Slukt av isbreen
30 meter over avgrunnen henger Truls opp ned med store smerter – da ringer telefonen i lomma
Tekstet med tennene for å få hjelp. Her er to utrolige norske historier.
Marginene for å overleve var små. Men Truls Gjefsen fryktet ikke døden der han hang opp ned i en 30 meter dyp bresprekk, bare holdt fast av rottefellabindingen på den venstre skien.
Smertene i foten blir etter hvert nærmest uutholdelige. Da ringer plutselig telefonen i lomma ... Det er fra Statistisk sentralbyrå ... ?!
opp ned kunne ikke Truls Gjefsen gjøre annet enn å holde ut. Foto: Illustrasjon: Harald Nygaard
Truls Gjefsen er en mild og rolig lektor fra Otta på 63 år.
Nettopp roen og fraværet av dødsangst var med på å redde ham da han falt i bresprekken på Leirbreen under en skitur med en kamerat i Jotunheimen for 11 år siden.
Kameraten kjørte noen titalls meter foran under nedfarten på breen, men Truls enset ikke de små fordypningene i snøoverflaten før han brått falt igjennom.
Sprekken var relativt smal, men desto dypere. Da han kom til sans og samling, forsto han at han hang etter den høyre skien som hadde satt seg fast i snøbroen over ham. Den andre hang og dinglet på tvers, mens venstre arm var låst fast bak på ryggen av skistaven som også hang fast i broen.
Ikke redd for å dø
Med den frie hånden fikk han feste i et utspring og hevet overkroppen i en bue, vel vitende om at å bli hengene med hodet rett ned kunne bli farlig. Det ga en slags form for falsk trygghet.
Mens han hang der med en enkelt skibinding som eneste forankring til livet, slo det ham at bresprekken var vakker med smale isbroer i det turkise lyset. Men den var dyp, og ble bare svartere jo lenger ned han så.
– Jeg var ikke redd for å dø. Først etterpå innså jeg at jeg burde ha vært det. Men det hadde sine fordeler å være naivt optimistisk, forteller han i dag.
Truls var trygg på at kameraten ville komme noenlunde raskt til unnsetning. Men han innså først at det hadde hendt Truls noe da han kom til bunnen av breen. Han slo mobilnummeret, men på grunn av den dårlige dekningen fikk han ikke svar.
Tekstet med tennene
Smertene kom raskt med belastningen på kroppen, før følelsen forsvant helt i det ene benet. Det ble vanskeligere å klore seg fast i isen med fingrene. Truls brølte på kameraten mens han frøs grusomt. Da først brillene og deretter et nøkkelklippe falt ut av lommene, hørte han på lyden hvor dypt det var ned.
– Noen øyeblikk håpet jeg at også jeg skulle falle for å slippe påkjenningen, men det gikk jo heller ikke siden jeg hang fast. Da ble det et spørsmål om å holde ut.
Det falt ham ikke inn at det skulle være mobildekning nede i en sprekk på Smørstabbreen. Men plutselig kimte det i lommen til Truls. Da innså han at mobilen var eneste mulighet for redning. Han måtte for enhver pris ikke miste taket mens han lirket den forsiktig ut av brystlommen med én hånd.
Tok tre timer
Skibindingen var eneste forankring til livet.
Anropet hadde vært fra, av alle ting, Statistisk sentralbyrå som antageligvis gjennomførte en meningsmåling. Men det ga håp, for på displayet lå også en melding fra kameraten som hadde kommet inn i et område med dekning.
Heldigvis var telefonen en gammel Nokia med knappetastatur. Ved hjelp av en tommel og fortennene fikk han svart «Er i bre» og trykket på send.
Nå trodde Truls at hjelpen skulle komme raskt, men det skulle gå totalt tre timer før en snøscooterpatrulje ankom fra Sognefjellshytta, omtrent samtidig som Luftambulansehelikopteret landet. Etter ytterligere en halv time fikk redningsmannskapene halt ham opp. Først nå kjente han at det ene benet var helt livløst da han skulle gå til helikopteret.
Vel nede på Sognefjellshytta og etter å ha fått i seg varm drikke, tenkte Truls allikevel at han kunne dra hjem på egen hånd. Heldigvis insisterte helikopterlegen på å få ham videre til sykehus.
– Da blodsirkulasjonen vendte tilbake i det «døde» beinet, hovnet det voldsomt opp mens ødelagte celler og avfallsstoffer blandet seg i blodet. Belastningen det medførte på nyrene ville sannsynligvis tatt livet av meg dersom jeg ikke hadde kommet raskt under behandling, forteller han.
I dag har Truls Gjefsen hverken fysiske mén eller posttraumatiske lidelser etter hendelsen. Han er blitt mer forsiktig når han går breturer, men skien som reddet ham bruker han fortsatt.
Guiden forsvant
Snøbroen som kollapset over den 100 meter dype bresprekken ga aldri noe forvarsel. Det digre hullet som åpnet seg slukte både den belgiske guiden Brent D’Hooge, en hund, og sleden som inneholdt satellittelefonen og nødpeilesenderen. Igjen på overflaten i snøstormen sto fem lamslåtte belgiske turister.
Brent, som var den eneste i gruppen med solid vintererfaring, hadde ledet gruppen på skiekspedisjon til Svalbards høyeste fjell Newtontoppen (1717 m.o.h) påsken 2015. På dag åtte brukte de seks tiden på å utforske brelandskapet rundt selve toppen. En feilberegning medførte at følget hadde havnet i selve brefallet. Mens guiden organiserte gruppen i to taulag, økte vinden til 40 knop mens sikten sank til et par meter. Det var mens Brent fulgte sporet tilbake til trygg grunn meter for meter ved hjelp av GPSen at han falt.
Den gjennomtrengende smerten da skulderen ble dratt ut av ledd var i begynnelsen sterkere enn frykten der Brent pendlet i tauet 7–8 meter nede i sprekken med venstrearmen hengende ubrukelig ned langs kroppen.
– Adrenalinet som pumpet gjennom kroppen døyvet smerten etter hvert og hjalp meg over i ren overlevelsesmodus, forteller han.
Bra sted å dø
Bresprekken var mørk og tilsynelatende bunnløs. Men der, to meter lenger nede hadde bikkja landet trygt på en snøbro med pulken ved siden av seg. Brent angret på at han ikke hadde fordelt satellittelefonen og nødpeilesenderen på de to taulagene. Nå lå selve livsforsikringen deres i den smadrede pulken utenfor rekkevidde.
På overflaten hadde det første taulaget reagert riktig og kastet seg ned med skiene på tvers for å holde igjen vekten av lederen da han forsvant.
Mens Brent reflekterte over at hvis det var meningen at han skulle dø, ville dette være et bra sted, fikk han omsider øye på et ansikt høyt der oppe. Endelig fikk han ropt til turfølget at de måtte slakke kontrollert på tauet og fire ham ned til sleden.
Med bare én brukbar arm fikk han etter mye strev plukket frem nødpeilesenderen og festet den til tauet som ble firt ned, vel vitende om at dersom den glapp, ville den falle helt til bunns i sprekken. Etter et kvarter kunne endelig det første nødsignalet sendes til omverdenen.
Ble redningen
For besetningen på Sysselmannshelikopteret som ble sendt fra Longyearbyen, ble det en vanskelig oppgave å lande oppe på Conwayjøkelen i snøstormen. Etter flere forsøk på å komme seg opp langs det stigende terrenget under marginale siktforhold, måtte Super Pumaen avbryte for å fylle drivstoff.
I mellomtiden forsøkte turfølget forgjeves å heise opp Brent. Løsningen ble til slutt isøksen som også befant seg i sleden.
– Det var første gang etter seks år med vinterekspedisjoner at jeg fikk bruk for den. Nå ble den redningen, forteller han. Ved å lage en tauløkke til hvert ben, var det mulig å heise seg opp noe centimeter om gangen med den friske armen. Møysommelig klarte han å jobbe seg langsomt opp langs isveggen mens han prøvde å ignorere smertene i skulderen.
Da redningshelikopteret klarte å lande seks timer etter ulykken, hadde han klart å komme seg opp i dagen igjen. Og de fem turistene hadde fått et intensivkurs i vinteroverlevelse de knapt kunne ha drømt om. Hunden Wellman ble halt opp av bresprekken til slutt, og kom seg raskt etter medfarten ved hjelp av et par muffins.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 10/08 2019, og sist oppdatert 06/01 2020.
