Kodemaskinen var Norges største og mest hemmeligholdte eksportsuksess etter krigen

Herr President, the Hot Line lyser!

Klokken var 07.57 om morgenen tirsdag 5. juni 1967. Stemmen i telefonen tilhørte forsvarsminister Robert McNamara. Han informerte Lyndon B. Johnson i Det hvite hus om at Kreml var på tråden – få timer etter at en full krig hadde brutt ut mellom Israel og araberstatene. Midtøsten sto i brann, og kommunistpartiets førstesekretær i Moskva, Leonid Bresjnev, hadde et intenst behov for direkte kontakt med den amerikanske presidenten. Skip fra den sovjetiske Svartehavsflåten og den amerikanske 6th Fleet opererte i det østlige Middelhavet. Misforståelser måtte for enhver pris unngås. Ingen ønsket en ny konfrontasjon mellom supermaktene – bare fem år etter den forrige da Cubakrisen bragte verden til randen av en atomkrig.

Det var første gang den nye, direkte kommunikasjonslinjen mellom regjeringssjefene i Moskva og Washington ble tatt i bruk. Effekten viste seg raskt. Krigen ble avsluttet etter seks døgn uten at amerikanske og sovjetiske styrker ble involvert. Egyptiske påstander om at vestlige flystyrker fra hangarskip hadde deltatt på israelsk side, ble avsannet. Moskva ble holdt løpende orientert om den 6. flåtens bevegelser da israelske fly bombet etterretningsfartøyet Liberty.

Krisens høydepunkt

Krisens høydepunkt inntraff lørdag 10. juni da meldinger fra Moskva tydet på at russerne ville sette inn infanteri og stridsvogner på Golanhøydene, noe som ville ha fremtvunget en umiddelbar amerikansk respons. President Johnsen sendte hangarskip til den syriske kysten, men fortsatte diskusjonene på the Hot Line i edruelige og forsiktige vendinger. Begge parter valgte å roe ned. På få timer ble situasjonen avdramatisert.

«The Hot Lines avgjørende betydning var at den påkalte statsledernes og topprådgivernes umiddelbare oppmerksomhet og fremtvang raske diskusjoner og beslutninger,» skrev Johnson i sine memoarer. «Verdien av dette var uvanlig høy. Det samme var risikoen. Hvert ord og hver formulering måtte nøye avveies. Jeg la stor vekt på at krisen ble håndtert med det største alvor, aktsomt og uten hastverk.»

På randen av atomkrig

Behovet for en direkte kommunikasjonslinje mellom Det hvite hus og Kreml var for alvor blitt demonstrert under Cubakrisen i oktober 1962.

Sovjetunionen, under daværende førstesekretær Nikita Krustsjov, hadde i det skjulte utplassert mellomdistanseraketter med atomstridshoder utenfor Havanna. Med en flytid på få minutter, representerte rakettene en direkte trussel mot de nord-
amerikanske storbyene. USA var tvunget til å reagere da utplasseringen ble oppdaget.

President John F. Kennedy innførte en øyeblikkelig marineblokade rundt den karibiske øya og forlangte at rakettene ble trukket tilbake. I tretten dager holdt verden pusten. Stormaktene mobiliserte. En gnist kunne vært nok til å utløse den endelige katastrofen.

Skjebnen med sykkelbud

Etter intense underhånds forhandlinger, kastet Krustsjov inn håndkleet. Våpensystemene ble demontert, blokaden opphevet. Atomkrigen var unngått, men de kritiske øyeblikkene hadde vært mange – ikke minst som en følge av mangelfulle kommunikasjoner mellom Moskva og Washington.

«Straks vår melding var chiffrert for hånd, ble Western Union oppringt fra ambassaden,» skrev den sovjetiske ambassadør Anatoij Dobrynin i memoarboken In Confidence. «Telegrafselskapet sendte et bud for å hente telegrammet, vanligvis en ung mann som tråkket seg gjennom Washingtons gater på en sykkel. Vi så at han vinglet av gårde med ilmeldingen i vesken. Han holdt verdens skjebne i sine hender. Det var likevel ingenting vi kunne gjøre – bortsett fra å be om at han ikke stoppet på veien for å flørte med ei ungjente.»

Det tok mange timer før de livsviktige telegrammene lå på Krustsjovs bord i dechiffrert og lesbar form, og ytterligere mange timer før svarene nådde Washington. I atomalderen var det ikke godt nok.

«Jeg ber dere vennligst om å vurdere etableringen av en direkte telefon mellom Det hvite hus og Kreml,» hadde redaktør Jess Gorkin i Parade Magazine skrevet i et åpent brev til Kennedy og Krustsjov allerede sommeren 1960. «Telefonlinjen bør være åpen 24 timer i døgnet med tolker i kontinuerlig beredskap. Hensikten er åpenbar: Å unngå muligheten for at en krig utløses ved et uhell.»

Forslag til FN-komite

Mange sluttet seg til forslaget, men først i april 1962 la den amerikanske delegasjonen et konkret forslag om en direkte kommunikasjonslinje på bordet til FNs såkalte Eighteen Nations Committee on Disarmament (ENCD), som blant annet arbeidet for å unngå en krig mellom USA og Sovjetunionen basert på misforståelser.

Mottakelsen var i første omgang lunken. Men Cubakrisen seks måneder seinere tvang fram en nytenkning. Resten gikk fort. Våren 1963 ble det gjennomført 19 forhandlingsrunder som 20. juni endte i enighet mellom de amerikanske og sovjetiske delegasjonene:

En helkontinuerlig duplex telegraflinje skulle etableres langs ruten Washington-London-København-Stockholm-Helsinki-Moskva – med en parallell radiolinje Washington-Tangier- Moskva for koordinering og utveksling av teknisk informasjon. Linjen skulle være til eksklusiv bruk for statsoverhodene. Endestasjonene ble derfor plassert i Kreml og Pentagon, siden flyttet til kjelleren under Det hvite hus.

Teleks – ikke telefon

Ideen om en direkte telefon mellom den amerikanske presidenten og sekretæren for det sovjetiske kommunistpartiet var tidlig blitt forkastet av hensyn til faren for språklige og følelsesmessige misforståelser. Alle parter gikk derfor inn for en teleksforbindelse, som ville gi begge parter ro og sikkerhet i strevet etter de korrekte diplomatiske formuleringene og den mest presise oversettelsen fra engelsk til russisk og vice versa.

Teleks-samtalen måtte samtidig skje i fortrolighet mellom de to statsoverhodene, noe som medførte at budskapene måtte krypteres.

«Vi var tidlig klar over at sekretessen måtte ivaretas,» skrev brigader George Sampson, som ledet de tekniske forhandlingene på amerikansk side. «Krypteringen måtte samtidig skje ved hjelp av et system som var kjent og akseptert i hele verden.»

Den eneste realistiske muligheten var å bruke et engangs-chiffer (one-time-pad) til chiffreringen, en metode som både var kjent og som per definisjon var umulig å forsere ved hjelp av kryptoanalyse.

En slik maskin fantes allerede på markedet. Den bar det unorske navnet Electronic Teleprinter Cryptographic Regenerative Repeater Mixer II, men den var helnorsk – og utviklet på Hærens radioverksted på Jørstadmoen allerede i 1950.

Lapper av hatter

Ingeniør, seinere oberst, Bjørn Rørholt var 30 år da han i 1949 kom tilbake med en mastergrad i moderne sambandsteknikk fra et studieopphold ved Harvard-universitetet i USA. Rørholt hadde operert som radioagent bak fiendens linjer og var en av krigens høyest dekorerte norske soldater med bl.a. Krigskorset med sverd og den britiske Distinguished Service Order.

«Jeg ble i høyeste grad overrasket da jeg så hvordan den militære etterretningsstaben produserte sine engangs-chiffer,» fortalte Rørholt, som ville bruke sine nye elektroniske kunnskaper til utbyggingen av et moderne norsk forsvar.

«I realiteten fantes det ingen metode, bare en gruppe kvinner som satt rundt et bord og trakk lapper med tall og bokstaver fra ulike hatter.»

Radioaktiv kobolt

I et engangschiffer ble en garantert tilfeldig tallrekke lagt til klarteksten og deretter kastet. Kun den som hadde en eksakt kopi av tallrekken, var i stand til å løse chifferet. Problemet var å produsere en tallrekke, som både var tilfeldig og som var av en tilstrekkelig lengde.

«Jeg diskuterte saken med sambandssersjant Harald Jørgensen på radioverkstedet på Jørstadmoen,» fortalte Rørholt. «Vi kom fram til at radioaktiv kobolt var en uuttømmelig kilde, som dessuten sendte ut pulser i en absolutt tilfeldig rekkefølge». (Se faktaboks.)

Rørholt og Jørgensen bygde raskt en prototype, men interessen var laber – til radioverkstedet en dag i 1951 fikk besøk av Nordkommandoens sambandssjef, en britisk orlogskaptein ved navn Martin.

«Plutselig kom to lange stabsbiler med sjåfører og viktige folk opp fra Oslo. Forsvarsstaben II overtok ledelsen og bestilte en ny prototype til 10 000 kroner. Standard Telefon og Kabelfabrikk ble valgt som leverandør. Grunnen var at de hadde en ingeniør, som hadde jobbet i England under krigen og som kunne konstruere digitale kretser.»

Ukonvensjonelt miljø

Ingeniøren var Kåre Meisingset, som hadde rømt fra det okkuperte Norge til Storbritannia i 1942, jobbet med britisk radar for Ministry of Supply og nå ledet STKs tekniske laboratorium:

«Både Rørholt og sjefen for E-stabens chifferavdeling, oberstløytnant Nils Stordahl, var folk som tenkte utenfor boksen,» fortalte Meisingset. «De var ukonvensjonelle og resultatorienterte og trivdes på lab’en hos meg. Vi bygde prototypen på under ett år.»

Et høyteknologisk eventyr

På begynnelsen av 50-tallet slet NATO med chiffer- og sambandsutstyr fra krigens dager, og mange var på jakt etter sikrere og mer moderne maskiner.

− Det ble lagt opp til en stor anbudsrunde i 1954, og vi hadde flaks. Straks vi skrudde på vårt apparat under demonstrasjonen i hovedkvarteret i Paris, virket alt som det skulle. Vår viktigste amerikanske konkurrent hadde derimot trøbbel. De måte skru i et helt døgn før deres maskin begynte å fungere. Da vi dro hjem, hadde NATOs hovedkvarter SHAPE bestilt 100 maskiner av ETCRRM-typen – i tillegg til de 30 maskinene, som det norske Forsvaret ønsket, noterte Meisingset.

Et norsk høyteknologisk industrielt eventyr var innledet med installasjonen av ETCRRM Mark 2 på The Hot Line i august 1963 som det absolutte høydepunktet. To maskiner gikk til Moskva, to til Washington.

Kodemaskinen ble tatt i bruk på mange av NATOs viktigste sambandslinjer og ble intern standard i mange land i og utenfor NATO, blant annet Østerrike. Før maskinen ble utrangert i begynnelsen av 1980-årene, var den produsert i et antall av minst 2000. Omsetningen var på mer enn 40 millioner NOK, som etter datidens forhold var et meget betydelig beløp.

Sikret verden

Perforert nøkkeltape til kodemaskinene ble produsert i enorme mengder årlig i Norges mest hemmelige fabrikklokaler på Akershus festning, kjent som Den norske tapefabrikken, og skipet under strenge sikkerhetstiltak til mottakere i hele Europa og USA.

Som nasjon hadde Norge vunnet anerkjennelse på et meget eksklusivt, men avansert fagfelt, og norske forskere – som professor Ernst Selmer og andre – deltok i utviklingen av stadig nye generasjoner av kodemaskiner.

NATO på sin side hadde fått sine kommunikasjonslinjer sikret i en dramatisk epoke av den kalde krigen, og The Hot Line hadde på kritiske tidspunkter bidratt til å sikre verdensfreden.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 45 2020