Heroiske Else
Else Kloumann kjørte ambulanse i skyttel mellom krigførende tyskere og nordmenn – mens kulene pep rundt ørene hennes. Under de harde kampene mellom tyske og norske styrker på Ringerike i 1940 var hun en av få kvinner som fikk oppleve krigen på nært hold.
Om kvelden den 9. april fikk distriktslege Halfdan Kloumann og kona hans – Else - telefon fra sjefen for de norske styrkene i Vest-Oppland.
Oberst Carl Mork ga beskjed om at tyske styrker var på vei mot Hønefoss, og at han var fast bestemt på å forsvare byen. Obersten ga ekteparet Kloumann ordre om øyeblikkelig å forlate sitt hjem, da norske soldater om kort tid var ment å besette elvebredden på nedsiden av huset.
Halfdan og Else kom seg ut i en fart og søkte tilhold hos noen venner. På vei ut tok de seg ikke engang bryet med å låse huset. Ble det krig, ville jo alt bli ødelagt! resonerte Else.
Ingen drept
I løpet av noen hektiske aprildager var Hønefoss blitt overfylt med mennesker på flukt fra de fremrykkende tyskerne. Mange kom med toget fra Drammen, og enda flere i biler, busser og lastbiler over Sollihøgda fra Oslo.
De første tyske rekognoseringsflyene hadde allerede vist seg over byen, men det var først torsdag 11.april at de gikk til angrep på militærleirene Hvalsmoen og Helgelandsmoen. Seks Heinkel 111-maskiner spredte panikk i befolkningen etter hvert som folk forstod hva som holdt på skje. Flyene slapp først sin dødbringende last utover Helgelandsmoen mens to ensomme norske luftvernmitraljøser forgjeves forsøkte å ta opp kampen. Deretter var flyenes mål Hvalsmoen. Her slapp de nærmere 30 bomber. Flere ble såret, men til alt hell ble ingen drept.
Bryggeribilene
De sårede ble brakt til Hønefoss Folkeskole. Her hadde Else Kloumann og andre medlemmer av Kvinnenes Frivillige Beredskap etablert en førstehjelpsstasjon i kjelleren. Stasjonen var innredet med egen operasjonssal og sykesal med plass til tolv pasienter. I tillegg var det etablert lagre med førstehjelpsutstyr og andre nødvendige forsyninger. Det var også behov for en ambulansetjeneste - noen som kunne reise ut å hente de sårede. Et lokalt bilverksted hadde ordnet med to biler, men det var behov for flere kjøretøy. Halfdan, som jobbet som lege på stasjonen, stilte sin egen Chevrolet til disposisjon.
Samtidig tok Else en tur til Hønefoss Bryggeri hvor hun rekvirerte bryggeriets bil, en 1938 modell Opel Blitz. Nå fikk kassevogna – som ellers ble brukt til å kjøre ut øl - et nytt liv som ambulanse med Else som sjåfør. I alt lyktes det å skaffe til veie seks biler som nå fungerte som ambulanser. Alle ble malt med provisoriske Røde Kors-symboler på dører og skjermer.
Førstehjelpsstasjonen på Hønefoss Folkeskole hadde allerede den 10. april hatt sine første pasienter. Det dreide seg om folk som var blitt skadet under den voldsomme trafikken ut av Oslo. En ny runde med sårede kom etter bombingen av de to lokale militærleirene. Men hovedtyngden besto av pasienter med sjokkskader og de fleste kunne utskrives etter kort tid.
Første dødsoffer
Den virkelige ilddåpen for Else og de andre på førstehjelpsstasjonen kom den 12. April. De første trefningene mellom tyske og norske styrker hadde funnet sted ved Nypefoss-brua dagen før, og nå ble det kjempet hardt på flere steder. Antallet sårede og døde som ankom Hønefoss Folkeskole økte i et rasende tempo, og det skulle bli verre. Tyskerne gjorde stadig fremstøt mot byen, og snart kom beskjeden om at Hønefoss skulle evakueres for sivile. Men Else og de som arbeidet førstehjelpsstasjonen, samt personalet på det lokale sykehuset, skulle bli værende.
Sjefen for saniteten i området, Hartvig Norbye, var kompromissløs. Hvis det nå også skulle komme til kamper inne i selve byen, ville behovet for sanitetstjenesten bli enda større. Så de hadde egentlig ikke annet valg enn å bli.
I disse dramatiske timene var Hønefoss preget av hektisk stemning, mens den litt etter litt ble tømt for både folk og varer. Brannmannskap, politi, sanitet og noen få representanter for myndighetene, ble igjen i den nærmest folketomme byen. Alt var stille og forlatt. På sykehuset og førstehjelpsstasjonen var stemmingen både spent og usikker. Utpå ettermiddagen kom det enda flere sårede. En del av dem var sivile fra Hole som var blitt beskutt av tyskerne. Fienden var imidlertid ikke å se.
Tyske soldater var over alt
Om morgenen 14. april rykket de første tyskerne inn i Hønefoss. Else Kloumann fortalte senere at hun så dem komme taktfast marsjerende mot skolen. De hadde tydeligvis vært innom et lokalt slakteri og hadde fått med seg pølser.
– De kom seierssikre og tok store jafser av pølsene og viste oss hvor flinke de hadde vært. Det var et fryktelig syn.
På få timer var forholdene på førstehjelpsstasjonen radikalt forandret, med tyske soldater over alt. I strid med internasjonale lover, ble soldatene innkvarter på skolen. Det hjalp ikke at bygget var forsynt med et stort rødt kors på taket eller at Else og de andre som arbeidet der protesterte til de tyske offiserene.
Side om side
Men snart var det langt mer alvorlige ting å bekymre seg over. Stadig flere pasienter ankom stasjonen - eller måtte hentes av Else og de andre ambulansesjåførene. Det var et krevende og intenst arbeid. Trefninger ved både Norderhov, Vik i Hole og Hen resulterte i en stadig strøm med sårede. De første dagene kom utelukkende tyske soldater, men etter hvert både tyske og norske om hverandre. På kort tid ble både sykehuset og førstehjelpsstasjonen overfylt, og ambulansene gikk i skytteltrafikk.
Plassmangelen ble snart så prekær at nabohus måtte tas i bruk. I tillegg ble personalet på førstehjelpstasjonen forsterket med to tyske leger, en sanitetskorporal og tre sykebærere. Nå arbeidet nordmenn og tyskere side om side for å redde liv.
Stagget tyskerne
Men harmonien ble snart brutt. Nervøse tyskere hadde anholdt syv sivile og brakt dem inn i skolegården der Else og de andre arbeidet. De syv ble stilt opp langs en vegg, med hendene i været, mens soldater siktet på dem. Hva som var bakgrunnen for arrestasjonen var uklar. Antakelig var sivilistene mistenkte for å ha utført ulovlige krigshandlinger - for eksempel slåss uten å være iført uniform. Ved flere anledninger, endte slike episoder med at nordmenn ble stilt for en sammenrasket standrett, dømt til døden – og skutt på stedet. Nå var det tydelig at tyskerne hadde tenkt å reagere brutalt. Else kom tilfeldigvis forbi og oppdaget hva som holdt på å skje. Hun ble først dypt sjokkert, men så tok et voldsomt raseri over.
Nå fikk kassevogna – som ellers ble brukt til å kjøre ut øl - et nytt liv som ambulanse med Else som sjåfør
I en fart fikk hun sendt bud på Elsa Egnund, som snakket tysk. Det utviklet seg en intens krangel som endte med at de to bestemte kvinnene fikk roet ned situasjonen og avlyst de planlagte henrettelsene. Men tyskerne var fremdeles nervøse. Noe senere på dagen fikk de besøk av sjefen for den tyske divisjonen, generalmajor Erwin Engelbrecht. Han var i særdeles dårlig humør og raste mot nordmennene som han mente brukte ulovlig ammunisjon, såkalte dumdum-kuler. Han viste de norske legene noen patronhylser som bevis, som svarte at det sannsynligvis var ammunisjon som stammet fra elgjakta. Selv om Engelbrecht ikke var overbevist, ga han seg og reiste videre.
Grufulle syn
Ved fronten gikk det fra vondt til verre. Etter å ha okkupert Hønefoss på søndag, satte tyskerne seg mandag i bevegelse mot Haugsbygda. Det tok ikke lang tid før de første sårede fra kampene måtte hentes. Særlig for Else og de andre ambulansekjørerne ble det mange sjokkartede opplevelser på turen fram og tilbake fra fronten. Synet av døde og lemlestede mennesker ble etter hvert dagligdags kost. En av dem som befant seg i første linje, beskrev etterpå hvordan det både langs veien og oppover jordene lå utallige døde mennesker - mens bygninger stod i brann.
– Hvem kan glemme et slikt syn, spurte en annen ambulansesjåfør i et intervju etter krigen.
Ambulansene var ofte helt oppe ved frontlinjen for å hente sårede, og utsatte seg derfor for nærmest konstant livsfare. Bilene var godt synlige og ofte stillestående mål, fordi det kunne ta tid å få inn pasienter. I ettertid var Else imidlertid lite villig til å innrømme at hun hadde vært i fare når hun var fremme ved fronten:
– De skjøt litt etter meg, da. De trodde kanskje jeg var ute i gale ærend, lød hennes iskalde kommentar.
Desperat plassmangel
Både på skolen og sykehuset ble det arbeidet på spreng. Til og med i badekarene lå det sårede soldater. Det ble senere sagt at folkene vasset rundt i blod.
Også i likkjelleren under kirken begynte det å bli trangt. Det var særlig døde tyskere som la beslag på plassen. Senere kom det også inn norske soldater og etter hvert ble også gravkapellet på Hønefoss kirkegård tatt i bruk. I kjelleren på sykehuset var det også fullt. Døde måtte stables i lag på fire eller fem.
Det ble også rekvirert en lastebil fra Hønefoss Bryggeri slik at likene av de mange døde tyske soldatene som lå strødd rundt omkring, kunne hentes. Lasteplanet ble fylt med drepte, mens bein og armer hang utenfor. Alt sammen var nødtørftig dekket av en liten presenning. Den 22. april kom den siste pasienten til førstehjelpsstasjonen på Hønefoss Folkeskole. Deretter ble stasjonen nedlagt, men Else Kloumann hadde alt fått nye oppgaver.
Mot slutten
Allerede i begynnelsen av mai var tyskerne i gang med å undersøke muligheten for å bruke Hvalsmoen som interneringsleir for norske krigsfanger. Igjen var Else Kloumann med som frivillig. Denne gangen i et utvalg som skulle ta seg av krigsfangene og passe på at de ble behandlet i henhold til revisjonen av Genèvekonvensjonen i 1929.
Synet av døde og lemlestede mennesker ble etter hvert dagligdags kost
Først måtte det utbombede Hvalsmoen settes i stand. Med krum hals satte Else og de andre frivillige i gang med oppgaven. De første 650 fangene kom på plass allerede 4. mai og etter dem strømmet det på med en jevn strøm. I løpet av noen få dager var nærmere 3 200 norske krigsfanger samlet i leiren.
Else Kloumann var en av dem som hadde ansvaret for forpleiningen og skulle holde øye med fangenes helsetilstand. Det var imidlertid en nedtrykt og frustrert forsamling med norske soldater som denne våren strømmet gjennom portene på Hvalsmoen. Nederlaget og okkupasjon var tungt å svelge for mange. I et forsøk på å bedre stemningen ble det blant annet organisert underholdning. Både rikskjendiser som Bokken Lasson og lokale storheter som trekkspillvirtuosene i Henschien Trio besøkte leiren. Et populært tiltak var også et eget høyttaleranlegg som blant annet ble brukt til å spille musikk. Det ble også skaffet musikkinstrumenter slik at fangene fikk dannet sitt eget lille orkester. Og ikke minst ble det organisert idrettsaktiviteter. Alt sammen bidro til å løfte stemningen blant de beseirede nordmennene.
Livet på Hvalsmoen var kommet inn i en viss rutine da det mot slutten av mai ble kunngjort at selveste Adolf Hitler hadde bestemt seg for at samtlige norske krigsfanger skulle settes på frifot . Nå ble det fart i sakene, og snart kunne de første forlate leiren. Det store antallet gjorde imidlertid sitt til at den siste fangen ikke kunne sette kursen hjemover før den 14. juni.
Sloss videre
Etter at krigsfangeleiren på Hvalsmoen ble avviklet begynte Else Kloumann å arbeide på ektefellens legekontor. Men hun var fortsatt engasjert i motstandsarbeidet og da tyskeren i september 1944 erklærte unntakstilstand i byen, var hun på plass. Tyskernes aksjoner på Ringerike høsten 1944 sendte sjokkbølger gjennom motstandsbevegelsen. Gestapister og deres medhjelpere gikk nærmest berserk og slo til med terror, drap og vilkårlige arrestasjoner. Både rikskommisær Josef Terboven og SD-sjef Heinrich Fehlis var tilstede på Hønefoss for bivåne aksjonen. Et stort antall av de arresterte var blitt innsperret på rutebilstasjonen i sentrum av byen. Men tyskerne viste ingen nåde og de fikk verken mat eller drikke.
Igjen var Else Kloumann ute for hjelpe og sammen med en del andre kvinner klarte hun å krangle seg til et besøk hos de utmattede fangene. Dermed fikk de i det minste gitt dem litt å spise. De delt ut så langt det rakk, men måtte konstatere at det ikke rakk til alle.
Etter krigen fortsatte Else Klumann å engasjere seg i det lokale foreningslivet. Hun ble aldri hedret for innsatsen i aprildagene 1940. Men så hadde hun sikkert heller ikke ventet seg noen ekstra oppmerksomhet.
Kilder: Østlund, Jan Helge. Krigen på Ringerike. 1. Beretningen om felttoget i 1940, 1997
Østlund, Jan Helge. Krigen på Ringerike. 2. Okkupasjon, motstand og frigjøring, 1997