrisiteten kom, fikk kobberverket elektriske togsett og vinsjer. Det første elektriske lokomotivet ble tatt i bruk i Rørosgruvene i 1896.

Flere gruver

Storwartz-området og Nordgruvene var de to viktigste gruve­feltene på Røros. Storwartz dekket et areal på 4,5 kvadratkilometer og hadde ni hovedgruver. Ved Storwartz var det hovedsakelig kobberkis som ble utvunnet.

Nord­gruvefeltet kom i gang noe senere, og i perioder gikk driften her tregt, men åpningen av Røros­banen i 1877 revolusjonerte transportmulighetene og gjorde at man kunne utvinne store mengder svovelkis fra Nord­gruvene.

Livet som gruvearbeider var til tider krevende for de om lag 700 arbeiderne som til enhver tid jobbet i gruvene. Sprengningsulykker og ras krevde mange liv. Mange av gruvearbeiderne var gårdbrukere ved siden av og hadde således dobbelt opp med jobb.

– Før bilen kom bodde arbeiderne i mannskapsbrakker et stykke unna gruvene, og var hjemme på gårdsbrukene sine i helgene, sier Tone Rygg ved Rørosmuseet til Vi Menn.

Tyske arbeidere

En del arbeidere kom også langveis fra, som Tyskland. Berg­språket ble derfor tysk, noe som gikk igjen i datidens stillings­beskrivelser eller betegnelser, som for eksempel at Storvola
ble til «Storwartz».

Ettertraktet arbeid

En måned hver sommer hadde arbeiderne fri. Ellers var det hardt arbeid i gruvene. Men arbeidet var attraktivt, for lønningen gjorde det lukrativt sammenlignet med gårdsarbeid.

– Utover 1700-tallet var inntektene svært gode. Samtidig var inntektene i bergverket konjunkturstyrt, og varierte således mye ut fra opp- og nedganger i verdensmarkedet. På begynnelsen av 1800-tallet, for eksempel, var lønnsnivået elendig. Utover 1800- og 1900-tallet svingte inntekts­nivået veldig. Men det var uansett ettertraktet å ha jobb i bergverket, sier Tone Rygg.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Etter 333 år var det imidlertid slutt på gruvedriften på Røros, men interesserte kan altså allikevel få ta seg en tur ned i Olavsgruva og leke gruvearbeider for en dag. Guidet tur kan bookes på: booking.roros.no/no/se-og-gjore

Kilder: verdensarvenroros.no og bergstaden.org

Slagghaugene (slegghaugan): Ligger som store fjell og synlig bevis på gruvevirksomheten. Fra toppen får du panoramautsikt over Bergstaden.

Flanderborg og Sleggveien: Hyggeligere gater skal du lete lenge etter. Svenskene kaller Sleggveien for "Pippigatan". Noen scener i en episode av Pippi Langstrømpe ble filmet i Sleggveien. Flanderborg var sentral i produksjonen av "Jul i Blåfjell".

Rørosmuseet: Forklarer bergverkshistorien og gir god innsikt på en lettfattelig måte. 

Fjellkirka: Fjellkirka på Enarvola ligge 885 meter over havet, 5.5 km fra Røros. Du kan følge merket tursti (Kirkestien) fra Røros Hotell sommer og tidlig høst, eller benytte deg av bilvei fra Doktorløkkja. Om vintrene er det merket skiløype helt til Fjellkirkedøra.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 47 2021