Historiens verste dødsfelle

Angrepene begynte allerede i utkanten av Kabul. Fra fjellsidene regnet kulene over tettpakkede rekker med sivile og soldater. Snart begynte krigere å angripe etternølere med sverd og dolker. Skrekkslagne sivilister forsøkte å komme seg unna.

I stedet løp de i veien for soldatene som forsøkte å forsvare dem. Det skulle vært et ordnet tilbaketog ledet av flere tusen britiske soldater. I stedet var det blitt «en enorm masse av kjempende mennesker som ropte, hylte og bannet. En ubeskrivelig kakofoni av kameler som brølte, kameldrivere som bannet, kvinner som skrek og barn som gråt. Og over det hele de ville, triumferende ropene til de afghanske krigerne.»

Det hadde begynte så lovende: Den britiske innmarsjen i Afghanistan høsten 1839 møtte knapt nok motstand. Britene så lite til de beryktede afghanske fjellkrigerne. Men så hadde alt endret seg.

Nå var det blitt vinter. Mellom de 16 000 flyktningene og sikkerheten i India, lå 14 mil gjennom ville afghanske fjell. I hvert pass og i hver fjellside ventet afghanske krigere.

Marerittet hadde bare så vidt begynt.

Seier på walkover

Russland og Storbritannia var midt i det som kaltes «The Great Game» – Det store spillet om Afghanistan. Landet lå midt mellom Britisk India og de russiske besittelsene i Sentra-Asia. For britene var det derfor avgjørende med en lojal hersker på den afghanske tronen.

Av den 50 000 mennesker store britiske armeen var 38 000 bærere, tjenere, kokker og andre sivilister. Helt naturlig, mente general Kaye:

− Med tanke på det lange felttoget, er det naturlig at offiserene ikke bør være helt uten komfort … slik som en god bok og en beroligende pipe. Rent sengetøy er også en luksus et sivilisert menneske bør unne seg.

India-veteranen general William Nott skrev ikke helt begeistret at «mange unge offiserer heller vil unnvære sverd og pistoler, enn reise uten dresskofferter, parfyme, Windsor-såpe eller eau-de-cologne».

Ett av regimentene trengte to kameler bare til sigarkassene sine. De 30 000 andre dyrene til armeen slepte på blant annet badekar, sølvbestikk, porselensservice, vokslys, lysestaker og bordduker. En britisk offiser beskrev det som «en eneste lang seiersparade.»

I Kabul ble den afghanske emiren Dost Muhammed avsatt og sendt i eksil. I stedet plasserte britene Sjah Shuja på tronen.

Der Dost Muhammed hadde forhandlet både med briter og russere, var. Sjah Shuja britenes mann helt og fullt. Han hadde ikke noe valg. De fleste afghanere visste knapt nok hvem han var. De som gjorde det, betraktet ham som en overløper.

Britene trodde det verste var over. I virkeligheten var det ikke engang begynt. En av britenes allierte Mehrab Khan advarte de britiske generalene:

− Dere har ledet en armé inn i Afghanistan. Men hvordan planlegger dere å få den ut igjen …?

Ingen hørte på Mehrab Khan.

Et lite stykke England

Kabul ble et lite stykke England. Offiserene hentet koner og familier. De anla hager og organiserte pikniker og cricketkamper. Om vinteren arrangere de skøyteløp på islagte elver. Når kulda ble for streng, slik den ofte blir i afghanske fjell, satte britene opp amatørteater og konserter. Feltpresten G.R. Gleig fortalte at også afghanerne satte pris på forestillingene:

− Afghanerne er et lystig folk og har sansen for det komiske og satiriske … og viser at de setter pris på forestillingene med å bryte ut i lattersalver.

Veteranen general William Nott var ikke imponert over byråkratene i Kabul. Han skrev til kona at «de drikker vin og hever høye lønninger som blir betalt av undertrykte bønder i Hindustan. Folket har begynt å hate oss. ‘Engelskmann’ har blitt et skjellsord. Bare makt kan tvinge afghanerne til å underkaste seg den forhatte Sjah Shuja, utvilsomt den største kjeltring som noensinne har levd.»

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Opprør

Under ledelse av Dost Muhammeds sønn Akbar Khan samlet afghanerne seg til opprør.

Selv mange som ikke hadde støttet Dost Muhammed sluttet opp rundt opprøret. Det var tross alt bedre enn britenes marionett Shuja. Dessuten respekterte ikke britene de lokale skikkene. Britene fikk snart rykte på seg for å prøve seg på de afghanske kvinnene. Særlig ble den kongelige utsendingen Alexander Burnes kjent for å være en skjørtejeger.

Høsten 1841 rykket opprørerne helt fem mot Kabul og angrep utkantene av byen. Det var langt fra noen krise. Britene hadde 4500 soldater og ammunisjon for minst ett år. Under vanlige omstendigheter var dette nok til å hamle opp med de fleste innfødte armeer. Ved Rorke’s Drift noen tiår senere slo 140 briter tilbake 4–5000 zuluer. Og ved Omdurman knuste 8000 briter en muslimsk opprørsarmé på 50–60 000 krigere. De britiske tapene var henholdsvis 17 og 49 døde. Antall drepte innfødt gadd ikke britene å telle.

Men dette var ikke vanlige omstendigheter.

En veldig dårlig idé

Den første omstendigheten var den nyutnevnte kommandanten for de britiske styrkene, general Elphinstone. General William Nott beskrev Eplhinstone som «den mest udugelige soldaten som noen gang har blitt general.» Elphinstone hadde stamtavlen og kontaktene i orden. Det var også alt. Han hadde ingen erfaring fra Afghanistan og hadde ikke vært i aktiv tjeneste siden slaget ved Waterloo, mer enn 25 år tidligere. Han var dessuten skrøpelig både fysisk og psykisk, muligens senil.

Vinteren 1841–42 fikk Elphinstone panikk. Han bestemte at situasjonen i Kabul var uholdbar. Eneste mulighet var en tilbaketrekning til Britisk India. Der ventet den andre uvanlige omstendigheten: Mellom Kabul og sikkerheten i India lå 14 mil med høye og farlige fjellpass. De fleste britene i Kabul var mer utstyrt for piknik enn fjellvandring. Og det var altså midt på vinteren.

Omstendighet nummer tre møtte britene allerede før de var ute av Kabul: De afghanske krigerne. De hadde nærmest vært usynlige under britenes innmarsj. Nå angrep de på sine egne vilkår
i sitt eget landskap. Etter som dagene gikk, etterlot den britiske karavanen seg et spor av blod og lik i snøen.

Dødsmarsjen

Snart forsvant all orden og disiplin. Artilleriløytnant William Eyre beskrev hvordan hele armeen slo leir som «én uhyrlig, kaotisk masse. Natten lukket seg rundt oss med alle sine redsler: Sult, kulde, utmattelse, død.»

Det fantes nesten ikke telt. Nettene ble tilbrakt på bar bakke der folk skrapet bort snøen så godt de kunne. Hver morgen var det hundrevis av mennesker som ikke våknet. Kulden var en enda farligere fiende enn afghanerne. Med viktoriansk patos skrev løytnant Eyre:

− Ingen død var grusommere enn når bitende kulde piner hvert lem, til selve ånden synker ned under den mest uutholdelige menneskelige lidelse.

Etter tre dager hadde kolonnen bare kommet fire mil av gårde. Likevel var 3000 mennesker omkommet. Trolig var bare halvparten av de 4500 soldatene i live. Lady Florentina Sale husket at «armeen var i full oppløsning:

− Nær sagt hver eneste mann var lammet av kulde, ute av stand til å holde muskettene eller røre seg.»

Ettersom dagene gikk, ble de afghanske krigerne stadig frekkere. De red inn gjennom rekkene, hugget ned mennesker og snappet til seg geværene fra de utmattede soldatene. Og hele tiden var kolonnene under ild fra skarpskytterne i fjellsidene.

Flertallet av soldatene i den britiske armeen var indiske. De var uvant med kulden. Og det var generasjoner av hat mellom indere og afghanere. Løytnant John Kaye skrev at inderne fikk panikk da afghanerne angrep og «styrtet fremover uten mål og mening … Afghanerne falt over de forsvarsløse ofrene med lange kniver og slaktet dem som sauer.»

Etter noen dager inviterte opprørslederen Akbar Khan til forhandlinger. Elphinstone tok agnet og kolonnen stanset. Forhandlingene førte ikke til noen ting. Det var heller aldri meningen. Planen var å oppholde britene et par dager ekstra. Afghanerne benyttet tiden til å bygge steinfestninger og sperringer langs veiene og i fjellsidene. De forberedte den britiske hærens endelige undergang. Forhandlingene ble avsluttet med den endelige ydmykelsen: Elphinstone ble tatt til fange av afghanerne.

Siste skanse

Overrasket feltprest

Feltprest Andreas Braset tjenestegjorde to perioder i Afghanistan mellom 2008 og 2011. I tillegg til vanlige oppgaver som feltprest, hadde Braset kontakt med den lokale religiøse ledelsen.

– Vi hadde etablert kontakt med de religiøse lederne i Meymaneh. Vi hadde møter hver tredje-fjerde uke. Oppgavene var dialog med den religiøse ledelsen, samt oppklare konflikter og misforståelser. Dersom det skjedde noe, hadde jeg innflytelsesrike kontaktpersoner jeg kunne forklare situasjonen for. Jeg fikk et lite innblikk i den afghanske virkeligheten.

Men Braset opplevde også å bli overrasket i møte med lokale holdninger:

– En dag stoppet jeg i en landsby i Ghormach. Landsbybefolkningen hjalp meg å finne landsbyens eldste. Jeg satt ovenfor en mann på et sted mellom 50 og 100 år i tradisjonelle klær og grått skjegg. Jeg spurte ham: 

– Som leder i landsbyen hvilket håp har du for folket ditt? 

– Det jeg ønsker for mine barn og jentene mine er at de skal få gå på skole og få et bedre liv.

Braset hadde forventet et helt annet svar. Fordommer ble korrigert. Det var nærmest en skjellsettende opplevelse:

– For meg har det vært en berikelse å ha vært der. En jobb jeg er stolt av. Jeg mener våre norske jenter og gutter har løst sine oppgaver på en eksemplarisk måte. Andre får vurdere om det var politisk riktig. For meg var det ikke bortkastet. Vi løste de oppgavene vi fikk der og da etter de beste intensjoner. Da er det ikke bortkastet, selv om fasit i dag sier at vi ikke fullførte hele jobben.

Etter en ukes marsj nærmet de overlevende seg det siste hinderet før grensefestningen Jalalabad og redningen: passet Jagdalak. Nå forsvant alt håp. På det smaleste stedet hadde afghanerne sperret passet med en to meter høy barrikade av sammenflettede tornegreiner. En håndfull soldater slo seg gjennom og noen få andre ble tatt til fange. Men de fleste ble slaktet ned foran barrikaden.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

De siste overlevde samlet seg på åskammen Gandamak. De var omkring 60 mann med 20 musketter. Hver av dem hadde to kuler. Fjellsidene rundt vrimlet av afghanske krigere. En afghansk leder ropte til britene at de skulle overgi seg. En soldat ropte tilbake:

− Not bloody likely!

Så angrep afghanerne.

Om morgenen 13. januar 1842 vinglet en enslig rytter inn i Jalalabad nær grensen mellom Britisk India og Afghanistan. Han var dekket av størknet blod. Rytteren var dr. William Brydon, feltlege i general Elphinstones armé. En av vaktene spurte feltlegen:

− Men hvor er resten av armeen?

Brydon svarte:

− Jeg er armeen!

Deretter falt han bevisstløs ned fra hesten.

I flere dager tente soldatene i Jalalabad fakler på festnings­murene for å vise vei dersom det var flere overlevende.

Men det kom ingen flere.

– En evig hengemyr

Afghanistan er kjent som «Imperienes kirkegård.»

Oberstløytnant Tormod Heier har tjenestegjort i Afghanistan og forsker på vestlig maktbruk i området. Han ser flere mulige forklaringer på hvorfor moderne armeer kommer til kort mot afghanske stammekrigere.

– En av de fremste årsakene ligger i geografien, sier Heier.

– Et vanskelig fjellandskap med tusenvis av små lokalsamfunn, ofte isolerte landsbyer, gjør det enklere for lederne å fastholde den konservative kulturen som i generasjoner har vært knyttet til egen livsførsel på eget territorium.

Slik får afghanske krigerne store fordeler overfor moderne, teknisk overlegne inntrengere. Enten det var briter på 1800-tallet, sovjetere på 1900-tallet eller amerikanere på 2000-tallet:

– Selv om Taliban bare har en promille av vestlige forsvarsbudsjetter, vinner afghanerne frem. De har lokalkunnskap. De vet hvor det er lett å ligge i bakhold og kjenner de få veiene ukjente inntrengere må benytte. De har god kjennskap til hvordan man overlever i et karrig fjellandskap. De har gjort dette i generasjoner og blitt hardføre. De går kledd i sivil, de bærer sine våpen skjult, de smelter inn i lokalsamfunnet.

Ikke bare militære og geografiske faktorer gjør Afghanistan nærmest umulig å kontrollere, mener Heier. Det skyldes også hvordan samfunnet fungerer:

– Inntrengerne er hierarkisk og toppstyrt, mens de lokale samfunnene er dynamiske nettverk, snarere enn faste strukturer. Allianser mellom ulike stammer og klaner skifter hele tiden. De har også forgreninger inn i de omkringliggende landene. Mens inntrengere må respektere de offisielle landegrensene, går de klanbaserte linjene på tvers av grensene. Det er lett å trekke seg ut av områdene for å hvile og rekruttere.

Et felttog i Afghanistan har blitt beskrevet som et logistisk og politisk mareritt. Heier er ikke uenig:

– De lange forsyningslinjene gjør inntrengere helt avhengig av lokale allierte. Men de vennligsinnede klanene og stammene har ingen sterk lojalitet, hverken mot de vestlige intervensjonsstyrkene eller regimene de støtter. De vil hele tiden snu kappen etter vinden for ikke å bli tvunget inn i et hjørne. 

Innledningsvis vant briter, sovjetere og amerikanere tilsynelatende lette seiere. 

– Det blir umulig å rette et avgjørende slag mot fienden og tvinge ham i kne, sier Heier. Man får aldri utradert fienden uten at man også nedkjemper hele lokalsamfunnet. Man blir i stedet trukket inn i en evigvarende hengemyr.

Det er ikke minst et spørsmål om hva man kjemper om, sier oberstløytnant Tormod Heier:

– Vesten går inn med en begrenset politisk målsetting. Det er ikke den vestlige nasjonens eksistens som står på spill. De er ikke interesserte i å ofre alt. Men pashtunerne i landsbyene opplever den vestlige tilstedeværelsen som en eksistensiell konflikt. Territoriet deres har blitt invadert. De er villige til å ofre mye mer enn inntrengeren. Som afghanerne sier:

– Dere har klokkene, men vi har tiden.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 47 2021