Forfyllet ubåtkaptein ble en av krigens dødeligste

Om ettermiddagen 30. januar 1945 forlot det tidligere passasjer­skipet Gotenhafen (Gdynia) i Polen.

Om bord hadde det 208 meter lange skipet mellom 10 000 og 8000 mennesker, for det meste flyktninger fra Øst-Preussen på flukt fra de hurtig fremrykkende sovjetiske styrkene.

Litt over klokken 21 splintret tre torpedoer skroget på «Wilhelm Gustloff». Rundt 1200 personer ble reddet opp fra det iskalde havet. Mange tusen forsvant i dypet sammen med skipet. Senkingen av «Wilhelm Gustloff» regnes ofte som tidenes verste skipskatastrofe. Hva kapteinen om bord på den sovjetiske ubåten som senket flyktningskipet tenkte, er det umulig å vite. Men antagelig var han fornøyd, Alexander Ivanovich Marinesko.

Skip i sikte

10. februar 1945 kl. 00.55 sto Marinesko igjen ved periskopet og trålte farvannet med intens oppmerksomhet. Etter flere timers jakt hadde han endelig fått en tysk båt i siktet. Torpedo­lukene var allerede åpne. To torpedoer ble avfyrt. Den første bommet. Det andre rev hull i skroget på styrbord side. Knappe 15 minutter senere var det Marinesko hadde tatt for å være den lette krysseren «Emden» senket. Men han hadde feilbedømt. Fartøyet var det tidligere passasjerdampskipet «General von Steuben», som dagen før hadde lagt fra kai i Pillau med rundt 3000 sårede fra kampene i Øst-Preussen om bord – i tillegg til flyktninger. Bare noen få overlevde torpederingen.

Symbolhandling

Senkningen av to fiendtlige fartøyer på få dager gjorde Marinesko til den mest suksessrike ubåtkaptein i den sovjetiske marine. Mange tusen mennesker mistet livet i disse hendelsene. Det tidligere Kraft durch Freude-fartøyet «Wilhelm Gustloff» ble sett på som et symbol på nazismen. Denne torpederingen skapte spesiell begeistring i Moskva og ble ansett som en viktig symbolhandling. Ingen annen ubåtkaptein i den sovjeiske marinen senket flere bruttoregistertonn enn Marinesko. Til sammen var det tale om 42 000 tonn.

Vanskelig personlighet

Hvem var så denne mannen som skulle bli «Helt av Sovjetunionen»? Forfatteren og dokumentaristen Nina Jefremova fra St. Petersburg har utgitt 22 bøker fortrinnsvis om «Den store krigen.» Boken «Vanskelig vei til seieren» (2016) vier et eget kapittel til Marinesko. Beretningen om ham er basert på samtaler med naboer, veteraner og andre som kjente ham.

– Marinesko var en ganske ufyselig person, sier hun.

Marinesko var sønn av en rumensk sjømann ved navn Ion Marinescu og en ukrainsk kvinne. Etter å ha banket opp en offiser, tok Marinescu familien med og rømte til Odessa for å unngå å bli stilt til ansvar for sin voldsbruk. Her russifiserte han navnet til Ivan Marinesko. Alexander ble født 15. januar 1913 i Odessa. Allerede i skolepliktig alder viste han seg som en selvbevisst og flink elev med en vanskelig personlighet som tiltok i styrke etter som han vokste til.

Forfremmet

Han hadde store problemer med å innrette seg i fellesskap med andre, var vrien å kommunisere med og ekstremt selvsikker. Han så tidlig for seg en karriere i militæret, helst marinen.

Marinesko begynte som matros i handelsflåten med oppdrag i Svartehavet, men ble etter hvert overført til marinen og tjeneste i Østersjøen. I 1936 ble han forfremmet til løytnant. To år senere fikk han ytterligere opprykk og overført til ubåtvåpenet. Sommeren 1939 ble han utnevnt til kaptein på ubåten M-96. Han ble ansett om usedvanlig dyktig, ambisiøs og uredd, og ubåten han var sjef for ble karakterisert som den beste i Østersjøflåten. Marinesko fikk en rekke hedersbevisninger og utnevnt til kapteinløytnant året etter.

Omstridt

Det tyske angrepet på Sovjetunionen utløste muligheter for den karrieresugne offiseren. I begynnelsen av 1943 ble han utnevnt til kaptein på den modifiserte ubåt-typen S-13. I krigshandlinger tok han vare på egen båt og mannskaper, var forsiktig, listig og behersket ubåten med stor dyktighet for å unngå angrep fra overflatefartøy.

Marinesko gjorde det han til enhver tid mente var riktig, uavhengig av ordre fra høyere hold. Det gjorde ham populær blant mannskapene, men upopulær blant de overordnede.

– Målet er å drepe flest mulig tyskere. Jo flere senkede båter, desto bedre. Hvordan blir opp til meg å vurdere, ikke av noen i en bunker i Moskva, var Marineskos holdning

Han var beryktet for sin stahet og sitt temperament, men siden han var høyt dekorert og ansett for å være meget dyktig, var det vanskelig å gjøre noe med ham. Det lot seg ikke gjøre å snakke ham til rette. Han gikk uansett sin egen vei.

Forhold til svensk kvinne

Rundt årsskiftet 1944/45 var Marinesko og mannskapet på ubåten hans på permisjon i den finske havnebyen Turku, eller Åbo som byen heter på svensk. Han endte på byens horehus, drakk seg stupfull og møtte ikke til tjeneste da permisjonen var over.

På dette tidspunktet innledet han også et forhold til en svensk kvinne han hadde truffet på en nyttårsfest. Da han dukket opp flere dager etter permisjonstidens utløp forfyllet og uflidd, ble han midlertidig tatt ut av tjeneste. Han hadde etter hvert fått store alkoholproblemer, og mangelen på disiplin gjorde at han ble vurdert stilt for krigsrett. Ordrenekt ble straffet med døden.

Slapp arrest

Hans frem­ragende egenskaper som ubåtkaptein gjorde at han ikke ble satt i arrest mens militærdomstolen i Moskva vurderte det juridiske grunnlaget for å stille ham for krigsrett. Forholdet til den svenske kvinnen ble brukt mot ham. Det var strengt forbudt for sovjetiske soldater å fraternisere med utlendinger. I det stalinistiske Sovjet ble det ansett som anti­sovjetisk virksomhet. Nå var Marinesko også havnet på radar­en til det hemmelige politiet, NKVD. Nok en gang kom hans renommé ham til unnsetning. Etter harde diskusjoner og sterk uenighet internt i den sovjetiske marine­ledelsen, fikk han fortsette i sjøtjeneste mens han avventet sin dom.

Kanskje stakk Marinesko til sjøs med en følelse av at han hadde intet å tape, men alt å vinne. Det som omsider berget ham fra krigsretten var hans «fete bytte» i for form av senket bruttotonnasje.

Suksessen gjorde ham fredet, men det skulle ikke vare. Etter krigen straffet ledelsen ham på annen måte. Han ble degradert til løytnant, og i oktober 1945 ble han sparket fra marinen for tjenesteforsømmelse, drukkenskap og disiplinærproblemer. Han ble senere dømt til tre års straffarbeid.

Heltestatus i 1990

Alexander Ivanovich Marinesko fikk aldri oppleve å bli «Helt av Sovjetunionen» slik han hadde sett for seg. Sterkt alkoholisert levde han uten særlig kontakt med andre frem til sin død. Han døde av kreft 23. november 1963, 50 år gammel.

Cruiseskipet var bygget for 2000 passasjerer. Da det ble senket omkom nærmere 10.000 personer

30. januar 1945 forlot det tidligere cruiseskipet Gotenhafen med over 8000 mennesker om bord – svært mange av dem barn og kvinner på flukt fra Den røde armé. Med på dødsferden var en enslig norsk jager.

Datteren lever fortsatt og bor i St. Petersburg. Hun ønsket ikke å møte Vi Menn. Til det er farens ettermæle for kontroversiell.

8. mai 1990, 27 år etter sin død, ble Marinesko i forbindelse med markeringen av 45-årsminnet for seieren over Nazi-Tyskland rehabilitert av Mikhail Gorbatsjov. Post mortem ble han tildelt landets høyeste utmerkelse for heroisk innsats for stat og fedreland. Han ble utnevnt til «Helt av Sovjetunionen». Ubåtmuseet i St. Petersburg bærer hans navn. Det er også oppført monumenter over ham i Kaliningrad, Kronstadt og Odessa. 23. desember 2013 ble en tre meter høy statue av Aleksander Ivanovic Marinesko avduket i en minne­lund som bærer hans navn i bydelen Kirovsky der han bodde i en liten leilighet til sin død.

Kilder: «Death in the Baltic: The World War II Sinking of the Wilhelm Gustloff» (av Cathryn J. Prince), ww2gravestone.com og wikipedia.org