Arven i ovnshuset
Farfar, far og sønn på gulvet sammen
I fire generasjoner har familien Ringstrand stemplet inn på fabrikken i Sauda, tre av dem jobber der fortsatt. Fabrikk-arbeider, industriarbeider, prosessoperatør. Stillingstittelen er ny, men «gutta på gulvet» er like hardbarka som før.
Røyken som i mange tiår karakteriserte Sauda-samfunnet i Rogaland, er borte. Den hektiske aktiviteten fra 1300 ansatte som i perioder var så mange at de kunne gå i veien for hverandre, er i dag erstattet med maskiner, nye ovner og færre ansatte. Faktisk bare 150 fast ansatte.
– Likevel produserer vi enormt mye mer i dag enn de gjorde den gangen, sier Jonas Ringstrand.
Han er 22 år og har allerede jobbet ved fabrikken i fire år. Han er stolt av å videreføre arven etter far, bestefar og oldefar. Selv om mye har endret seg siden oldefar Einar først stemplet inn i 30-årene. Det spørs om Einar, bestefar Jan eller pappa Bjørn ville fått jobb i dag.
Harde kamper
Jobbene ved fabrikken i Sauda er i dag få og ettertraktet. Det har ikke vært noen selvfølge at den lille bygda med 4650 innbyggere skulle få beholde produksjonen av ferromangan. Fabrikken har ligget der, midt i sentrum, i over 100 år. Men kampen for arbeidsplassene har vært mange og til tider svært opphetet.
– Vi har kjempet. Først for å bedre arbeidsvilkårene, senere for å beholde arbeidsplasser. Men selv om de bygger nye fabrikker andre steder, er det ingen som kan konkurrere med Sauda når det gjelder arbeidsmiljø og kompetanse, sier Jan Ringstrand (77) stolt.
I 12 år var han fagforeningsleder ved fabrikken. Han har sett direktører komme og gå, han har forholdt seg til nye eiere og nye krav – fra Electric Furnace Production via Elkem til dagens franske eiere – Eramet, og han har måttet akseptere nedbemanninger som svir i hjertet og samvittigheten.
– Men i dag ser jeg at det har vært nødvendig. Eramet Sauda produserer mer i dag med 150 ansatte enn vi gjorde med 1300. Uten de endringene og effektiviseringen som har skjedd, ville Sauda vært uten fabrikken i dag, innrømmer Jan Ringstrand.
Bare tre ovner igjen
Einar Ringstrand, Jans far, kom til Sauda som liten gutt. Han fikk skiftarbeid ved fabrikken allerede på 30-tallet. Det var lenge hardt arbeid med 10 ildsprutende ovner i full produksjon. Det kokte under topplokket mange ganger.
I dag er bare tre ovner i drift. Disse tre produserer derimot mye mer enn de 10 på grunn av to nye ovner og mer effektiv drift.
– Uten de to nye ovnene hadde det ikke vært noe smelteverk i dag, sier Jan.
Han vokste opp på «varelageret» – smelteverket sin egen butikk, i en tid der fabrikken styrte mesteparten av lokalsamfunnet. De stilte krav om sykehus – og lønnet like godt de som jobbet der. De hadde egen brannstasjon, egne gartnere som anla flotte parkanlegg, og egne verksteder. På det meste arbeidet 55 personer på full tid med å vedlikeholde hus, gater og grøntanlegg bare i arbeiderstrøket Åbøbyen.
Arbeiderne fikk boliger nær fabrikken, gjerne slik at de kunne se fabrikken og få et nært forhold til arbeidsplassen. Funksjonærene bodde litt høyere opp. Eierne av fabrikken stolte dessuten ikke på den lokale forretningsstanden og ville sikre at de ansatte var garantert vanlige forbruksvarer til enhver tid.
Det var her – i en leilighet over butikken – at Jan bodde som barn.
Ville til sjøs
Jan var 17 år da han helt tilfeldig fikk jobb ved Sauda smelteverk.
« Vi har alltid vært stolte av
å jobbe på fabrikken.
– Fabrikken var på den tiden sikker som banken. Det var utenkelig at det ikke var arbeid på fabrikken. På 50-60-tallet var det en storhetstid hvor alle fikk jobb, sier Jan som egentlig hadde tenkt seg til sjøs.
– Foreldrene mine hadde lånt ei hytte i Saudafjorden. Jeg skulle ta bussen dit, og gikk ned for å se når bussen skulle gå. Arbeidskontoret lå i andre etasje over bussterminalen, og sjefen der ropte på meg. Han lurte på om jeg snart skulle begynne å jobbe. Jeg svarte at jeg hadde tenkt meg til sjøs. Men da jeg skulle gå, sa han at jeg kunne få jobb på fabrikken. «Du kan begynne på mandag,» sa han. Så da gjorde jeg heller det. Det var jo både lettvint og greit betalt.
Jan vokste opp med skiftarbeid og en holdning til overmakta som lenge hadde vært både servil og høytidelig. Du kranglet ikke med ingeniørene eller direktørene. Men snart fikk Jan også erfare hvor sterk en samlet arbeiderforening kan være mot kapitalismen. Storstreiken i 1962 og den legendariske Sauda streik i 1970 reduserte blant annet avstanden mellom arbeidere og funksjonærer. En avstand som var påtagelig i Sauda, både gjennom boliger, privilegier og holdning.
Eksplosjoner
Bjørn Ringstrand (49) kan akkurat så vidt huske faren som skiftarbeider.
– Jeg husker ikke så mye fra den tiden. Men jeg glemmer ikke da pappa skadet seg en gang mens han fremdeles var mekaniker. Det minnet blir ikke borte.
Jan Ringstrand lå på sykehuset i flere dager etter en såkalt kullstøveksplosjon. Det oppstår når det ligger mye kullstøv på bjelkene. Om du får en eksplosjon, så faller støvet ned og antennes. Da oppstår det en vegg av ild. Dette skjedde da Jan Ringstrand ble skadet.
– Jeg fikk trykkbølgen i ansiktet og på kroppen, sier han. Jan Ringstrand sliter ennå med noen av skadene fra den gangen.
I 1986 ble Jan Ringstrand fagforeningsleder, en posisjon han hadde i mange år. Han ble en markant, men forsonende fagforeningsleder.
Mange dødsfall
Det har vært flere dødsulykker ved smelteverket i Sauda. De tre mennene regner seg frem til minst 15, og forteller om flere ulykker og om arbeidskolleger de har mistet. Men risikoen har blitt betraktelig mindre med årene. Både på grunn av bedre prosedyrer, bedre overvåking, større sikkerhet, men også fordi antall ansatte er kraftig redusert.
– Det er klart at et smelteverk kan være et farlig sted å arbeide. Men smelteverket i Sauda er en mye tryggere arbeidsplass i dag enn før, sier Bjørn Ringstrand som jobber i ovnshuset, det mest utsatte stedet.
– Mye av arbeidet ble tidligere gjort for hånd. I dag er det maskiner som utfører det farligste arbeidet. Mens vi var 20 på hvert skift da jeg begynte, er vi i dag 11, sier Bjørn.
Han har tatt opp arven etter sin far også innen organisasjonslivet. I dag er han nestleder i fagforeningen ved fabrikken.
Store endringer
En av de virkelig store endringene de tre peker på, er ansettelsesprosessene. Det er ikke lenger bare å møte opp i portvakta og spørre etter arbeid. Mens Einar, Jan og Bjørn lett fikk jobb og opplæring internt på bedriften, har Jonas trengt både fagbrev som mekaniker og lærlingtid for å bli ansatt.
– Det nytter ikke å tro at noen springer etter deg med tilbud. Du må være både engasjert og frempå for å få jobb ved fabrikken i dag, sier Jonas. Egentlig ville han ikke gå i faren Bjørn sine fotspor. Det var skittent og lite attraktivt.
– Men etter at jeg ble utplassert i skoletida, forsto jeg at det var dette jeg ville. Nå er jeg stolt av å føre tradisjonen videre. Jeg har dette livet i blodet, har vokst opp med fabrikken som en del av hverdagen. Det har vært mange samtaler hjemme om det som skjer på smelteverket, sier Jonas.
– Er det stor forskjell på det å være fabrikkarbeider på 50-60-tallet og det å være prosessoperatør i dag?
– Den er helt enorm. Kompetansen tidligere var at du ville jobbe. I dag får du ikke jobb uten at du har bakgrunn innen prosessfag, elektrofag eller mekanikerfag. Du kan sammenligne dagens «gutta på gulvet» med ingeniørene på den tida bestefar og far min fikk jobb, sier Bjørn og blir fulgt opp av far Jan:
– Tidligere lærte mange seg tjuvtriks for å fikse problemer på jobben. Tjuvtriks som en fagarbeider i dag aldri ville gjort fordi han har lært seg de riktige prosedyrene ved å ta utdannelse. Jeg vil påstå at en prosessoperatør i dag har mye mer kompetanse enn en ingeniør som kommer nyutdannet fra skolebenken, sier Jan.
De tre mener det er en spesiell rase som jobber ved smelteverk.
– Ja, uten tvil. Men på en god måte, sier de tre i munnen på hverandre.
– Det er en tone og et miljø du ikke finner noe annet sted. Vi er gamle og unge sammen, og det blir mange gode historier i lunsjpausen. Det er aldri kjedelig på jobben, sier Jonas.
Den ville streiken
En annen av de store endringene fra tidligere drift til dagens, er renseanlegg og krav til utslipp fra fabrikken.
– Alt gikk jo i sjøen før. I dag er det renseanlegg på absolutt alt, både til luft og sjø. Zink, bly, kvikksølv, vannet blir resirkulert, sier Jan.
Da han vokste opp, var det dager moren ikke kunne henge klesvasken ut til tørk. Om vindretningen var feil, ville vasken bli like skitten igjen.
– Det er helt andre tider nå, sier Jan som ser at mye av det han kjempet for tidligere, har blitt gjennomført.
Han har fremdeles streiken i 1970 friskt i minne. En ulovlig streik som har gått inn i historien som den «ville» streiken der ovnshusarbeiderne kjempet for bedre lønnsbetingelser og bedre vilkår. I nesten fem uker pågikk konflikten før arbeiderne fikk innfridd de viktigste punktene i kravene sine.
Senere har det vært nye kamper. Flere ganger har det vært tvil om hvorvidt Sauda ville få beholde fabrikken. Men i dag har usikkerheten lagt seg. I 2017 ble det overført mer enn én milliard kroner fra Sauda til de franske eiere. To milliarder om man regner med Eramets to andre fabrikker i Porsgrunn og Kvinesdal. Det blir omtalt som en sensasjon at et norsk manganverk kan produsere så lønnsomt i konkurranse med lignende verk i lavkostland.
– Jeg har nok blitt etterpåklok. Jeg innser at mye av det vi kjempet mot, ting vi ikke ønsket skulle bli gjennomført av nedskjæringer og endringer, har vært nødvendig for at vi fremdeles skal ha en hjørnesteinsbedrift i Sauda. Eierne ville ikke ha opprettholdt fabrikken i Sauda om ikke vi hadde produsert med overskudd, sier Jan.
Blir for lite verdsatt
Hjørnestein
Sauda smelteverk eies av franske Eramet og produserer
ferromangan. Produksjonen startet i 1923. Til 1977 het verket Electric Furnace Products Company, Ltd, eid av amerikanske Union Carbide. I 1981 overtok Elkem og i 1999 ble Eramet eiere.
Mangan er et metallisk grunnstoff med det kjemiske symbolet Mn. Praktisk talt all mangan som fremstilles, anvendes i stål. Mindre mengder brukes i støpejern, aluminium-, magnesium- og kobberlegeringer og i enkelte andre spesielle forbindelser.
Mangan spiller også en rolle i produksjonen av fyrverkeri, aluminium, kobber, tørrbatterier, kretskort, desinfeksjonsmidler, alge- og soppdrepermidler.
Noe av det beste med smelteverket, er fellesskapet. Stoltheten, samarbeidsånden og viljen til å trå til om det trengs.
– Vi har alltid vært stolte av å jobbe på fabrikken. Du skal lete lenge for å finne et bedre arbeidsmiljø enn her, sier Bjørn, Jonas og Jan Ringstrand.
– Det er ikke tvil om at industriarbeidere i Norge har fått for lite igjen for alt de har bidratt med i oppbyggingen av det norske velferdssamfunnet. Det er en betydelig verdiskapning som skjer i industrien. Når det går godt økonomisk for Eramet i Sauda, får arbeiderne altfor lite tilbake, sier Jan og ser ut over Sauda og ned mot smelteverket fra stuevinduet til sønnen Bjørn. I Sauda kan nesten alle se fabrikken.
– Oljesatsingen i Nordsjøen hadde ikke vært mulig uten kompetansen fra norsk industri. Prosessfagene er med på å utvikle folk og øke kreativiteten i industrien mye mer enn folk er klar over.
Sauda skal leve lenge
– Jeg garanterer at det vil være mulig for en femte generasjon Ringstrand å få jobb ved fabrikken i Sauda, sier den helt ferske fabrikksjefen ved Eramet Sauda, Tor-Erik Tvedt.
Han skal sørge for at smelteverket i Sauda kan møte gode og dårlige tider og forbli hjertet i Sauda i mange år fremover.
Tvedt er en direktør med bakgrunn fra industrien. På Sunndalsøra har han gått gradene, fra lærling, instruktør, prosesspesialist, vedlikeholdssjef, forbedringssjef og avdelingsleder prosjekt.
Han ble headhuntet til stillingen i Sauda.
Viktig for det grønne skiftet
Saudas ordfører Asbjørn Birkeland er like optimistisk.
– Jeg har tro på at smelteverket skal leve i 100 år til. De produserer en vare som verden trenger for å klare det grønne skiftet. Og metallet produseres med det laveste fotavtrykket i verden.
En av de mest kjente nålevende personene som er vokst opp i Sauda i ly av fabrikken er forfatteren Kjartan Fløgstad:
– Jeg tror Jan Ringstrand og jeg arbeidet en sommer sammen «på rensinga i packing», om jeg ikke husker feil. Siden ble Jan strateg i avviklingen av klassesamfunnet på arbeidsplassen og i utviklingen av nye samarbeidsformer på 80-tallet. En hedersmann og en viktig samfunnsbygger, sier Fløgstad.
Han påpeker at smelteverksarbeiderne i Sauda i dag er høyt spesialiserte fagfolk, mange av dem barnebarn av folk Fløgstad kjente.
− Men ellers ligger fabrikken der den alltid har ligget, det ligger i alle fall en slags gjenkjennelse i det, sier forfatteren fra Sauda.
I 1972 ga Fløgstad ut novellesamlingen Fangliner, der han lar sjøfolk og skiftarbeidere i tungindustrien komme til orde på deres eget språk. Gjennombruddet hans kom i 1977 med romanen Dalen Portland. Her følger han utviklingen av det norske industrisamfunnet gjennom to generasjoner i etterkrigstida. I Fyr og flamme skildrer han avviklingen av industrisamfunnet.
En avvikling dagens direktør ved smelteverket i Sauda slår fast ikke skal ramme den lille byen i Rogaland.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 12/10 2019, og sist oppdatert 07/10 2019.
