FIkk låne kongelig skip til forskning i 1870
Den første Challenger-ekspedisjonen
Lenge før romraketten undersøkte verdensrommet på 1980-tallet, var seilskuta Challenger ute for å oppdage vår egen verden.
Ekspedisjonen med korvetten «Challenger» la med sine mange oppdagelser et solid grunnlag for oseanografi.
I 1870 sørget Charles Wyville Thompson, professor i naturhistorie ved Edinburgh-universitetet, for at Royal Society of London ba om, og fikk innvilget, bruken av et kongelig skip til en langvarig forskningsferd på verdenshavene.
Etter en ombygging av korvetten HMS «Challenger» på 2300 tonn og en lengde på cirka 70 meter, la forskningsskipet med laboratorier og god plass til fremtidig innsamlet materiale ut på en flere år lang seilas. «Challenger» forlot Sheerness i England 7. desember 1872.
Dødsfall og deserteringer
Kaptein var George Nares, og mannskapet var på 266 mann. I tillegg var en rekke naturforskere med, deriblant zoologer og kjemikere. Skipet skulle være under seil mesteparten av tiden. Maskinen om bord skulle først og fremst brukes til manøvrering og annen håndtering av dregger, trålposer og mye annet tungt utstyr.
Seilasen, som i store deler foregikk på kryss og tvers på Atlanterhavet og Stillehavet, skulle vare helt til hjemkomsten i Spithead i England 24. mai 1876.
«Challenger» tilbakela totalt 68 890 nautiske mil (127 580 kilometer). Forskningsferden gikk både til langt nord og sør i Atlanterhavet, til nord for det nordlige drivisbeltet, sørover nesten til antarktiske havområder og til mange lokaliteter i Stillehavet. Ved hjemkomst var mannskapstallet betydelig redusert til 144. Frafallet skyldtes dødsfall, deserteringer, personale som var blitt landsatt på grunn av sykdom samt planlagte fratredelser.
Vannprøver og observasjoner
Det vitenskapelige utbyttet ble omfattende og rikelig. Wyville Thompson rapporterte at ekspedisjonen hadde gjennomført et stort antall vannprøvetakinger, temperaturmålinger og mange andre observasjoner «med så jevne mellomrom som mulig» og så langt lokale forhold hadde tillatt det. Det ble gjort undersøkelser av liv i dyphav og mange dybdemålinger. Blant annet ble eksistensen av Den midtatlantiske rygg bekreftet og dens forlengelse i Sør-Atlanteren påvist av Challenger-ekspedisjonen i 1872.
Dybde og temperatur
I 1875 befant «Challenger» seg utenfor øygruppen Marianene i Stillehavet. Her ble det gjort en dybdemåling som viste at skipet befant seg over ett av klodens største havdyp. Moderne og mer nøyaktige målinger har senere registrert verdens største dyp på cirka 11 000 meter der (Challenger-
dypet).
Blant faste observasjoner som ble gjort kan nevnes så nøyaktige dybde- og temperaturmålinger som mulig, bunnskraping med dregg og trål til å ta prøver av lokal bunnfauna, trålinger på ulike dyp for undersøkelser av dyre- og planteliv, havvannets fysiske og kjemiske tilstand, overflatestrømmers retninger og hastigheter, vannprøver fra ulike dyp og mye annet.
Det enorme forskningsmaterialet fikk grunnleggende betydning for kunnskapen om liv og forhold i verdenshavene.
4700 nye arter
Det vitenskapelige arbeidet med materialet fra «Challenger» pågikk i lang tid etter ekspedisjonen. Mer enn hundre forskere gransket funnene. De ble offentliggjort i 50 bind på over 29 500 sider til sammen. Bøkene, som ble utgitt til 1895, inneholder beskrivelser blant annet av omkring 4700 arter som var nye for vitenskapen.
Litteratur: Bl.a. www.challenger-society.org.uk: «The History of the Challenger Expedition»; Wikipedia: Challenger expedition
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 30 2021
Denne saken ble første gang publisert 24/06 2021, og sist oppdatert 24/06 2021.
