Gjertrud lå med hodet inne i stekeovnen da tusenårsskredet rammet: − Det var nok ikke vår tur. Marginene var små

Rumlingen fra tusenvis av kubikkmeter snø på vei ned fjellsiden fra Folgefonna stanset ikke som den pleide. Lufttrykket snømassene skjøv foran seg smalt inn i husveggene på Bleie gård.

I våningshusets andre etasje satt 14 år gamle Hjørdis Ingeborg Bleie og skrev stil. Oppgaven lød «Ei hending som gjorde inntrykk». 14-åringen løftet blikket fra stilboken og så en slik «hending» nærme seg.

I første etasje hadde pappa Lars O. Bleie så vidt rukket å åpne utgangsdøra på vei ut for å rydde snø da snøen i stedet kom inn i huset. Uret på veggen i stua stoppet i samme øyeblikk, klokken 10.29, 27. januar 1994.

Hadde man akkurat da spurt far, datter eller moren Gjertrud som lå med hodet inne i stekeovnen om fremtidsutsiktene til den tradisjonsrike gården, ville de nok bommet grovt i sine antagelser.

For ruinene av fruktgården skulle forvandles til et eventyr som har vakt oppsikt langt utenfor Norges grenser.

Mot normalt

I hundrevis av år har det gått skred fra den mektige isbreen over Hardangerfjorden. Hvert år har snømassene stoppet der terrenget danner et lite søkk og en flate, noen hundre meter ovenfor fruktgården Bleie.

Hver vinter har folket på Bleie hørt den fjerne rumlingen snø som har rast ned fjellsidene. Men redde har de aldri vært. De er hardføre, fruktbøndene i Hardanger.

Gården kan føres like langt tilbake som det har vært ført kirkebøker i Hardanger − og sannsynligvis enda lengre. Og siden Cisterciensermunkene oppdaget det gunstige klimaet på 1100-tallet og lærte hardingene å dyrke epler, har Bleie-folket vært fruktbønder.

Rasfare på veiene

I skråningen mellom Sørfjorden og fjellet bak sto 5000 eple- og morelltrær og leverte frukt til butikksalg. Et godt levebrød på en solrik og varm plass i sommersesongen. Men denne januar-torsdagen var det ikke mye som minnet om det forlokkende klimaet som fristet fruktdyrkende munker eller andre.

I dagevis hadde snøen lavet ned, og nå lå den som et tungt, hvitt teppe over landskapet. Tre av fire i familien Bleie var hjemme. Både 14 år gamle Hjørdis Ingeborg og moren Gjertrud, som var lærer, holdt seg hjemme fordi rasfaren på veiene inn til skolen i Odda var så stor. Faren Lars O. hadde spikret opp panel på datterens soverom før snøen utenfor skulle til pers. Yngstemann Olav (11), som gikk på grendeskolen i nærheten, var den eneste som ikke var hjemme.

Katastrofen som var under oppseiling lå dermed an til ikke bare å utslette flere generasjoners livsverk, men også en barnefamilie.

Overlevde i stekeovnen

I 1300 meters høyde løste en to kilometer bred skredkant seg fra fonna. Én million kubikkmeter snø dundret nedover fjellsiden i 200 kilometer i timen. Skredet rev med seg alt som kom i dets vei.

I andre etasje i våningshuset på Bleie så Hjørdis Ingeborg forbauset at ting ramlet fra hyller og skap. Veggene ristet. 14-åringen løftet blikket fra stilboken og så katastrofen ramme. Ned fjellsiden kom en vegg av snø i rasende fart. Hun kastet seg ut døra og ut på gangen. Holdt hendene for øynene og skrek.

Faren Lars O. kom seg aldri ut for å måke. Med ytterdøra som skjold, ble han feid gjennom huset og ut stuevinduet.

Men verst sto det til på kjøkkenet i første etasje. Vendt mot nordvest, slik gårdskjøkken ofte er i Hardanger, lå det midt i leden for skredet. Gjertrud merket knapt hva som skjedde før hun ble kastet gjennom rommet – og med hodet først inn i stekeovnen.

Knust til pinneved

Barbent, blodig og forslått etter turen gjennom glassrutene begynte Lars å grave etter kona med det første redskapet han fant − en eggedeler. Senere kom naboer til, og etter 20 minutter fant de Gjertrud. Mirakuløst nok var hun i live etter å ha ligget under tonnevis med snø. Luftlommen i stekeovnen hadde reddet livet hennes.

På skolen var 11-åringen Olav lykkelig uvitende om katastrofen som rammet hjemgården. Helt til telefonen kom.

− Heldigvis; det første som ble sagt, var at alle levde, men mamma var kjørt på sykehus. Men jeg var ikke forberedt på hvordan det så ut. Hvor mye som var ødelagt, forteller Olav Bleie.

Det var ikke mye igjen av barndomshjemmet hans. Heller ikke av nabogården. Våningshuset var flyttet flere meter. Stabbur og driftsbygninger knust til pinneved.

− Vi var syv-åtte unger som hadde lekt i snøen ved stabburet bare timer før, sier Olav, nesten 30 år senere.

− Det var nok ikke vår tur. Marginene var små, legger Lars og Gjertrud til.

Utenfor husveggen var fem mål med 1000 frukttrær ødelagt.

Fra ruiner til suksess

Så hva gjør man når stedet der man har tatt tryggheten for gitt, er blitt rasert av skred?

Familien Bleie ble.

Lars var aldri i tvil om at han ville bygge opp gården igjen på akkurat samme sted som den hadde ligget i hundrevis av år. Et snøskred skulle ikke jage ham og tradisjonene bort fra Bleie. To-tre år etter skredkatastrofen var bygninger og frukttrær på plass igjen. I en storstilt dugnad fra bygdefolket ble kulturskatter gravd frem fra snøen, reparert og restaurert. Med hjelp fra naboene kunne Lars levere frukt allerede samme år som raset gikk, selv om morellene var borte. Og epledyrkingen ville det ta fire-fem år før var oppe i samme volum som før.

− Sånn sett er skred bedre enn brann. Vi fikk reddet mye, sier Lars.

Fra ruinene ble gården gradvis bygd opp igjen. Under Folgefonna ble det satt opp skredsikring. Nye trær ble plantet. Langsomt, men sikkert ble ruinen åsted for et nytt eventyr. Men det måtte amerikanske impulser til for at familien Bleie skulle få øynene opp for hvilke muligheter de hadde.

Nådde toppen

Mens Lars fortsatte gjenoppbyggingen, tok sønnen Olav fatt på studier i kjemi ved Universitetet i Bergen. Etter hvert ble kjemiforskning kombinert med drift av gården.

I 2011 ble Olav tilbudt et doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen. Stillingen innebar nært samarbeid med University of Washington i Seattle på den amerikanske vestkysten. Det betydde travle dager og pendling mellom Bleie, Bergen og Seattle. Om vintrene skrev han på doktoravhandlingen. Resten av året var han fruktbonde med verdifull hjelp fra faren Lars.

Besøk i den amerikanske millionbyen ble fruktbart − bokstavelig talt. Trender har ofte sitt utspring på vestkysten av USA. I 2012 merket fruktbonden og doktorgradsstudenten seg at fruktsider var blitt «in» på byens barer og restauranter. Og sider var noe Olav var godt kjent med:

Olav hadde produsert sider i stor hobby-skala noen år allerede. Som så mange gutter i Hardanger, hadde han produsert for hjemmebruk siden ungdomstida, selv om kvaliteten kanskje ikke var viktigst i starten. Men kjemistudiene har gitt ham både interesse, verktøy og kunnskap til å lage kvalitetsprodukter.

Frukthagene der faren hadde dyrket epler og moreller for salg i butikk, ble utgangspunkt for en frisk satsing på produksjon av sider.

Ti år brukte Olav Bleie på å nå verdenstoppen som drikkevareprodusent.

Høy kvalitet

Under Siderfestivalen og sider-VM i Bergen 9. november 2022 ble Olav Bleies is-sider Alde kåret til den beste av de beste med 98,5 poeng av 100 mulige.

− Han er en fremadstormende pioner med et stort hjerte for hele sidernæringen og utviklingen av sin egen tradisjonsrike gård, sier Bernt Bucher-Johannessen, forfatter av den nylig utgitte boken «Sidereventyret».

− Norsk siderproduksjon er blitt stor, seriøs og stor business som i fjor omsatte for 100 millioner. Bleies sider holder høy kvalitet, og norske sidere er en tydelig konkurrent til musserende vin og champagne, sier forfatteren og restaurantgründeren Bucher-Johannessen.

Henger ved tradisjonene

Alde, et eldgammelt navn på eple, bærer bud om at opphavsmannen er over middels opptatt av tradisjoner − tradisjoner som fort kunne gått tapt under tusenårsskredet for 32 år siden.

− Jeg er full av beundring for far som gikk på for fullt og startet gjenoppbyggingen, sier Olav.

− At han i såpass høy alder tok på seg den enorme jobben med stor entusiasme og arbeidslyst, er helt fantastisk, sier Olav.

Olav har i dag 15 000 frukttrær i frukthager som strekker seg fra den bratte lia og ned mot fjorden der terrenget blir slakere. Det aller meste er epletrær med sortene Aroma, Gravenstein, Discovery – og bondens favoritteple – Summerred.

I tillegg har han sørget for rekruttering til familiebedriften:
I april ble han pappa til en liten gutt som familietradisjonen tro, bærer navnet Lars. Lars etter farfar. Lars som i annenhver generasjon i Bleie-familien.

– Jeg er stolt av gårdens historie og de lange linjene, sier Olav.

Aldri redd

Også storesøster Hjørdis Ingeborg er blitt boende på Bleie. Hun er utdannet sykepleier og jordmor, og bor med mann og tre barn på en liten fruktgård et par minutters gange fra foreldrene og lillebrorens familie. Både hun og Olav føler seg trygge under fonna. De har alltid tenkt på Bleie som hjemme − som et trygt sted der barn deres skal vokse opp.

− Flytte? Nei … Det er her jeg hører hjemme. Her jeg har røtter. Jeg har i grunnen aldri vært redd for å bo her. Det har vært bosetting på Bleie siden steinalderen. Folket her overlevde svartedauden. Vi overlevde tusenårsskredet. Det er det eneste skredet som har kommet helt ned til gården. Hverken kirkebøker eller andre historiske skrifter forteller om ras. Nei, vi er nok trygge.

I sitt 87. år er Lars fortsatt aktiv i gårdsdriften, som dreng for sønnen Olav. Hjørdis Ingeborg og hennes familie dyrker epler som de leverer til brorens siderproduksjon. Og om noen tiår er det forhåpentligvis lille-Lars som fører tradisjonene videre i skråningene ovenfor Sørfjorden i Hardanger. Man kan ikke bare gi seg, selv om naturkreftene byr på motstand.

Fakta: Naturkreftene herjer med Hardanger

Fortsatt må folket i Hardanger leve med at katastrofen truer over hodet på dem.

Hver eneste vinter går det snøskred i Hardanger. Hver eneste vår og høst går det steinsprang og jordras. Vassdragene flommer over. Folket i Hardanger er vant til å leve med truende naturkatastrofer. Men de to vintrene 1993 og 1994 sto i særklasse.

Rasvinteren 1993 hadde vært den verste i manns minne i Indre Hardanger. I Odda hadde Klungseter-skredet tatt både menneskeliv og bygninger. Folk ble evakuert fra hjemmene sine, og stadig var veiene langs Sørfjorden stengt av ras eller rasfare. Veikontoret i Odda talte 40 skred i veibanen i januar det året.

På gården Apold, bare ei drøy mil fra Bleie, ble hele gården rasert og frukttrær og skog feid på fjorden. Heldigvis gikk det ikke menneskeliv.

I Hardanger var det tryglet og bedt om rassikring − til liten nytte. 1994 begynte ikke særlig mye bedre.

Januar det året var snørik og våt. Stadig ble ungene langs fjorden holdt hjemme fordi skoleveien inn til Odda var for farlig. Rasene var for mange, men bare ett av dem tok med seg et helt gårdstun. Raset på Bleie.

Etter Bleie-raset ble det satt opp rassikring under Folgefonna.

At det regner på Vestlandet i oktober er ikke særlig uvanlig. Men at det kommer 300 mm på tre døgn er ekstremt, selv i Hardanger. De store nedbørsmengdene gjorde elva Opo, som renner de2,5 kilometerne fra Sandvinvatnet i sør, gjennom Odda sentrumog ut i Sørfjorden, enorm disse dagene i slutten av oktober 2014. Tirsdag 28. oktober kl. 18 nådde vannføringen i elva enorme 778 kubikk per sekund. Neste morgen var fem hus revet bort og ført med elvestrømmen. Ingen menneskeliv gikk tapt, men ødeleggelsene var enorme.

Sommeren er normalt fredelig hva vær og naturkatastrofer angår, men sommeren 2022 gikk det mange steinras langs den populære turistveien riksvei 13 mellom Odda og Hardangerbroa. Så farlig er veien, at det fortsatt er manuell rasvakt som på kort tid kan stenge veien om fjellsiden skal begynne å bevege på seg igjen.