Verdens første på toppen av Galdhøpiggen ... i bil

I dag er tanken uhørt. Ingenting ville vært mer overraskende for de mange fjellvandrerne som daglig ledsages i tau over Styggebreen, på vei mot Galdhøpiggen, enn om en bil plutselig hadde feid forbi så snøen sprutet.

Men en vårdag for lenge siden, før ord som landskapsvernområde og nasjonalpark var oppfunnet, hørte forbløffde skiløpere og villrein en overraskende motorlyd.

Den stammet fra en firesylindret Austin Seven, som var på vei opp til toppen av Norges høyeste fjell. Det var racerfører Erik Cederwall-Larsen som ga gass.

Kristi himmelfartsdag

Bilen kravlet i vei, stønnende og fresende som en sint humle, ifølge Aftenpostens utsendte medarbeider. Avisen sponset heldigvis ekspedisjonen. Heldigvis, fordi det betydde at de sendte med skribent og filmfotograf, slik at ferden ble dokumentert. Beretningen om den dristige bilferd gjennom snøstorm og tåke til Nord-Europas høyeste fjelltopp ble fornøyelig skildret og rikt illustrert for leserne av Aftenpostens morgenutgave en lørdag i mai 1932.

Og det var bra, for siden har den knapt vært nevnt noe sted. Én enkelt setning i noen av de mange bøkene og oppslagsverkene som er skrevet om Jotunheimen, de du ofte finner i bokhyllen i stuen på hyttene til turistforeningen. Kristi himmelfartsdag 1932 kjørte Erik Cederwall-Larsen bil til toppen av Galdhøpiggen. Det er alt som står. Slik kan vi ikke ha det. Her er resten av den for lengst glemte historien.

Beltebil

Erik Cederwall-Larsen hadde fått en skrue løs. Det kunne det ikke være tvil om, mente folk flest, da Aftenposten våren 1932 brakte nyheten om at den kjente racerbilisten ville gjøre et forsøk på å kjøre bil til Galdhøpiggen – igjen. Han hadde nemlig prøvd året før.

– Da hadde det manglet noen hundre meter, og Cederwall-Larsen returnerte til Oslo gram i hu, skrev avisen. Det neste året hadde han brukt i verkstedet, og det var en modifisert utgave av bilen han stolt viste frem før avreise. Lilleputtvognen var forsynt med tromler og belter, med enkel av- og påmontering. Planen var å kjøre bilen, eid av rallykollega Per Schencke, så langt det gikk på hjulene, og så fortsette med beltedrift på snøen. Schencke ble selv med på turen.

Aftenpostens mann fikk umiddelbart troen, og avsluttet forhåndsomtalen sin med en setning som neppe ville vakt like stor begeistring i dag, 87 år senere.

– Bil på Galdhøpiggen det høres unektelig flott ut!

Optimismen var da også stor da de fire mennene forlot Oslo en lørdag i midten av april.

– Overnatting på Lillehammer, opp til Raubergstulen søndag ettermiddag, på med beltene, videre til Juvasshytta og så er vi på toppen mandag kveld. Sees på onsdag, da, sa mennene kjekt til mengden som vinket dem av gårde.

Værgudene og fjellet hadde selvsagt lagt helt andre planer for følget.

I Amundsens bilspor

Det gikk ganske greit til Raubergstulen, selv om vinteren hadde vært snøfattig og ekspedisjonen ble møtt av dyp søle og rislende småbekker. Ungdommen i Bøverdalen hjalp under skrik og munterhet til med å dytte og løfte Austin-en og utstyrshengeren oppover. De så sport i dette, noterte skribenten.

På Raubergstulen, nøyaktig tusen meter over havet, monterte de beltene og feide flott opp fjellskråningen rett inn i et dyp av snø. Der sank bilen til bunns og ble stående. Etter mange timers graving og slit var den første optimismen allerede i ferd med å bli erstattet av håpløshet.

– Jeg kikket opp mot de høye, snødekte topper og kom til å tenke på det han hadde svart, gutten på Vågå, da vi spurte hvor langt det var igjen til Røisheim. Je veit itte, men det er utrulig langt.

I 1932 var det fortsatt mye som var utrulig langt her til lands, men bilen kortet ned distansene betraktelig og nordmenn var mer på farten enn noen gang før. De mest sportslig anlagte bileierne hadde tidlig sett det morsomme i å se hvem som hadde den beste bilen, og kappkjøring ble populært i mellomkrigsårene. Erik Cederwall-Larsen og Per Schencke var blant utøverne som gjorde seg bemerket i konkurransene til automobilklubben, enten det dreide seg om vinterens isløp eller bakkeløpene i Oslos Korketrekker.

Men bakkeløpet opp til Galdhøpiggen var noe ganske annet.

– Det er som Amundsens kamp mot pakk-isen, sukket Cederwall-Larsen. Det hadde tatt en uke å komme til Juvasshytta, turisthytten som ble bygd på 1880-tallet og som fortsatt er et naturlig stoppested og utgangspunkt for mange på vei mot Galdhøpiggen. Bilekspedisjonen fikk et ekstra langt opphold. I 11 dager raste snøstormen over Jotunheimen. Nysnøen tårnet seg opp, mens motet sank tilsvarende, skrev Aftenpostens mann.

Ved avgrunnen

De forsøkte å komme ned til fast underlag på Styggebreen med en høyst hjemmesnekret plog, men opplevde bare at en hel dags arbeid blåste bort på sekunder. Det var best å vente på godvær.

– Plutselig en dag strålte solen igjen. Humøret og arbeidslysten våknet. Den første mai nådde vi over Styggebreen og vi kunne begynne angrepet på selve Piggen. Mellom oss og toppen lå nå Piggbreen, og syntes å stenge for enhver videre fremrykning. Full av sprekker og så bratt at bilen ville velte hvis vi forsøkte å kjøre over den.

Ekspedisjonen hadde nådd sitt mest kritiske punkt. Piggbreen er lumsk og har tatt liv. Mennene brukte tre dager på å spa opp en snøkant, og trampe den til som en hylle bilen kunne kjøre på. Reporteren forteller videre:

– Spennende var det, for den minste uforsiktighet ville ha bragt både oss og bilen ned i avgrunnen et par hundre meter nedenfor. Stadig måtte vi passere over dype sprekker, opptil en meter brede. Dertil kom at været var elendig. Vi hadde vår fulle hyre med å holde kulden ute, tross tykke pelser og hårdt arbeid, forteller reporteren.

Men så; belønningen. Da solen brøt gjennom tåken og et vidunderlig syn opprulledes for våre øine. Skagastølstindene, glødende i strålene fra en synkende sol. Toppen av Galdhøpiggen lå nå bare 200 meter unna, men mennene bestemte seg for utnytte godværsmuligheten og brukte resten av dagen til å filme og fotografere. Den siste biten av kjøreturen ville uansett bare ta noen minutter. Den historiske begivenhet kunne vente til dagen etter.

En kake av is

Sa vi forresten at ekspedisjonen hadde nådd sitt mest kritiske punkt ved Piggbreen? Det var muligens en overdrivelse. For den natten kom en versting av en snøstorm.

– Det hvinte og knaket i hytten hvor vi lå, og hvert øyeblikk ventet vi å se bilen komme susende gjennom luften.

Det gjorde den ikke. Bilen sto på samme sted morgenen etter. Fullstendig nedsnødd. Mest av alt lignet den en konditors mesterverk i is, lød skribentens smakfulle beskrivelse. Tettpakket snø og is fylte motorrommet. Det var bare å begynne å grave seg frem til tennplugger og forgasser. Spenningen må ha vært ulidelig da Cederwall-Larsen tok tak i sveiva. Det var stor forskjell på å være førstemann til å kjøre bil til toppen av Galdhøpiggen og førstemann til å kjøre nesten til toppen av Galdhøpiggen.

– Én omgang med sveiven, og så gikk den som om ingenting skulle hendt. Det kan ikke nektes for at vi var forbauset.

Og glade, akkurat som motoroljeprodusenten MobilOil, som snart lanserte en ny annonsekampanje. Oljen De kan stole på, selv nediset på Galdhøpiggen.

Så ga Erik Cederwall-Larsen gass og besteg Galdhøpiggen i en Austin Seven.

– Det var et underlig syn. Den vesle bilen under varden der oppe i tåken, skrev Aftenpostens mann.

Raskeste veien ned

Turen opp hadde tatt tre uker. Turen ned tok tre timer. Og det må også ha vært et underlig syn. Cederwall-Larsen tok snarveien, rett ned Piggbreen. De tre andre hang i tau bak bilen og fungerte som brems. Ingen stor suksess, vedgikk de involverte.

– Det artet sig som et utforrenn, med de tre nødankrene rullende som snøballer etter bilen i 50 km/t. En avsats kom oss til hjelp, og her lyktes det oss å stanse. Alle var til alt hell like hele da vi ble gravd frem. Resten av turen gikk uten uhell, forteller skribenten, som avslutter reportasjen slik:

– Med det kan man vel si at Cederwall-Larsen med denne ferd har vist at man med en liten, lett bil på vinterføre kan komme frem nesten hvor det skal være.

Oss e' høyest i hele landet

Galdhøpiggen ble besteget for første gang i 1850. Tre lokale karer fra Lom sto for bragden som få i bygda skjønte vitsen med. 

Å ta seg til toppen av et fjell uten å ha noe ærend der, slikt tull var det ingen aktverdige borgere som holdt på med! Slik var holdningen til fjellklatring og tindesport før nasjonalromantikk og turisme endret nordmenns syn på naturopplevelser til fjells. Steinar Sulheim, kirkesanger Flotten og skolelærer Arnesen tok turen likevel, og var de første som sto på toppen av Galdhøpiggen. De brukte seks timer på turen opp fra Visdalen, via Svellnosbreen og Keilhaus topp. Den er oppkalt etter geologistudenten Balthazar Keilhau, som også kalles Jotunheimens oppdager. Frem til hans avisrapport i 1820 om en "fryktelig egn" i midten av landet, var Jotunheimen en hvit flekk på kartet, bare kjent for jegere og bønder i nærheten. 

I 1841 fastslo landmåleren Harald Wergeland, Henriks fetter, at Galdhøpiggen var høyere enn andre "konkurrenter", som Glittertind, Skagastølstindene og Knutsholstinden. 

Fra rundt 1870 ble ruten over Styggebreen, med start i Bøverdalen, den vanligste for den økende mengden friluftsmennesker på vei til Galdhøpiggen. Juvasshytta ble oppført noen år senere. 

Nå for tiden "angripes" Galdhøpiggen fra Juvasshytta og Spiterstulen av et sted mellom 20 000 og 40 000 fjellturister i sommerhalvåret. Dagsrekorden er rundt 2600 på toppen.  

Det opprinnelige motivet for den aller første turen er skjult i tidens tåke. Sulheim unnskyldte seg med at han var dårlig i brystet, og at han hadde hørt det var bra for pusten å gå i motbakker.