Farah Dibas historie:
Farah vant keiserens hjerte, men hennes eventyrlige liv ble preget av flere tragedier
Vakre Farah Diba vant keiserens hjerte. Hun fikk fire barn, men mistet to av dem i selvmord. Da revolusjonen kom, måtte hun flykte fra slottet i Iran.
Paris 1959: Det er vår i luften. Iranske Farah Diba er 21 år og nyter livet som arkitekturstudent i Paris.
Hun stortrives i den vakre byen som har så mye av det hun elsker, et ukjent antall kunstgallerier og enda flere vakre bygninger.
Hun snakker flytende fransk, har mange gode venner og er i sitt ess.
Så kommer det en invitasjon.
Det er den iranske ambassaden som inviterer. Landets overhode, selveste sjahen, er ventet på besøk, og ambassadens ansatte synes det er en god idé at han kan få hilse på iransk ungdom som studerer i Paris. Sjahen er bare 39 år, men allerede skilt for annen gang.
- Farah Pahlavi, født Diba i 1938 i Teheran, er tidligere dronning og keiserinne av Iran,
- Hun er enke etter sjahen Reza Pahlavi, som var den siste sjahen av Iran.
- Sammen med sjahen fikk hun fire barn, men hele familien måtte flykte fra landet i 1979 under den islamske revolusjonen, da den sjiamuslimske republikken ble opprettet med ayatolla Khomeini som leder.
- Farah har siden levd i eksil i USA og i sitt hjem i Paris.
På besøk i Sverige
Han har nettopp vært i Sverige og besøkt den svenske kongen og ryktene vil ha det til at han egentlig dro for å besiktige unge prinsesse Birgitta, en vilter og vakker nordisk skjønnhet kunne kanskje være en aktuell kandidat for et nytt giftermål?
Han bør helst lykkes med sitt partnervalg denne gangen, da den første konen reiste fra han på grunn av mistrivsel. Det var et arrangert ekteskap og en fullstendig mislykket match.
Ekteskap nummer to derimot var fylt av kjærlighet. Aldri hadde han elsket noen så høyt som han elsket Soraya.
Men etter syv års barnløst ekteskap hadde han ikke noe valg. Det iranske folket måtte sikres en tronarving. Han måtte få en sønn og ekteskapet med Soraya fikk en smertefull avslutning.
Det første møtet
Farah fryder seg over invitasjonen. Et besøk i ambassaden er stor stas. Hun aner ikke i hvilken anledning studentene er invitert for det står det ingenting om. Men det spiller heller ingen rolle. Hun pynter seg og drar av sted.
«At vi skulle treffe selveste sjahen kom fullstendig som et sjokk på oss alle», forteller Farah i sine memoarer: My life with the Shah.
Hun blir perpleks, neier og hilser så pent hun kan. De veksler noen ord, hun husker ikke helt om hva.
«Men jeg husker de vakre, brune øynene hans, de var så triste» forteller Farah i memoarene.
Eventyrlig bryllup
Senere på høsten er hun tilbake i Iran på besøk. Da kommer nok en invitasjon.
Sjahen vil gjerne treffe den unge arkitektstudenten en gang til.
Det blir en hektisk høst. Farah rekker aldri å komme tilbake til Paris. Nå virvles hun inn i en verden hun aldri har sett maken til. Riktignok kommer hun selv fra et velstående hjem. Men dette den fantastiske mannen og et helt palass...
Hun blir hodestups forelsket, og når han frir, er hun målløs. Hun svarer selvfølgelig ja, og nå kan han ikke få arrangert bryllupet fort nok. I desember blir hun hans i et eventyrbryllup av en annen verden.
Lykkelige år
I oktober året etter føder Farah sønnen Reza. Endelig kan sjahen og nasjonen puste lettet ut. Iran har fått en tronarving.
Etter fødselen stiger Farahs popularitet til himmels. Hun har skaffet kongehuset en
etterlengtet arving og kan omtrent gjøre som hun vil. Hun sier ja til veldedige organisasjoner og grunnlegger et fritt universitet der kvinnelige studenter får adgang og er opptatt av kunst og arkitektur og bygger et museum for moderne kunst.
Tre år senere føder hun en datter som får navnet Farhanaz. I 1966 kommer nok en prins, sønnen Ali Reza. Med to sønner i palasset er tronen dobbelt sikret. Alt er fryd og gammen.
Sjahen kjenner på lykken. Veien dit har vært lang og strabasiøs. Først giftet han seg av plikt og tok den faren valgte, neste gang av kjærlighet til en kvinne han måtte ofre fordi hun ikke kunne få barn.
Nå sto han her med to sønner, en datter og en ung kone. Han er stolt av henne. Men kan han elske henne slik han elsket Soraya? Mange er i tvil.
Lever i eksil
Soraya er forvist og lever i eksil i Sveits. Hun pendler mellom Paris, London og New York og fotograferes stadig i elegante antrekk i selskap med sosieteten og store berømtheter.
Sjahen lar henne beholde prinsessetittelen og insisterer på å forsørge henne. I en periode snakkes det om hemmelige møter mellom dem, men han holder tilsynelatende avstand.
Soraya blir jaget av pressen, kjent for sin skjønnhet og de vakre smykkene hun fikk av sjahen. Overskrifter som «Prinsessen med de triste øynene» og «Sorgens dronning» dominerer sladrepressen. I 1991 gir hun ut sin andre av totalt to selvbiografier. Den får tittelen: Ensomhetens palass (Le palais des solitudes).
En kontroversiell hersker
I palasset i Teheran er det ingen som er ensomme. I 1970 føder Farah, som nå er kronet til keiserinne, nok en liten datter, prinsesse Leila. Keiserfamilien er populær, men Sjahens åpne holdning til vesten ergrer de sjiamuslimske kreftene i landet.
Sjahen er en kontroversiell reformator som fremmer likestilling og kapitalisme, mener motstanderne. Han ønsker seg et land etter vestlig mønster.
Han iverksetter reformprogrammet «Den hvite revolusjon», men støter på sterk motstand. Han regjerer med hard hånd og fengsler sine mest kritiske motstandere.
Sjahen får hjelp av amerikanerne til å utvide Irans infrastruktur og tar initiativ til nye helse- og utdanningsprogrammer. Det gamle Persia skal moderniseres, og kvinnene behøver ikke lenger å bære hijab eller abaya (løst sjal som dekker håret).
Men det går for fort i manges øyne. Farah som aktivt støtter sin mann, drar ofte med han på statsbesøk. I mai 1961 kommer de blant annet til Oslo og besøker kong Olav.
Les også(+): Thor var rikest i Norge, men satset alt på å bli enda rikere. Det skulle han aldri ha gjort
På vei mot slutten
Farah Diba blir et moteikon og omtales som Østens svar på Jackie Kennedy. På 1960-tallet er hun, sammen med Liz Taylor og Jackie Kennedy, blant verdens tre mest fotograferte kvinner.
På midten av 1970-tallet øker imidlertid uroen i landet. Sjahens hemmelige politi, SAVAK, slår så hardt ned på motstanderne at kongehusets popularitet daler.
I januar 1978 beskylder en iransk avis sjahen for å være en britisk spion.
I 1979 er revolusjonen et faktum. Demonstrantene går i gatene, og en storm av hat rettes mot monarkiet. Sjahens erkemotstander, ayatolla Khomeini som har oppholdt seg i utlandet, kommer hjem i februar 1979. Snart tar han styringen og erklærer Iran for en islamsk republikk.
Måtte flykte
Sjahen må ta med seg familien på flukt, og første stoppested er Egypt.
Men han har fått konstatert kreft og vil til USA i håp om bedre behandling. Han behandles i USA, men president Carter vil ikke ha den iranske kongefamilien boende av hensyn til USAs forhold til det nye regimet i Iran.
Heller ikke England eller Frankrike sier ja til å gi dem asyl. Det er en fornedrelse. Ayatolla Khomeini forlanger sjahen utlevert og islamske styret vil stille ham for riksrett.
Sjahen drar tilbake til Kairo, der han og familien først ble tilbudt asyl.
Året etter, i juli 1980, dør han av lymfekreft, bare 61 år gammel. Tilbake sitter hans unge enke med fire barn. Hva nå?
Sårbare år
Hun elsket ham, og sjahen forgudet etter hvert sin unge kone. De to var et samstemt regentpar som regjerte de siste ti årene før revolusjonen.
Nå er hun alene. Parets eldste sønn, tronarvingen Reza, studerer i USA da revolusjonen kommer. Han blir værende, utdanner seg til jagerpilot og deretter til statsviter.
Nå strekker heldigvis president Ronald Reagan ut en hånd og tilbyr enken og barna asyl i USA. Farah takker ja og flytter til Massachusetts.
Men livet i eksil har få gleder. Hun har mistet sitt land og sin elskede mann. Datteren Farahnaz er bare 17 år, sønnen Ali Reza er 14 og minstejenta Leila har ennå ikke fylt ti år. Nå er hun alenemor og alle kastes de ut i et nytt og ukjent liv. Barna må inn på nye skoler, etablere nye vennskap, og lære seg en helt annen kultur.
De kongelige privilegiene er en saga blott og livet i gullburet er byttet ut med et hverdagsliv i USA.
Handler om barna
Farah har hendene fulle, sorgen over å ha mistet sin elskede mann må hun skyve til side. Nå handler alt om å akklimatisere barna, særlig de to yngste er i en sårbar alder.
I lang tid etter revolusjonen håper de å kunne vende tilbake og også den eldste sønnen, kronprins Reza, tror at han vil ha en mulighet til å returnere til Iran som den nye sjahen etter sin far.
Men årene går og håpet svinner. Farah trives ikke ubetinget i USA. Hun kjenner seg mer komfortabel med den europeiske kulturen og kjøper seg en leilighet i Paris.
Den eldste datteren, prinsesse Farahnaz, beskrives som en beskjeden pike.
Hun kaster seg over studiene og utdanner seg til barnepsykolog. Hun skyr all offentlighet og velger en anonym tilværelse.
De umistelige
De to yngste barna, prins Ali-Reza og prinsesse Leila, finner seg aldri til rette. Leila sliter med traumer og savner pappa. Hun er intelligent og pliktoppfyllende, fullfører flere universitetsgrader innen kunst, filosofi og språk, men sliter med depresjon og spiseforstyrrelser.
Hun er sterkt knyttet til moren og særlig til den fire år eldre broren Ali-Reza. Leila er tilsynelatende mer utadvendt enn storesøsteren, men klarer aldri å knytte nære kjærlighetsforhold.
I en periode jobber hun som modell for motehuset Valentino og gir intervjuer til ulike magasiner der hun forteller om en hjemlengsel som aldri slipper tak.
I 2001, bare 31 år gammel, tar hun en overdose sovetabletter og blir funnet død på et hotellrom i London. Farah er knust. Broren, Ali-Reza, kommer aldri over lillesøsterens selvmord og ti år senere tar også han livet av seg.
Les også (+): Her er jeg, 70 år, forelsket og så sjalu at jeg kunne kverket henne
Barnebarna en velsignelse
I januar 2018 sier Farah følgende om barnas selvmord til det tyske magasinet Der Spiegel:
– Det er et sår i hjertet mitt som aldri vil forsvinne. Gud vet, jeg tenker ofte, hva kunne jeg ha gjort? Men det nytter ikke, de er ikke her lenger.
I et intervju med magasinet Point De Vue har hun uttalt følgende:
– Når jeg er motløs, eller føler at tristheten tar overhånd, prøver jeg å finne mot ved å fortelle meg selv at jeg må være sterk og tilgjengelig for dem som fremdeles er sammen med meg i dag, min eldste sønn Reza og min datter Farahnaz, og ikke minst barnebarna mine.
Iryana Leila ble født syv måneder etter at pappa tok livet av seg.
– Å være farmor for min sønners døtre regner jeg som livets bonus, og det tar jeg takknemlig imot, sier hun.
«Jeg er optimistisk»
Hennes Keiserlige Majestet Farah Diba Pahlavi er i dag 83 år gammel. Hun deler livet mellom leiligheten i Paris og hjemmet som hun har i nærheten av sin eldste sønn, Reza Pahlavi II, og hans familie i staten Maryland i USA.
Når det gjelder Irans fremtid, sier Farha dette på sin offisielle hjemmeside, farahpahlavi.org:
«Jeg er optimistisk. I vår lange historie har Iran blitt invadert av så mange andre land, og til tross for alt har den iranske identiteten overlevd. Det iranske folket er veldig modige, spesielt kvinnene.»
