Dødelig mega-utbrudd på overtid
Fjellet som sendte verden ut i mørke
Hele jordkloden ble rammet da vulkanen Tambora i Indonesia eksploderte for drøyt 200 år siden. Utbruddet regnes som det kraftigste i historisk tid. Nå venter vi på det neste.
Temperaturen er kvelende og suger svetten ut av kroppen din. Alt er helt svart. Det er umulig å se hånden foran ansiktet ditt. Verst av alt er bygene av aske som faller så fort og tetter alle kroppsåpninger.
Du forsøker desperat å suge inn den sviende luften, men den slimete blandingen av aske og spytt som forurenser huden og halsen fungerer som en barriere.
Du er i ferd med å bli kvalt. En bølge av voldsom varme angriper kroppen din, gjør huden sprø og driver frem lidelse du aldri før har kunnet forestille deg.
Din siste handling er å åpne munnen for å skrike, men det kommer ikke noen lyd. Isteden inhalerer du supervarmet gass som river opp luftrøret og ødelegger lungene dine.
Død på grunn av vulkanutbrudd er ingen behagelig affære, noe de 12 000 innbyggerne på den indonesiske øya Sumbawa oppdaget for drøyt 200 år siden.
Flerret i stykker
I april 1815 ble vulkanen Tambora flerret i stykker i ett av det største kjente vulkanutbrudd i historisk tid, og et av de største siden siste istid. Konsekvensene skulle bli bemerkelsesverdige i ukene og månedene etter utbruddet – også så langt borte som i Norge, den gang et av Europas fattigste land.
På mange måter var de heldige, de som bukket under for syndfloden av aske og stormen av kokende gasser. I månedene som fulgte mistet fem ganger så mange mennesker livet på Sumbawa og naboøyene av kombinasjonen av sult og sykdom.
Og de dødelige følgene stanset ikke der; det store volumet av svovelgasser som ble slynget inn i stratosfæren førte til klimatisk kaos en halv verden unna.
Siden Tambora befinner seg på en fjern øy i Indonesia, kunne utbruddet ha gått ubemerket hen i Europa hvis det ikke hadde vært for en kombinasjon av uventede omstendigheter.
Levende helvete
Etter at Thomas Stamford Bingley Raffles hadde kastet ut de nederlandske styrkene fra øya Java i 1811, ble han innsatt av britene som viseguvernør over øya. Raffles, som i dag er kjent for å ha grunnlagt bystaten Singapore og for det ikoniske hotellet der som bærer hans navn, kan også takkes av dagens vulkanologer for de samtidige skriftlige skildringene han ga av Tambora-utbruddet.
Tambora må ha vært en temmelig imponerende fjelltopp med en høyde på opptil 4300 meter. Den hadde hatt utbrudd bare én gang tidligere i løpet av de siste 5000 årene, noe som utvilsomt overbeviste de innfødte om at vulkanen var utdødd for lengst og ikke representerte noen trussel.
Det er mulig at de ikke engang visste at fjellet var en vulkan.
Det første tegnet på at denne optimistiske bedømmelsen var fullstendig feil, kom våren 1812. Da merket lokalbefolkningen den første rumlingen fra fjellet. Små eksplosjoner av damp og aske fulgte, men det gikk tre år før ting virkelig begynte å bli alvorlige.
Rykter om krig
Den første titaniske eksplosjonen inntraff 5. april 1815. Raffles rapporterte at lyden hørtes helt over på den andre siden av Java, der den førte til rykter om kamper og invasjon.
Etter et kortvarig opphold varslet en kolossal eksplosjon fem døgn senere begynnelsen på utbruddets klimatiske fase. Den ser ut til å ha vart i tre eller fire døgn.
En gigantisk 45 kilometer høy søyle av aske nådde opp til kanten av verdensrommet mens eksplosjoner av skåldende gass og varm aske ødela alt landliv i områdene omkring.
En kraftig tsunami skapt av de enorme volumene av aske og steinmasser som ble slynget ut i havet, traff kystene i nærheten. Da det askegrå skylaget klarnet opp flere uker senere, kunne man se at den tidligere vulkanske toppen var borte og erstattet av et hull med et tverrmål på seks kilometer.
De neste månedene ble et levende helvete for dem som hadde overlevd. Hjem og avlinger var begravd under tykke lag av aske. Sykdom og sult hadde tatt overhånd, og tok livene til omkring 60 000 mennesker.
Trykkbølge-ovn
Utbruddet blåste ut svimlende 50 kubikk-kilometer av aske og stein til sammen – omkring fem ganger mer enn det som ble slynget ut av det mer berømte Karakatoa-utbruddet syv tiår senere.
Mer enn 20 centimeter aske falt ned på det østlige Java, men selv på Borneo 500 kilometer lenger nord, var asken fem centimeter dyp.
Enorme flåter av pimpstein – noen av dem var forbausende nok fem kilometer lange – blokkerte havene omkring og hindret sjøfarten i tre år etter utbruddet.
Detonasjonene under den klimatiske fasen ble følt over et enda større område ved at de rystet bygninger over hele Java og ble hørt så langt borte som i Trumon på det nordlige Sumatra, 2600 kilometer fra vulkanen.
Mens tallene for utbruddet er imponerende nok, er begivenheten mest husket for den vidtrekkende påvirkningen av klimaet. De enorme askemengdene spredte seg i atmosfæren i løpet av få uker.
200 millioner tonn små sulfatpartikler som ble slynget opp i stratosfæren, ble værende adskillig lenger. De dannet et såkalt aerosol-slør over hele kloden.
Den store nedkjølingen
Aerosol-sløret viste seg å blokkere innkommende sollys svært effektivt, noe som fikk temperaturene til å synke. På den nordlige halvkule ble alle årstider kaldere.
1816, som av historikere har fått merkelappen «året uten sommer», utmerket seg med snøfall i New York i juni og frostperioder som utslettet avlingene i de østlige amerikanske delstatene. I Europa ble sommeren 1816 den nest kaldeste på 600 år, og med vidtspennende avlingssvikt.
Brødopptøyene, sulten og sykdommene som fulgte er blitt beskrevet som den siste store eksistensielle krisen i den vestlige verden. I Irland alene tok den så mange som 44 000 liv.
Arven etter Tamboras utbrudd fikk også noen uventede kulturelle konsekvenser som er med oss den dag i dag. De strålende, svovelgule solnedgangene som fulgte av utbruddet ble til inspirasjon for det stadig mer flammende himmelrommet på noen av bildene den britiske maleren Joseph Mallord William Turner (1775–1851) malte etter 1814.
På lignende måte sørget været i 1816 for bakteppet som inspirasjon for Mary Wollstonecraft Shelley (1799-1851). Under en «våt og lite genial» sommer hun tilbrakte i Villa Diodati ved Génève-sjøen – skrev hun romanen «Frankenstein». Samme sommer fikk lord Byron – George Gordon Byron (1788–1824) – til å skrive diktet «Darkness».
Den neste «store»
Nå, to drøyt 200 år etter, venter vi på det neste Tambora-utbruddet med uro. Vulkanutbrudd i denne størrelsesorden ser i gjennomsnitt ut til å inntreffe noen få ganger i løpet av tusen år. Sannsynligheten for at et slikt skal inntreffe i løpet av de neste 50 år er kanskje ti prosent eller mer.
Basert på den tre år lange eskaleringen av aktivitet før Tamboras klimatiske eksplosjon, kan det være at vi kan få et forsprang og kan planlegge for den neste store vulkanske begivenheten.
Utfordringen er at vi ennå ikke er i stand til å avgjøre om økende uro i en vulkansk kandidat vil ende med et utbrudd som ryster Jorden, eller om fjellet roer seg ned.
Med et antall potensielle fremtidige Tamboraer som allerede er i ferd med å boble og svulme i ulike regioner, kan scenen være satt for den neste «store». Så, forutsatt det vi nå vet om enorme utbrudd og den potensielt katastrofale virkningen de kan få på klimaet; er vi klare for noe slikt?
Dessverre ville det ikke komme som noen overraskelse om vi ble overrasket. Tross alt var vi fullstendig uforberedt på det relativt beskjedne utbruddet til Eyjafjallajökull på Island i 2010.
Utbruddet førte til flyreisekaos over Europa selv om det bare var litt over et halvt århundre siden islandsk aske sist overtok europeisk luftrom. Det er på det rene at når det gjelder vulkanutbrudd, har vi svært kortvarig minne.
Samtidig kan vi mennesker være flinke til å måle oss frem til at naturen kan være farlig. Men å ta konsekvensene av målingene og gjøre noe − og så skjer det ikke noe likevel, er kanskje så pinlig at beslutningstagere vil drøye i det lengste for ikke å dumme seg ut.
Før det er blitt for sent må vi håpe at vi ikke glemmer de viktige leksene Tambora har lært oss om de ødeleggende og langtrekkende følgene ett eneste vulkanutbrudd kan få for vår verden.
