Mossing satte Europa på hodet
Fyrbøteren som lurte alle
De irske opprørerne betalte godt. Den britiske regjeringen enda bedre. Også tyskerne var begeistret. Det ga fyrbøteren fra Moss enestående muligheter – om han spilte sitt renkespill på rett vis.
Mandag, andre påskedag 1916, forsøkte tredve bevæpnede menn å trenge seg inn i Dublin Castle i hjertet av den irske hovedstaden. Her holdt den britiske administrasjonen i Irland til, men vaktpostene var like fullt ubevæpnet.
En av dem forsøkte å sperre veien med sin egen kropp. Straks løftet anføreren for gruppen en pistol og skjøt ham i hodet på kloss hold.
Første dødsoffer i påskeopprører
Vaktmannen ble det første dødsofferet i det såkalte påskeopprøret i Dublin. I seks dager var sentrum av byen forvandlet til en krigssone der 1500 opprørere kjempet for å få Irland løsrevet fra Storbritannia. De visste at de ikke kunne holde stand særlig lenge.
Håpet deres lå i at tyske kampavdelinger skulle komme dem til unnsetning.
Roger Casement
Mannen som var opphav til håpet om tysk hjelp, Roger Casement, befant seg på en trang og skitten celle i Tower of London. Casement var en adlet diplomat som hadde skapt seg et navn som forkjemper for menneskerettigheter. Men det var før han ble militant irsk separatist. Nå betraktet engelskmenn flest ham som en forræder.
Alene på cella hadde Casement tid i massevis til å tenke tilbake på livet sitt og på den forestående rettssaken. Og til å tenke på personen som hadde stått ham nærmest de siste to årene: En ung sjømann fra Moss i Norge.
Rømling og erobring
Eivind Adler Christensen var bare tyve år gammel da han møtte Casement for første gang, i Montevideo i Uruguay. Iren var på vei hjem til Europa, mens fyrbøteren Christensen hadde rømt fra et norsk skip i havnebyen. Inne på et hotell fikk han øyekontakt med den 46-årige Casement.
I en samtale noen år senere fortalte nordmannen hva som skjedde:
«En mann fulgte etter meg inn på toalettet.» Mer trengte han ikke si for at tilhørerne skulle skjønne tegningen. Han og Casement hadde hatt sex.
Meste kjente homofile etter Oscar Wilde
For Casement var ikke bare som en irsk opprørshelt; han huskes i dag også som historiens mest kjente homofile ire etter Oscar Wilde.
I en tid da homoseksualitet var forbudt i Storbritannia, levde Casement mer eller mindre fritt ut sine lyster. Han dokumenterte dessuten sine seksuelle erfaringer i dagbøker, hvorav en håndfull er bevart.
Nedtegnelsene viser at hyrdestunden med Christensen inngikk i et mønster.
Casement opprettet stadig vekk kontakt med villige menn på offentlige steder, helt uten at noen rundt ham ante hva som foregikk.
Deretter forsvant han sammen med partneren bak et hjørne eller inn på et avlukke. Et par minutter senere gikk begge videre som om ingenting var hendt.
Militsgruppe
Den heterofile Eivind Adler Christensen var neppe begeistret for å gi seg hen til Casement. Men situasjonen trumfet betenkelighetene. Holdt mossingen ut den fysiske intimiteten, ventet penger og gaver.
For Casement belønnet alle sine partnere; nordmannen fikk mer enn noen annen.
Nøkkelrolle til mossingen
Sommeren 1914, fire år etter affæren i Montevideo, møttes de to tilfeldigvis på nytt, på gaten i New York. Møtet skulle ende med at mossingen fikk en nøkkelrolle i et spektakulært forsøk på å kaste engelskmennene ut av Irland.
Roger Casement var kommet til USA for å samle inn penger til militsgruppen Irish Volunteers, som året før var blitt etablert i Dublin, og som få år senere skiftet navn til det mer kjente IRA. Militsgruppen besto av 150 000 frivillige, og hver mann trengtes i et Irland som sto på randen av borgerkrig.
En konkurrerende, protestantisk militsgruppe i Ulster kunne mønstre 100 000 mann, og disse var langt bedre utrustet med våpen. Gruppen i Ulster var blitt opprettet som reaksjon på den britiske regjeringens fremstøt for å gi Irland økt selvstyre. Tvang styresmaktene i London gjennom såkalt home rule, kom blodet til å flyte i gatene, advarte unionistene.
Åpen kamp
Irish Volunteers hadde mannskap til å møte trusselen fra nord, men manglet våpen. Disse aktet Casement å skaffe. I New York oppsøkte han John Devoy, den 72 år gamle lederen for Kelternes klan (Clan-na-Gael), en militant separatistorganisasjon som i lang tid hadde forsøkt å velte det britiske regimet i Irland ved hjelp av terror. Devoy valgte i stedet å bygge opp en revolusjonær organisasjon som kunne møte britene i åpen kamp.
Sommeren 1914 falt brikkene på plass for Devoy. Storbritannia var i ferd med å bli trukket med i en europeisk storkrig. Styresmaktene i London ville stå dårlig rustet til å nedkjempe en oppstand i sin egen bakgård.
Manglet våpen
Separatistenes akilleshæl var mangelen på våpen. Sammen med Devoy la Casement en ny plan: Casement skulle dra til Tyskland for å inngå en allianse med regjeringen der. Slik kunne klanen sikre den frivillige militsen i Irland nærmest ubegrensede mengder med geværer og ammunisjon.
Norsk los
Det heftet imidlertid et problem ved planen: Hvordan skulle Casement komme seg til Tyskland, nå som Royal Navy kontrollerte all ferdsel inn og ut av Nordsjøen? Devoy utstyrte ham med falsk identitet som amerikansk forretningsmann, men Casement mente det ikke var nok:
Derfor ansatte den opprørske iren sin kjæreste fra det nøytrale Norge, Eivind Adler Christensen, til å lose seg trygt over Atlanterhavet.
I stedet hadde han stukket betydelige beløp av klanens midler i egen lomme.
Agent-emne
Tilbudet kom beleilig for mossingen, som tidvis var henvist til å sove på gaten i New York. Nok en gang kunne han sikre seg en mer behagelig tilværelse, om han bare ga etter for Casements lyster.
Det klarte han i den grad at Casement i løpet av seilasen over Atlanterhavet for alvor begynte å betrakte Christensen som en verdifull feltagent.
Etter to uker på reisefot, ankom Casement Berlin. Der tok både rikskansleren og høytstående offiserer i general- og admiralstabene imot ham. Flere fattet interesse for ideene han la frem: Et opprør i Irland kunne binde opp betydelige britiske troppestyrker, noe som ville være til hjelp på slagmarkene i Europa.
Etableringen av forbindelser til tyske myndigheter ble raskt forpurret som følge av trøbbel, iscenesatt på uventet hold.
Dobbeltspill
Casements bestrebelser ledet ham og Christensen til Oslo. Iren var nervøs. I to dager så han britiske etterretningsagenter bak hver busk.
Christensen gjorde ingenting for å dempe irens følelse av å være forfulgt. Tvert imot: Nordmannen serverte en sjokkerende historie om at han hadde blitt tvunget med til den britiske ambassaden på Frogner. Der var han blitt presset av ambassadør Mansfeldt de Cardonnel Findlay til å lokke Casement i et bakhold.
Casement ble rasende over å høre at Findlay forsøkte å ramme ham på så tarvelig vis. Ikke et sekund mistenkte han Christensen for å lyve.
Jakten på Casement
Men det var det mossingen gjorde. Det var Christensen som hadde oppsøkt den britiske ambassaden i den norske hovedstaden, og informert ambassadøren om at Casement jobbet med å få tysk støtte til kampen for et fritt Irland. Tipset gjorde at britene satte i verk en omfattende jakt på Casement.
I flere måneder patruljerte et spionskip fra Royal Navy irske farvann, på leting etter norskregistrerte skuter med Casement om bord. Over hele Europa fikk britiske legasjoner og konsulater ordre om å holde utkikk etter iren.
Sviende nederlag
Hvorfor Christensen kontaktet ambassaden i første omgang, er aldri avklart. Men etter hvert var det utsiktene til å tjene penger som motiverte ham.
Roger Casement var finansiert av klanens revolusjonskasse, og hadde allerede etter fem måneder i Europa betalt nordmannen 3560 kroner. For en fyrbøter som i høyden kunne håpe å tjene 800 kroner i året, var det en enorm sum.
Hos ambassadøren satt pengene enda løsere. Regjeringen i London satte inn store ressurser på å fange forræderen Casement, og sent på høsten kunne Findlay love Christensen en dusør på 5000 pund. Summen tilsvarte utrolige 96 000 norske kroner – godt over ti millioner kroner i dagens verdi.
Men mossingen var ikke ferdig med å spille fiender ut mot hverandre. Etter å ha fått ambassadør Findlay på kroken, vendte han seg til Casement igjen, og på irens instruks begynte Christensen et intrikat dobbeltspill. Etter noen uker lanserte mossingen selv et forslag til hvordan Casement kunne ramme britene:
Christensen skulle narre ambassadøren til å tro at Casement ville seile fra Norge til Irland, og samtidig foreslå et sted hvor den britiske marinen burde planlegge å pågripe iren.
Der skulle det imidlertid ikke være noen Casement å pågripe, men i stedet et fartøy fra den tyske marinen i bakhold. Slik kunne tyskerne og irene påføre engelskmennene et sviende nederlag akkurat da de trodde de skulle innkassere en stor seier.
Den tyske admiralstaben sluttet seg begeistret til Christensens plan.
Norske vakter
Planen gikk bedre enn noen av dem kunne forestille seg.
Ambassadør Findlay hadde slukt skrønen, og i Whitehall vakte rapportene hans stor oppmerksomhet: Om Casement var på vei fra Tyskland til Irland, måtte det bety at et opprør var nært forestående. Opplysninger fra den norske fyrbøteren fikk britisk etterretning til å anta at tyske styrker planla en storstilt invasjon på vestkysten av Irland, støttet av zeppelinere og store flåtestyrker. Og så fikk britene mulighet til å pågripe opprørslederen på forhånd? Nesten for godt til å være sant.
9. januar 1915 ble en tysk ubåt kommandert til skjærgården utenfor Kristiansand. Fra ubåten kunne tyskerne konstatere at engelskmennene hadde slukt agnet. Royal Navy var møtt opp med flere linjeskip, kryssere og torpedobåter der de hadde fått beskjed om at Casement ville dukke opp. Alt lå til rette for et knusende bakholdsangrep.
Hadde det ikke vært for nidkjære norske nøytralitetsvakter.
Ubåten oppholdt seg inne ved kysten for lenge, og ble straks vist vekk av norske myndigheter. Ute i Skagerak greide ikke ubåtkapteinen å få øye på fiendens fartøy.
Høy stjerne i Berlin
Men selv om bakholdsangrepet gikk i vasken, sikret aksjonen Eivind Adler Christensen en høy stjerne i Berlin, så vel som hos John Devoy i New York: Klanlederen valgte å gjøre Christensen til en joker i de siste forberedelsene mot påskeopprøret.
Mossingen fikk i oppdrag å eskortere 50 militante irsk-amerikanere fra USA til Tyskland. Der skulle rebellene forsøke å rekruttere irske krigsfanger fra verdenskrigens slagmarker til å delta i opprøret hjemme. Devoy håpet at den tyske marinen til slutt kunne frakte flere hundre veltrente soldater til Irland, hvilket var akkurat den spydspissen revolusjonen trengte.
Men fire måneder før opprøret etter planen skulle bryte løs, hadde nordmannen ikke hjulpet en eneste av de 50 irske rebellene over Atlanterhavet. I stedet hadde han stukket betydelige beløp av klanens midler i egen lomme. Hele 21 700 kroner – tilsvarende oppunder én million kroner i dag, fikk Christensen tak i i løpet de 14 månedene han jobbet for klanen.
Overvåket
I over en måned lot Devoy nordmannen overvåkes på gatene i New York for å finne ut hva Christensen egentlig holdt på med og hvor pengene var blitt av. Agentene fulgte nordmannen og konstaterte at han stadig endte på en eller annen illegal spillebule.
Dette var altså forklaringen på Christensens formidable pengebruk: Han var en uforbederlig gambler.
Devoy valgte å la nordmannen gå. Våren 1916 forlot Christensen New York og slo seg ned i San Francisco, der han fortsatte sin risikable løpebane som vinningskriminell.
Casements fremstøt i Tyskland ble ingen suksess. Han og Devoys håp om at tyske myndigheter ville bidra til separatistenes kamp med 100 000 geværer og soldater, endte i et tilbud om 20 000 geværer.
Våpentransport
Tidlig i april 1916 la et lasteskip ut fra Lübeck med riflene om bord. Transporten med skipet Libau – kamuflert som norsk og med dekknavnet Aud – ble oppdaget og stanset av britiske marineskip. Casement fulgte etter i en ubåt. To dager før opprøret skulle starte, ble han satt i land i hjemlandet. Hemmet av sykdom kom han seg ikke videre, men ble i stedet oppdaget og arrestert.
Roger Casement fikk aldri vært med på oppstanden han hadde jobbet så hardt for. Da opprøret startet 24. april 1916, satt Casement for lengst i fengsel. Etter en temmelig summarisk rettssak ble han dømt til døden og hengt.
Martyr
I Irland hylles Roger Casement fortsatt som en av de 16 martyrene som ble henrettet etter påskeopprøret. Han falt for sitt land og sitt folk. Men også som offer for spillet til en fyrbøter fra Moss.
Den irske revolusjonen
Fulgte etter drøyt 30 år med irsk mobilisering for selvstyre fra britene.
Revolusjonens ledere så for seg å sikre seg løsrivelse fra engelskmennene mens disse var opptatt med å utkjempe første verdenskrig på kontinentet.
Planen var å få tysk hjelp ut ifra en tankegang om at både irer og tyskere hadde felles fiende, og tyskerne ønsket at engelskmennene skulle bli opptatt med opprør på hjemmebane, og derfor tape kampstyrke på verdenskrigens slagmark.
24. april 1916 startet opprøret. Den syv mann sterke militære ledelsen av det irske republikanske brorskap organiserte oppstanden som varte i seks dager før den ble slått tilbake.
458 mennesker ble drept i påskeopprøret, halvparten var sivile. 30 prosent var britisk militært personell eller politi og 16 prosent var irske opprørere.
Først 23. desember 1920 undertegnet den engelske kongen en lov om selvstyre for Irland, en lov som delte landet i to: En del med Dublin som hovedstad og en del med Belfast som hovedstad.
Denne saken ble første gang publisert 06/04 2019, og sist oppdatert 06/04 2019.
