D-dagen
Dvergubåtene som sikret D-dagen
D-dagen ble vendepunktet i andre verdenskrig. Mye takket være to bitte små ubåter.
I år markeres 70-årsjubileet for D-Dagen, invasjonen av det tyskokkuperte Frankrike. En svært viktig del av dette var landgangen i Normandie, som hadde kodenavnet ”Operation Neptune”.
Operation Neptune involverte blant annet den største invasjonen via sjøveien i historien, der allierte soldater steg i land på fem strender i Normandie.
Men planen var i stor grad avhengig av en ny type ubåt, som først hadde vært tatt i bruk på norskekysten.
Treg planlegging
Avgjørelsen om å foreta en massiv offensiv via sjøveien ble tatt på Trident-konferanse i Washington i 1943, hvor Storbritannia og USA planla veien videre. Partene ble enige om en noenlunde spesifikk dato for invasjonen, men planleggingen av offensiven ble hemmet av det begrensede antallet landingsfartøy de allierte hadde tilgjengelig. Mange av disse fartøyene var allerede i aksjon i Middelhavet og Stillehavet.
Ved midten av 1943 kunne imidlertid de allierte erklære seg som vinnere av kampen om Nord-Afrika. I løpet av året ble også invasjonen av Sicilia utført, og vunnet. De allierte rettet i stadig større grad oppmerksomheten mot den planlagte landgangen, og valgte seg ut fire potensielle områder: Bretagne, Cherbourghalvøya, Normandie og Pas-de-Calais.
Eneste alternativ
Bretagne og Cherbourg ville imidlertid medføre at man gikk i land på halvøyer, noe som ville gjøre det enkelt for tyske tropper å avskjære en invasjonsstyrke. Disse ble derfor forkastet. Pas-de-Calais var på sin side både sterkt befestet, samt omgitt av kanaler og elver, og var derfor sterkt uegnet som ilandstigningssted.
Normandie var derfor det eneste fornuftige alternativet for de allierte. Etter av avgjørelsen var tatt, kunne de planlegge operasjonen i mer detaljerte former. Selv om Normandie hadde sine klare fordeler fremfor de andre alternativene, var det også her utfordringer som måtte overkommes. Ikke minst mangelen på havner.
Tekniske løsninger
Dette ble løst ved å utvikle såkalte Mulberry-havner; flytende havner som ble fraktet over Den engelske kanal i deler, og deretter satt sammen utenfor kysten av Normandie. To slike Mulberry-havner ble satt opp utenfor henholdsvis Omaha Beach og byen Arromanches.
I tillegg hadde de allierte modifiserte kjøretøyer som skulle takle en invasjon fra sjøen. Det totaltmislykkede angrepet på den franske byen Dieppe i 1942 hadde gitt mye lærdom som nå ble tatt i bruk. Ved kysten utenfor Dieppe mistet Royal Navy 33 landingsfartøy. Om lag 60 prosent av soldatene som i det hele tatt kom seg i land, ble drept, såret eller tatt til fange. Det var altså lærdom som kom med en høy pris, men de allierte hadde i det minste et bedre utgangspunkt før Operation Neptune.
Spesialutviklede kjøretøy
Et av virkemidlene som ble tatt i bruk var modifiserte tanks, som fikk det spesielle kallenavnet Hobart’s Funnies, etter generalmajor Percy Hobart.
Dette var tanks som i hovedsak var basert på Churchill-tanksen eller Sherman-tanksen, men var tilpasset en ilandsstigning via sjøveien for eksempel ved at de var bygget om til amfibiekjøretøy (såkalte DD tanks), var spesialtilpasset til å overkomme hindringer eller hadde flammekastere med svært lang rekkevidde.
Sistnevnte gikk under navnet Churchill Crocodile, og var svært effektive mot tyske bunkere og skyttergraver.
Liten ubåt, stort ansvar
Med tekniske nyvinninger, spesielt utviklet med tanke på landgangen, falt mange biter i puslespillet på plass. Men all planlegging ville være fånyttes, om ikke fartøyene kom nærme nok til å sette opp Mulberry-havnene, og få tropper og kjøretøy i land på strendene. Dermed måtte den siste brikken på plass: En bitteliten én, men på mange måter den viktigste.
Vi snakker da om en ubåt-klasse som gikk under navnet X-klasse, også kjent som en dvergubåt. Den første versjonen av X-klasse ble tatt i bruk i 1942, men gjennomgikk siden flere endringer.
Til slutt endte man med en ubåt som var drøye 15 meter lang, og hadde en diameter på 1,68 på det bredeste. Innenfor disse rammene fikk et mannskap på fem personer plass – så vidt.
Fremdriften ble besørget av en firesylinders dieselmotor med 42 hestekrefter, en ombygd variant av motorene som ble brukt i datidens London-busser, og en elektrisk motor med 30 hestekrefter.
X-klasse ubåtene var ikke utstyrt med torpedoer, men hadde to sprengladninger på to tonn hver, som var festet på sidene av ubåten. Tanken var at miniubåtene skulle smyge seg inn under fiendtlige skip, slippe sprengladningene ned på havbunnen, og så rømme før tidsuret gjorde at ladningene detonerte.
X-klasse sin størrelse og motorkraft gjorde at de hadde lav maksfart og begrenset rekkevidde. Dette problemet ble omgått ved at en ordinær ubåt tauet X-klasse ubåten til et droppsted nært målet. Etter at oppdraget var utført, vendte X-klasse tilbake til droppstedet, hvor ”moderskipet” ventet for å taue den tilbake.
Brukt i Norge
Etter at alle testinger og treningsoppdrag var unnagjort, ble X-klasse sendt i krigen. Det første oppdraget fant sted her i Norge, og fikk navnet Operation Source. Målet var de tyske krigsskipene Tirpitz, Shcarnhorst og Lützow.
Totalt seks X-klasse ubåter deltok i angrepet den 22. september 1943: tre angrep Tirpitz, to angrep Scharnhorst, og den siste angrep Lützow. To av ubåtene fikk derimot problemer; en av dem sank rett til bunns grunnet uforutsette problemer knyttet til tauingen, mens sprengladningene eksploderte på den andre ubåten. De tre resterende fortsatte med oppdraget, med det fryktede skipet Tirpitz som hovedmål.
Oppdraget ble bare en begrenset suksess. To av X-klasse ubåtene greide å slippe sprengladningene sine under Tirpitz, men ble oppdaget og angrepet, og mannskapet ble tatt til fange. For de allierte var det likevel gledelig at Tirpitz ble såpass skadet i eksplosjonene, at skipet var ute av drift i nærmere seks måneder.
Speidere
Under landgangen i Normandie hadde de små ubåtene imidlertid andre arbeidsoppgaver: De dro i forveien for å forsikre seg om at veien var klar for invasjonsstyrken, og sørge for at den var best mulig forberedt.
Til tross for et massivt hemmelighold visste tyskerne at en invasjon var på trappene, men de visste ikke hvor eller når. Det var i hvert fall det de allierte håpet. Dersom det skulle vise seg at planen var avslørt, ville X-klasse ubåtene kunne rapportere hjem om dette, før invasjonsstyrken ankom kysten av Normandie.
Størrelsen gjorde at ubåtene var vanskelig å få øye på med det blotte øye, og i tillegg var de utstyrt med elektromagneter, som gjorde at de ikke ble oppdaget av ubåtdetektorer på havbunnen.
Dermed lå de uoppdaget og vaket utenfor kysten av Normandie, så nært at mannskapet kunne observere fotballspillende tyske soldater inne på land, ved hjelp av periskopet.
Lang ventetid
Hemmeligholdet var selvfølgelig strengt nødvendig for at Operation Neptune skulle bli en suksess. Men det fikk samtidig negative konsekvenser for mannskapet i de to speider-ubåtene.
Hver dag måtte de stige til overflaten for å lytte til nyhetssendingene fra BBC, som kunne inneholde kodede meldinger om invasjonen. På grunn av ubåtenes begrensninger begynte ventetiden raskt å gå ut over oksygennivået om bord, og man måtte begynne å stige til overflaten, for å la mannskapet trekke frisk luft på dekk.
Hver ubåt hadde også en froskemann om bord, som hver kveld svømte inn til stranden for å ta prøver av jordbunnen. Det sto for mye på spill til at man kunne overlate noe til tilfeldighetene.
Dette økte selvfølgelig risikoen for å bli oppdaget, men var selvfølgelig også helt nødvendig. Selv om pustepausene må ha vært nervepirrende, var de nok også en lettelse for mannskapet, som byttet på å sove i fire timer i båtens batterirom, og levde på en diett av te og hermetiske bønner.
Etter fire dager med venting i kummerlige forhold kom endelig beskjeden: Nyhetssendingen den femte juni inneholdt en kodet melding om at angrepet skulle skje neste dag.
Grytidlig om morgenen den 6. juni ankom den britiske flåten. X-klasse ubåtene var klare til dyst, til tross for at mannskapet nå var preget av utmattelse. Ved hjelp av lyssignaler guidet ubåtene de britiske landingsfartøyene trygt frem til såkalte Sword Beach, hvor troppene gikk i land.
D-dagen
D-dagen, kodenavn på begynnelsesdagen for den hemmeligholdte invasjonsdag i Frankrike under den annen verdenskrig (6. juni 1944).
Invasjonen i Normandie er en av de største militære operasjoner som er gjennomført. Kodenavnet var «Operasjon Overlord». Operasjonen ble ledet av den amerikanske general Eisenhower, mens den britiske general Montgomery ledet bakkestyrkene. Invasjonen tok til ved daggry og begynte med flydropp av soldater for å beskytte flankene.
I alt 24 000 fallskjermsoldater ble satt inn den første dagen, amerikanske styrker i vest og britiske i øst. Om lag 7000 skip stod for troppetransport og landsetting av ca. 156 000 infanterisoldater på fem steder på strendene med kodenavnene Utah (US 4. divisjon), Omaha (US 1. divisjon), Gold (britiske 50. divisjon), Juno (kanadiske 3. divisjon) og Sword (britiske 3. divisjon).
Styrkene fikk flystøtte fra i alt 5400 jagerfly og 3000 bombefly, som gjennomførte over 14 000 turer den første dagen. Den norske innsatsen bestod av to jagerflyskvadroner, ti marinefartøy og 43 handelsfartøy.
På tross av den voldsomme innsatsen var den tyske Atlanterhavsvollen sterk, og de allierte styrkene møtte hard motstand. Men i løpet av dagen klarte de å opprette tre små brohoder i Normandie. Etter seks dager holdt de allierte en sammenhengende kyststrekning på 95 km, de hadde landsatt ca. 300 000 mann og brøt gjennom tyskernes «Atlanterhavsvoll». Etter en måned stod ca. en million allierte soldater på fransk jord.
Invasjonen i Normandie betød begynnelsen til slutten på den annen verdenskrig. Fra Normandie gikk allierte styrker videre til Paris og Belgia før invasjonen i Tyskland. Operasjonen ble vellykket, men var risikabel, og var nær ved å mislykkes den første dagen.
Kilde: D-dagen. (2014, 4. juni). I Store norske leksikon. Hentet 6. juni 2014 fra snl.no/D-dagen.
Dagen var kommet
D-Dag var i gang. Tallene viser hvor omfattende denne manøvren var: 156 000 tropper inntok Normandie via sjøveien eller fly, til sammen (inkludert sjømenn, piloter og lignende) var nesten 200 000 allierte tropper involvert i offensiven.
Nesten 7000 fartøy av forskjellige slag var involvert, samt 11 590 fly; bombefly, rekognoseringsfly, glidefly, jagerfly og troppetransportfly. Av skipene gikk 59 tapt, og 120 fikk skader av større eller mindre grad. Hele 127 allierte fly gikk tapt.
Før dagen var omme hadde flere tusen allierte soldater mistet livet. Lenge var det offisielle tallet 2500, men en nitidig gjennomgang gjort av US National Klasse Memorial Foundation, viser at mer enn 4400 allierte soldater mistet livet på denne dagen. Instituttet er imidlertid ikke ferdig med gjennomgangen av det tilgjengelige materialet, og det ventes at tallet vil stige ytterlig, 70 år etter at angrepet fant sted.
I tillegg til tapene på selve dagen, kommer tapene i forkant: Man regner med at så mange som 12 000 menn og 2000 fly gikk tapt i offensiver som hadde som formål å rydde veien for Operation Neptune.
Selv om D-Dagen ble en suksess, var det altså en seier som kom med store offer. Ofrene til disse unge mennene nyter vi godt av den dag i dag – det er verdt en markering på 70-årsjubileet.
LES OGSÅ: Frankrike og Norge markerer D-dagen
Denne saken ble første gang publisert 06/06 2014, og sist oppdatert 05/06 2019.