Idrettens verste juksemakere
Fantasien til å finne på juks overgikk det meste − men luringene glemte én ting
Har du hørt den om keeperen som ville til VM ved hjelp av et barberblad og en Playboy-modell? Eller OL-fekteren som tyvkoblet kården sin? Her er idrettshistoriens mest kreative juksemakere − og hvordan de ble avslørt.
Roberto Rojas var en selvsikker fyr. Målvakten ble ikke kalt «Kondoren» for ingenting. I årevis hadde han fløyet høyt og lavt i det chilenske landslagsmålet. Men før Chiles siste og avgjørende VM-kvalifiseringskamp i 1989, borte mot selveste Brasil, begynte Rojas plutselig å tvile. Ville redningene hans være nok? Eller kunne det være behov for å ta andre midler i bruk for å stoppe brassene?
Rojas fikk en idé. Han bestemte seg for å ta med et barberblad, gjemt i keeperhansken, ut på banen. Sånn i tilfelle.
Hatoppgjør
Det hører med til historien at det første møtet mellom lagene, i Santiago, hadde vært mer krig enn fotball. Brasils Branco ble kvestet av en takling i knehøyde før det var spilt ett minutt. Lagets nye stjerne, Romario, klinket ned en chilener som hevn, og ble utvist.
– Jeg slo ham ikke SÅ hardt, sa han selv.
Kampen endte 1-1, både i mål og utvisninger, og Chile havnet i en situasjon der de måtte vinne i Brasil for å komme til VM-sluttspillet i Italia. Romario måtte riktignok stå over returkampen på Maracaná stadion i Rio de Janeiro, men Brasil hadde jo fortsatt Bebeto og Careca – og en forrykende statistikk på sin side. Brasil hadde aldri tapt en VM-kvalifiseringskamp.
Det var med dette bakteppet Kondoren Rojas gjorde sine siste forberedelser i garderoben. På med trøya. Opp med strømpene. Inn med barberbladet.
Rosemarys bluss
Kampen ble som forventet. Spillere som ikke likte hverandre. Øredøvende leven fra 140 000 tilskuere. Det kokte både på banen og tribunen. Rojas reddet til høyre og venstre, men fire minutter ut i andre omgang skjedde det uunngåelige. Bebeto til Careca, 1–0 til Brasil.
Rojas måtte over på Plan B.
Aller først måtte han vente på den rette anledningen. Publikum kastet jevnlig ting ut på banen. Det landet både tomflasker og frukt i nærheten av Rojas, men det dugde ikke til det han var ute etter. Det trengtes noe med mer smell i enn en banan.
Hjelpen kom fra uventet hold. Midtveis i andre omgang tente 24 år gamle Rosemary Nello på en diger kinaputt, og slynget den med sin imponerende kastearm fra tribunen bak målet til Rojas. Den landet helt ute ved målvakten, og eksploderte. Han tok seg til hodet og gikk rett i bakken. Lagkameratene kom styrtende til. De dannet en ring rundt den vingeskutte Kondoren. Careca, nysgjerrig, prøvde å ta en titt. Han så blod. Chilenerne løftet opp den sårede Rojas, bar ham ut av banen og forsvant. Etter 20 minutter måtte dommerne, Brasils spillere og alle andre innse at de ikke ville komme tilbake.
Beskjeden var at chilenerne fryktet for sin sikkerhet. De ville ha seieren, eller til nød ny kamp på nøytral bane. Umiddelbart virket det jo ikke helt urimelig, dersom Rojas hadde fått en bombe i hodet.
Brasil var i trøbbel. TV-bildene sa ingenting. Spillet foregikk et helt annet sted da det smalt, og kameraene hadde ikke fanget opp situasjonen. Men på sidelinjen satt én pressefotograf og undret seg.
Ricardo Alfieri hadde sett blusset i øyekroken, og raskt snudd linsen. Han knipset en bildeserie før Rojas forsvant bak røyk og lagkamerater. Da Kondoren dukket opp igjen i søkeren, var han blodig og blek om nebbet.
– Merkelig. Den landet da en meter unna, sa Alfieri til de andre.
Kondorens fall
Snart ble fotografen hentet av sikkerhetsvakter og ført opp til de høye herrer i det brasilianske fotballforbundet. Alfieris bildeserie var Brasils billett til VM, det eneste beviset på urent spill.
– Jeg visste hva jeg hadde sett, men filmen måtte fremkalles. Det tok noen timer på den tiden. Jeg husker lettelsen i ansiktene på brasilianerne da bildene var klare, sier Alfieri. Kvelden etter sto fire bilder på trykk i den brasilianske storavisen «O Globo». De viste tydelig at Rojas slett ikke ble truffet av noe fyrverkeri.
Sannheten kom sakte for en dag: Da Kondoren falt til bakken, hadde han tatt frem barberbladet fra keeperhansken og kuttet seg i hodebunnen så blodet rant. Både landslagstreneren, legene og minst et par av lagkameratene skjønte hva som hadde skjedd, og spilte med. Alle ble straffet med lange utestengelser fra FIFA, og Chile fikk ikke engang være med i kvalifiseringen til neste VM. Kondoren Rojas hadde krasjlandet for godt. Han spilte aldri fotball på høyt nivå igjen.
– Jeg kuttet meg i hodet. Men først og fremst kuttet jeg meg i verdigheten, sa Rojas da han til sist innrømmet farsen.
Bedre gikk det med Brasil, som vant VM i 1994 med mange av de samme spillerne, og – ikke minst – Rosemary Nello. Hun fikk riktignok bot for å ha kastet blusset, men hun fikk enda mer for å kaste klærne i Playboy den samme høsten.
Testikler og tåke
Det har vært juksemakere i idretten like lenge som det har vært idrett. Allerede i antikkens Hellas var atletene villige til å bryte reglene for å vinne laurbær. De spiste testikler og sopp, ødela kjerra til motstanderen i vognkappløpet og stakk ut øyne i bryteringen. De som ble avslørt ble gjerne pisket. Juksetrenden, minus piskingen, har fortsatt i mer moderne tider. I 1896 satt maratonløperen Spiridon Belokas på med ei hestekjerre inn til OL-bronse.
Det spesielle med Rojas og barberbladet, var planleggingen. For hvis vi holder doping unna, er handlingen bak jukset som oftest impulsiv. En idé som dukker opp der og da, i øyeblikket. Diego Maradona stakk opp knyttneven og slo inn sitt berømte mål mot England. Arild Sundgot handset Lillestrøm til cupfinalen i 2007. Golferen David Robertson flyttet ballen til en bedre posisjon fem ganger under British Open. Jockeyen Sylvester Carmouche stakk ut av banen med en 23-oddser, ventet i den tykke tåken på at de andre skulle nærme seg oppløpet og red hesten de siste meterne til mål som overlegen vinner av et løp i USA. Rosie Ruiz (se egen rammesak) hoppet på T-banen og vant Boston Maraton. Fort gjort, alt sammen.
Det var imidlertid ingenting impulsivt over Boris Onisjenkos kortslutning under OL i Montreal i 1976. Russeren kan definitivt utfordre Roberto Rojas om tittelen som tidenes mest kreative juksemaker.
Teknisk feil
– Jøss, han er så rask at du ikke ser treffet en gang, sa en av utøverne som fulgte fektekonkurransen i den moderne femkampen. Det blinket i lyssignalet som viste at Boris Onisjenko, en av de store gullfavorittene, hadde vunnet kampen mot briten Jim Fox. Men det var noe som skurret. Fox skjønte ingenting. Han hadde vippet opp russerens våpen, og selv satt kården sin i brystkassa hans. Bare for å se at det allerede lyste i russerens favør.
– Treffet var en fysisk umulighet. Tuppen på kården hans pekte jo rett opp i lufta, sa Fox. Han husket at en lagkamerat tidligere på dagen hadde vært grinete etter å ha tapt mot Onisjenko. «Han traff meg ikke», hadde lagkameraten sagt. Fox hadde først bare avfeid ham som dårlig taper. Men nå? Fox begynte å ane et slags mønster, og protesterte. Dommerne gikk med på å annullere treffet, «på grunn av teknisk feil».
– Sorry. Jeg skal bytte ut våpenet med et annet. Sorry, sa Onisjenko.
– Ikke så raskt. Vi vil sjekke den kården først, sa britene.
To øl før skyting
Den påfølgende undersøkelsen avslørte en av OL-historiens største skandaler, og ga om ikke annet den noe anonyme øvelsen et voldsomt oppsving i medieinteresse. Moderne femkamp ble en gang oppfunnet for å hylle kavaleristens egenskaper. Utøverne konkurrerer i sprangridning, fekting, svømming, skyting og løping – som regel uten den helt store oppmerksomheten. Ett unntak var under OL i 1968, da svensken Hans Gunnar Liljenwall presterte å bli den første dopingdømte OL-deltageren i historien, uansett idrettsgren. Han tok et par øl for å roe nervene før skytingen, og ble testet til 0,8 i promille.
Inne i skjeftet på Onisjenkos kårde oppdaget arrangøren en liten, skjult metallknapp. I fekting registreres treff elektrisk. Tuppen trykkes inn og strøm føres gjennom ledninger ned langs klingen og håndtaket og videre inn i drakten, som igjen er koblet til poengtavla. Onisjenko hadde tyvkoblet seg inn på ledningen i kården sin, og laget en egen bryter. Den kunne han enkelt nå med lillefingeren.
Onisjenko forsvant ut av hallen allerede før diskvalifikasjonen ble offisiell. Mange konkurrenter var vitner til at gullfavoritten ble hentet og fulgt ut av to menn de beskrev som «typiske KGB-agenter». Onisjenko virket knust. Det så ut som om verden hadde falt sammen rundt ham. Det så ut som om han kunne trengt mer enn de to ølene til Liljenwall.
Bresjnevs vrede
Boris Onisjenko forsvant inn bak jernteppet. I mange år gikk det rykter om at han hadde blitt ført rett til Sovjetunionens mektige leder, Leonid Bresjnev. De snilleste ryktene sa at han fikk overhøvling og degradering, de drøyeste at noen dumpet liket hans i ei elv. Det siste stemte i hvert fall ikke. Sports Illustrated fikk tak i den da 83 år gamle Onisjenko i 2020. Da holdt han til i Kyiv i Ukraina. Han nektet å si noe om den gamle OL-skandalen. Den vanligste teorien er at Onisjenko jukset fordi han ville sikre seg det eneste han manglet i karrieren, et individuelt OL-gull, og dermed økonomisk trygghet i et Sovjetunionen som visste å belønne sine helter.
Og dersom Onisjenko hadde trykket på bryteren sin på et annet tidspunkt, ville han kanskje blitt husket som en rik olympisk mester. Noe som leder oss til en litt urovekkende konklusjon. Visst var de gode på juks, både Kondoren Rojas og musketeren fra Sovjet.
Men de aller beste må jo være de som aldri er blitt avslørt.
Skyss til mål
Noen seiersløp har bokstavelig talt gått på skinner. Rosie Ruiz' sitt for eksempel.
Det vakte oppsikt da umeritterte Rosie Ruiz krysset målstreken som første kvinne under Boston Marathon i 1980. Ikke bare hadde hun satt løpsrekord og slått sin egen pers med en halvtime, hun svettet nesten ikke engang. Skepsisen var stor blant andre løpere, og flere tilskuere kunne fortelle at de aldri hadde sett kvinnen i gult passere. Men hun ble hyllet som vinner i åtte dager. Så dro en fotograf kjensel på kvinnen: De hadde tatt T-banen sammen, etter at hun angivelig hadde brutt et maratonløp i New York. Men fotografen oppdaget at hun likevel sto oppført med en kjempegod tid fra løpet i New York. Mistanken om at hun hadde kopiert dette T-banestuntet, samt det faktum at flere vitner hadde sett henne hoppe ut i løypa like før mål, gjorde at hun ble fratatt seieren. Helt til sin død, i 2019, benektet Ruiz at hun hadde tatt T-banen for å vinne i Boston.
Tidenes mest fascinerende maratonløp må likevel være OL-løpet i St. Louis i 1904 – også dersom man ser bort fra at det blant deltagerne var flere som aldri hadde løpt før (inkludert en cubansk postmann og to barføtte sørafrikanere som ble hentet fra verdensutstillingen). Amerikaneren Fred Lorz slet tungt i varmen og ga seg etter 14 km. Treneren ga ham skyss i automobilen sin et par mil, før Lorz bestemte seg for å gå resten av løypa til mål. Der oppdaget han at ingen hadde brutt mållinjen, så da gjorde han like godt det. Lorz ble fotografert med gullmedaljen rundt halsen og en presidentdatter ved sin side før bløffen ble avslørt. – Det var bare en spøk, sa Lorz. Vinneren ble i stedet Thomas Hicks, som slet seg til mål etter påfyll av stryknin og brandy underveis.
Tour de France ble umiddelbart en kjempesuksess da sykkelrittet så dagens lys i 1903. Året etter holdt imidlertid alt på å kollapse. Da status ble gjort opp, ble 12 syklister, de fire første i sammendraget og samtlige etappevinnere, diskvalifisert. Årsaken var flere skandaler, blant annet at ryttere valgte å ta toget i stedet for å slite seg gjennom etapper. Pierre Chevalier ble avslørt i å haike med lokalbefolkningen.
For de avslørte juksepavene glemte én ting: De var ikke de eneste som tvilte på deres vinnersjanser. Og når et resultat ser for godt til å være sant, så er det gjerne det.
Denne saken ble første gang publisert 24/03 2023, og sist oppdatert 03/05 2023.
