Natachas mor flyktet fra nazistene i Finnmark
Født i sovjetisk fangeleir
15 år gamle Oddny Johnsen flyktet hals over hode fra nazistene i Finnmark over grensen til det hun trodde var frihet i Sovjet. Hun endte som ung mor til lille Natacha i Stalins fangeleire.
Morens hyl har brent seg fast i minnet til Natacha Johnsen, selv om Natacha bare var tre år gammel da hun første gang hørte moren hyle slik. Moren Oddnys hyl var lyden av lettelse, av endelig å være hjemme i Finnmark igjen, av endelig å være fri. Uten å behøve å frykte hverken tyske soldater eller sovjetiske fangevoktere.
– Men jeg husker dagen som om den var i går, forteller Natacha i dag.
– Mamma holdt meg i armene sine, men i jubelrusen slapp hun meg rett ned. Det gjorde vondt for et lite barn å falle rett ned på bakken, jeg slo meg og jeg skulle til å gråte. Men så stoppet jeg opp idet jeg hørte gledeshylene fra mor. Det var en jubel og sårhet i dem som jeg aldri har hørt siden.
Desperat flukt
17 år tidligere, i den vesle bygda Kiberg, en drøy mil sør for Vardø i Øst-Finnmark, brant det under bena til stadig flere innbyggere utover i 1940. I mellomkrigstiden hadde nøden vært stor. Mange av innbyggerne i bygda var ihuga kommunister og store beundrere av Sovjetunionen som man kunne se med egne øyne over havet på klare dager. Troen var sterk på at man i kommunistlandet hadde skapt et klasseløst og rettferdig samfunn. Sovjetunionen ble derfor dypt beundret og hadde stor appell til mange i Finnmark, der det var enorme forskjeller på rik og fattig.
Kiberg-jenta Sandra Isaksen var kjæreste med en av de mest fremstående kommunistene i Kiberg. Da tyskerne invaderte Norge i 1940, var kjæresten én av dem nazistene ønsket å likvidere. En måneklar natt høsten 1940 gikk kjæresten, Sandra og rundt 40 andre nordmenn om bord i en stor fiskeskøyte. Målet var Murmansk i Sovjetunionen.
Blant de 40 var også Sandras datter Oddny. Hun var bare 15 år den gangen, og ikke særlig opptatt av politikk. Men hun kunne jo ikke bli igjen i Finnmark. Det kunne bety den visse død. Alt måtte være bedre.
Trodde de.
Partisan
Å krysse Barentshavet høsten 1940 var ingen spøk. Tyskerne hadde vaktposter og patruljebåter overalt. Men som ved et under ble de ikke oppdaget, og de nådde Murmansk et knapt døgn etter avreise. De var kommet til det forjettede land. Og nå var gruppen av nordmenn klare til å melde seg som partisaner i den sovjetiske hær. Her, fra nabolandet, skulle de slåss mot nazistene.
Men nordmennene ble ikke møtt med åpne armer.
De sovjetrussiske myndighetspersonene var skeptiske for å si det forsiktig. «Var disse nordmennene egentlig tyske spioner?» ble det spurt, og gruppen ble utsatt for harde forhør, ikke minst mennene.
De norske mennene og kvinnene ble holdt adskilt. Sandra og datteren Oddny ble etter kort tid sendt i en gammel, spartansk jernbanevogn til et kollektivbruk bak Uralfjellene, sammen med andre kvinner og barn fra Finnmark. Her fikk de jobb på jordene.
Etter en tid kom det russiske agenter til kollektivbruket, og nå ble Oddny Isaksen vervet som partisan i den sovjetrussiske hær. Hun ble sendt til krigstjeneste i Murmansk. Om det var agentene som så litt stort på alderen hennes eller om det var Oddny selv som gjorde det, er uvisst. Jenta fra Kiberg var bare 17 år, man måtte være 18 år for å gå inn i de militære styrkene.
I Murmansk ble Oddny udannet telegrafist sammen med andre unge norske og russiske kvinner. Her mottok hun viktige meldinger fra partisanene i Finnmark. Etter en tid ble den tyske bombingen av Murmansk så intens at hun og de andre telegrafistene ble nødt til å flykte. Fluktrutene endte i en jordhule utenfor byen, men den unge norske kvinnen fortsatte det livsviktige telegrafist-arbeidet derfra frem til krigens slutt, sommeren 1945.
Oddny, nå 20 år gammel, ønsket å reise hjem til et Norge hun i realiteten hadde vært med på å befri. Men sovjetiske myndigheter hadde andre planer for henne.
Holdt igjen
Mens de fleste andre finnmarkinger fikk dra hjem etter krigen, måtte Oddny bli værende i Sovjetunionen. Hvorfor, er fortsatt uklart. Hun ble sendt til Gulag – en arbeidsleir mellom Leningrad og Moskva. Det var en forvisning og ingen dom, og det var en skjebne hun delte med mange utlendinger rett etter krigen i Sovjetunionen.
Med utgangspunkt i fangeleiren jobbet Oddny både som fabrikkarbeider, kokk og kantinemedarbeider, samt på jordene og i skogen. Hun måtte blant annet bære store tømmerstokker på skuldrene, noe som skulle gi henne varige mén.
Etter en tid i arbeidsleiren møtte Oddny russeren Sergej. Han kom opprinnelig fra Leningrad, og hadde opplevd de grusomste krigshandlinger der. Etter krigen var han sendt til arbeidsleiren fordi han hadde tatt fysisk til motmæle mot en politimann, visstnok ikke i helt edru tilstand. En liten bagatell, kanskje. Men i Stalin-tiden altså nok til tre års opphold i arbeidsleir.
Hvor hett forholdet mellom Oddny og Sergej var, er høyst usikkert. Forholdet skulle ta slutt ganske fort. Men konsekvensene var likevel store for Oddny, langt fra familie og trygge omgivelser i Kiberg: Under kummerlige forhold i arbeidsleiren startet hun på et svangerskap. Sergejs familie var ytterst skeptisk til at han hadde gjort en utlending gravid, og noe giftermål ble det ikke.
Oddny fødte dermed sin datter sommeren 1954 i ensomhet.
– Det fantes visstnok en sykestue eller fødselsklinikk i arbeidsleiren, og jeg så dagens lys der, forteller Natacha Johnsen idag, 65 år etter.
Det er ikke mye moren Oddny har villet fortelle opp gjennom årene.
– Som regel ristet hun bare på hodet og snudde seg bort når jeg spurte, forteller Natacha.
« ... hun valgte ikke å fortelle,
og gikk i graven med mange hemmeligheter.
– Det første leveåret bodde jeg i en døgnåpen barnehage der mamma bare fikk anledning til et kort besøk på kveldstid, etter endt arbeidsdag. Da hadde hun gjerne med seg litt mat og drikke som hun hadde lurt unna i kantinen. Hun fortalte at jeg roet meg når hun kom og godsnakket med meg, og at jeg sovnet rolig og trygg i etterkant.
Et mirakel
Sommeren 1955 skjedde det Oddny betraktet som et lite mirakel: Hun fikk livstegn fra Norge. Et telegram ankom arbeidsleiren. Det var fra familien i Kiberg. De var i live, og Oddny var ikke glemt!
Oddny trodde hun aldri skulle få se gamlelandet igjen. Men ting var i endring i Sovjetunionen: Diktatoren Stalin døde i 1953, og et tøvær var på gang.
– Mamma fortalte meg at hun besvimte da hun mottok livstegnet fra dem der hjemme. I sjokk og vanvittig glede. Kanskje var det et håp om å få vende hjem likevel.
Kort tid etterpå fikk Oddny ta med seg lille Natacha ut av arbeidsleiren for å flytte til Murmansk. Der, veldig nær norskegrensen, fikk Oddny jobb som kantinemedarbeider på en stor fabrikk.
Jeg ble tvunget til å vaske gulvet med klut og skurebørste, to og et halvt år gammel.
– Det var et kummerlig liv. Jeg har fått høre at boligen hennes nærmest var en forlengelse av kantinen. Mamma var alene med meg, og jeg fikk plass i en barnehage. Her var jeg hele dagen, fra tidlig om morgenen til sent på ettermiddagen. Da hentet mamma meg. Det finnes et bilde av meg fra denne tiden, sier Natacha, og viser frem et gammelt svart-hvitt-bilde av en alvorlig, liten jente med store, triste øyne.
Natacha husker ikke om hun ble utsatt for slag og juling, men hun har ett konkret minne.
– Jeg ble tvunget til å vaske gulvet med klut og skurebørste, to og et halvt år gammel – og det var attpåtil en avstraffelse for noe jeg ikke hadde gjort. Jeg kan huske at jeg gråt av fortvilelse og ydmykelse.
Veien hjem
I kulissene pågikk stadig hyppigere kontakt mellom norske og sovjetiske myndigheter. I dagene før jul 1957, noen måneder etter at Oddny og datteren Natacha flyttet til Murmansk, kom beskjeden Oddny egentlig hadde sluttet å håpe på: Hun fikk reise hjem.
– Veien hjem var med et russisk lasteskip i voldsom sjø over Barentshavet. Mamma hadde visst spydd hele veien hjem. Jeg har heldigvis fortrengt den opplevelsen. Men tross en voldsom sjøsyke, må mamma ha følt stor lykke, smiler Natacha.
På selveste julaften, 17 år etter at moren Oddny Isaksen rømte fra nazistene, sto den etter hvert 32 år gamle kvinnen med sin datter i armene foran et lite rødmalt hus i hjembygda Kiberg i Øst-
Finnmark. Utenfor det rødmalte huset sto moren Sandra med gledestårer og utslåtte armer.
Det var i dette øyeblikket Oddny hylte, slapp datteren og kastet seg i sin gamle mors armer – en glede så sterk at selv tre år gamle Natacha skjønte at livet med et slag var snudd fra fortvilelse og håpløshet. Ikke minst kunne lille Natacha få en skikkelig barndom.
– Selv om det var en salig blanding av mange slags folk i bygda, ble jeg nok sett på som litt eksotisk. Jeg het Natacha, hadde svart hår og klare blå øyne. Men jeg ble inkludert, og hadde mange venner. Men jeg var et engstelig barn. Mamma kunne fortelle at jeg reagerte med angst og redsel overfor et visst hus i Kiberg. Ifølge mamma lignet huset på barnehagen i Murmansk. Så det er høyst sannsynlig at jeg opplevde mye vondt der, forteller hun.
Brant bilde
Oddny giftet seg ganske raskt etter hun og datteren kom hjem. Å snakke om fortiden, var hun veldig lite villig til frem til sin død i 2008.
– Allerede som liten jente forsto jeg at dette gjorde for vondt for henne, og jeg sluttet å spørre. Bare en sjelden gang fikk jeg noen korte svar og et par korte bruddstykker om livet hennes i Sovjetunionen. Så det lille jeg vet, har jeg sydd sammen fra mammas få replikker, og det jeg har hørt fra andre. Noe har jeg også fått vite gjennom brev og dokumenter. Men fortsatt er mange spørsmål ubesvart. Hvorfor moren ble holdt igjen i Sovjet etter krigen for eksempel.
Kanskje som en del av prosessen med å legge historien bak seg, brente moren Oddny opp bildet av sin russiske ekskjæreste Sergej.
– Før bildet havnet i ovnen, fikk jeg se bildet av min russiske far, og at han hadde skrevet en beskjed til meg på baksiden av bildet: «Husk at jeg er din far.»
Der sluttet alle spor etter Sergej fra fangeleiren.
– Min mammas skjebne var så dramatisk at den er verdt en spillefilm. Men hun valgte ikke å fortelle, og gikk i graven med mange hemmeligheter, sier Natacha ettertenksomt.
Selv lever hun en ordnet tilværelse på Torshov i Oslo, og arbeider som hjemmesykepleier.
– Det er mange som har spurt meg om mitt spesielle fornavn og lurer på hvor jeg kommer fra. Jeg svarer at jeg er fra Finnmark, og at der er det mange som har spesielle navn. Jeg har ikke ønsket å utbrodere min fortid. Og særlig mens mamma Oddny levde, var jeg ytterst forsiktig med å si noe.
– Jeg har en jobb jeg trives veldig godt i, har to voksne barn og tre barnebarn. Jeg har det godt, og på mange måter et normalt og alminnelig liv. Men barndommen min var spesiell.
Avlyttet?
Oddny Johnsen følte hun ble holdt under oppsikt av norske myndigheter
etter at hun fikk komme hjem i 1957.
− Ble moren din mistenkt for å være russisk spion?
– Hun ble aldri forhørt,
men jeg tror telefonen vår ble avlyttet. Ofte var det en merkelig suselyd i telefonrøret vårt. Mamma var aldri i tvil om at vi ble avlyttet, sier Natacha Johnsen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 13/08 2019, og sist oppdatert 12/08 2019.
