Fotballhistoriens verste overganger

August er måneden fotballsupportere elsker og hater. Det er måneden som kan avgjøre om den kommende sesongen blir tilbragt i sinnets mørke kjeller der du hater alt og alle, eller om du danser lykkelig på en blomstereng, ruset på livet (og litt på Jesus).

I forbindelse med sesongstart i Premier Leauge og mange andre europeiske fotballigaer denne måneden, henter vi frem godbiter fra arkivet.

Vi prater selvfølgelig om overgangsvinduet, dagene der tusenvis av spillere verden over bytter klubb i løpet av timer, dager eller uker. Noen for slikk og ingenting, mens brorparten kanskje for et par hundre millioner kroner for mye - i hvert fall om du spør fansen.

Ja, august er virkelig måneden fotballfans elsker og hater. Forskjellen mellom en tilværelse i topp eller bunn, kan stå og falle på forsterkninger som kommer inn.

Men en sjeldent gang kan det hele gå veldig skeis.

For hva skjer når den «nye» Pelé blir kjøpt for noen hundre millioner kroner, bare for å vise seg at han besitter et nivå som ikke en gang holder for bedriftsserien?

Vi har gravd i hukommelsen, internett og fotballforum, og har funnet frem til noen overganger som visste seg å være ekstremt dårlig business (la oss bare si at vi ikke trengte å grave så dypt).

Vi har dog prøvd å unngå de aller mest åpenbare, men vi vil aldri glemme Fernando Torres (til Chelsea), Andy Carroll (til Liverpool) eller Jonathan Woodgate (til Real Madrid).

Om vi har glemt noen du synes var enda verre enn våre utkårede, fortvil ikke. Vi har alltids et kommentarfelt du kan dele dine synspunkter i.

Winston Bogarde

Nå til dags er det ikke uvanlig for fotballspillere som vil bytte klubb å tvinge igjennom en overgang. De nekter å trene, melder seg inn som «skadet» eller oppfører seg generelt som bortskjemte drittunger.

Vel, slik var ikke den nederlandske fotballspilleren Winston Bogarde.

Snappet opp av Chelsea og daværende manager Gianluca Vialli etter at hans kontrakt med Barcelona gikk ut, viste det seg raskt at forsvarsspilleren var av det lojale slaget... kanskje for lojale slaget.

For bare noen uker etter at blekket var tørket på nederlenderens fire år lange 40,000-britiske-pund-i-uka kontrakt (over 540.000 kroner i datidens kurs), mente den nyansatte manageren Claudio Ranieri at den tidligere landslagsspilleren ikke var god nok for laget og ba Bogarde finne seg en ny klubb.

Bogarde innså raskt at han ikke ville ha muligheter til å tjene det samme i en annen klubb, og nektet å dra. Selv ikke klassiske taktikker som å utelate han fra troppen eller å tvinge han til å trene med reservelaget, og senere juniorspillerne, (husk han hadde 20 landskamper for Nederland) var ydmykelse nok til å tvinge forsvarsspilleren vekk fra klubben.

Faktisk spilte Bogarde kun ni seriekamper for Chelsea i løpet av sine fire år i klubben og alle disse kom i hans første sesong.

Det var først da Roman Abramovich tok over londonklubben i 2003, at Bogarde innså at det kanskje var på tide å legge de ubrukte fotballskoene på hylla.

Med tre år på Chelsea-benken hadde Bogarde selvfølgelig nok av tid til å skrive en selvbiografi. I boken innrømmer han glatt at han kun ble for pengene og at han gir blanke f*** i kritikken om å være grisk.

- Verden handler om penger og når du blir tilbudt så mange millioner som jeg ble, så tar du dem i mot. Få mennesker vil noensinne tjene de summene jeg gjorde. Jeg er en av de få heldige. Jeg er kanskje en av de verste kjøpene i Premier Leauges historie, men det bryr meg ikke, skrev spilleren i boken.

Om han ikke fikk mange kamper for londonklubben, har han i hvert fall vunnet prisen for en av tidenes beste boktitler.

Selvbiografien heter nemlig: «Denne negeren bøyer seg ikke for noen».

Noe han beviste til de grader.

Bogarde satser i dag på en managerkarriere, og er tilbake i moderklubben Ajax hvor han arbeider med juniorlagene.

Robbie Keane

Keane er med på denne listen for mange overganger, noe som er litt stygt gjort overfor Robbie, ettersom han har scoret bøttevis med mål i løpet av sin karriere.

Etter å ha imponert kraftig for Wolves og senere Coventry, kom det for mange som et lite sjokk da ungutten ble klar for den italienske storklubben Inter for tretten millioner pund i 2000. Ikke fordi Keane var et dårlig kjøp, men heller fordi at sjansen for at en spiller fra Coventry bytter til en klubb som Inter er som at Anne-Kath Hærland skal få noen til å le.

Med andre ord: det skjer ikke.

Den italienske drømmen til Keane ble raskt knust da Marcello Lippi, treneren som hentet han, fikk sparken. Erstatteren, Marcello Tardelli, hadde lite til overs for den talentfulle 19-åringen og lånte han ut til Leeds.

Tilbake på kjente gressmatter gikk det bedre. Ni scoringer på 18 kamper, gjorde at Leeds senere gjorde overgangen permanent for 12 millioner pund. Med tanke på prislappen, kan man i Keanes forsvars si at han aldri ble virkelig satset på av italienerne i Milano.

Kun seks ligakamper ble det på iren for den italienske storklubben.

Om det er noen trøst, så omtalte manager Lippi den irske spissen «som et av de beste talentene han hadde sett».

Selv om den nå pensjonerte spissen kom hjem til kjente trakter, gikk det trått etter overgangen til Leeds ble gjort permanent. Bare ni scoringer på 33 kamper, var ikke godt nok for Yorkshire-klubben. I tillegg hadde Leeds samtidig pådratt seg stor gjeld og ble tvunget å selge Keane til Tottenham for syv millioner pund i 2002.

Her gikk det mye bedre - helt til Liverpool banket på døren.

Etter å ha hamret inn en rekke godbiter for «Spurs» ble han solgt til de røde fra Liverpool for over 20 millioner pund i juli, 2008.

Prislappen var kanskje riktig for en spiller som hadde scoret 82 seriemål på 197 kamper, men det skulle vise seg raskt at Keane var ikke helt målmaskinen de hadde betalt dyre dommer for.

19 seriekamper, 5 seriemål og seks måneder senere ble Keane solgt tilbake til Tottenham for halvparten av prisen.

Tottenham og Levy gjorde i hvert fall en god deal - som vanlig. Selv om målene uteble i runde to, er Keane fortsatt helt på White Hart Lane. Iren spilte senere for Celtic, West Ham og LA Galaxy i USA.

I disse dager er han spillende manager i den indiske klubben ATK.

Corrado Grabbi

Det har vært mange dårlige overganger i fotballens historie, men få har blitt glemt like raskt som italieneren Corrado Grabbis overgang til Blackburn i 2001 fra Ternana.

Men vi må aldri glemme.

6,75 millioner pund var prislappen (Blackburns dyreste kjøp på dette tidspunktet) for «Ciccio» som opp til dette tidspunktet i karrieren hadde klubber som Juventus, Modena, Ravenna og Ternana under beltestedet. Han hadde hamret inn mål i noen av de nevnte klubbene, og virket som et sikkert kjøp for britene. At han samme sommer hadde blitt koblet til AC Milan og Udinese, var jo heller ikke et dårlig tegn.

I tillegg var italieneren med det mørke håret blitt en kulthelt for fansen i Ternana.

Tiden i Blackburn derimot utviklet seg raskt til å bli et mareritt for italieneren, mye takket være skader og personlige årsaker. Visstnok skal han også ha blitt fryst ut av spillergruppen, og avslørte i et intervju at han kun var på talefot med lagkompis Tugay. Etter hvert havnet han også i krangler med trener, støtteapparat og fans, og la skylden på været for sin skuffende målform.

I løpet av sine fire år i klubben (der han også en periode var utlånt til Messina) ble det kun 30 seriekamper og to mål.

Wikipedia omtaler overgangen som «...kjøpet av Grabbi er ofte ansett som en av de verste i Premier Leauges historie».

Men det er ikke bare mørkt: Bomkjøpet av «Ciccio» har ført til at italieneren har fått en kultstatus i Lancashire.

Ali Dia

Året er 1996 og fotball har ennå ikke nådd høyden av sine fremtidige gastronomiske overganger. Sir Alex er ute på treningsfeltet og finsliper sin 92-årgang, mens Wenger bruker sitt nå støvete sjekkhefte og henter inn Patrick Vieira og Nicolas Anelka som senere skal være med å vinne seriegull.

Samtidig som dette skjer, sitter daværende Southampton-manager Graeme Souness på kontoret og spiller (antar vi) «Championship Manager» (nå «Football Manager» for våre yngre lesere).

Plutselig ringer telefonen.

På motsatt side av røret er det en mann som hevder han er fotballegenden George Weah. Den tidligere vinneren av Gullballen har et megatips til skotten: Fetteren hans, Ali Dia, er spiss og, utrolig nok, ledig på markedet.

Ifølge mannen i andre enden av røret, har Dia visstnok tidligere spilt for storklubben Paris Saint-Germain og har hele 13 landskamper for Senegal.

Souness trengte ikke å høre mer. Han er overbevist.

Etter flere timer foran PC'en (antar vi) og med litt for mange «pints» innabords (antar vi), vet han når han har funnet gull. Skotten signerer Dia på en månedskontrakt.

Overgangen skal raskt vise seg å være en av tidenes bomkjøp i fotballhistorien... noensinne.

Ikke bare finner man ut at Dia ikke er fetteren til legenden Weah, det viser seg også at han ikke kan spille fotball.

Og da mener vi «haha, han er bra dårlig fotballspiller». Nei, Dia kan virkelig ikke spille fotball.

Til tross for disse to faktorene får spissen en kamp for Southampton. Med trøyenummer 33 på ryggen blir Dia byttet inn for klubblegenden Matthew Le Tissier etter 32 minutter i en seriekamp mot Leeds i 1996.

53 minutter er alt Dia får før han selv blir byttet ut.

I etterkant blir det avslørt at Weah aldri ringte den dagen til Souness. Mannen i telefonen var en studiekamerat av Dia. Visstnok skal de ha først prøvd seg hos West Ham og Harry Redknapp, men Redknapp hadde ikke spilt CM i flere timer, og skjønte at det hele var en bløff.

Dia ble frislippet to uker etter han hadde signert for Premier Leauge-klubben.

Miloš Mirkovic

Vi må ha med noen norske bidrag på denne listen, og er det et sted man finner mange flopper, så er det i Eliteserien.

Man skulle tro at man med beskjedne budsjetter og norsk fornuft gjerne holdt litt igjen på lommeboken når det kom til spillerkjøp.

Så feil kan man ta.

Vi kunne nevnt «tjukkasen» Pascal Simpsons hos Vålerenga eller Aalesunds brasilianske spiss Dede Anderson, som tok seg sammenhengede ferie fra 2007 til 2009, men vi går for vår (og Øystein Stray Spetalens favoritt bomkjøp), Milos Mirkovic.

Spissen hadde visstnok vunnet den jugoslaviske ligaen og var veldig god, kunne hans svenske agent fortelle. Ja, faktisk var han raskere enn John Carew.

Seks timer var igjen av overgangsvinduet, så her måtte det handles raskt.

Året var 1998 og den samlede prislappen endte til slutt på 3,6 norske millioner kroner (av disse 200.000 amerikanske dollar i kontanter som ble betalt til agenten), mimrer Vålerenga-investor Stray Spetalen i klippet under.

12 minutter mot Strømsgodset var alt jugoslaven fikk, om du da ikke legger til det røde kortet han fikk i samme kamp da.

Mirkovic spilte aldri en kamp igjen for klubben, men dro «en Bogarde» og ble ut sin tre år lange kontrakt med Vålerenga.

Hvilket bomkjøp husker du best? Diskuter under.