Drømmen om Kirkenes

Til tross for nærmere 30 minusgrader, står tre ungdommer ute i snøen og hutrer. For en røyk må de ha.

− Pause på skolen, forklarer femtenåringene litt tøft og tar et magadrag. Innimellom kaster de et litt vaktsomt blikk i retning av skolen. For det er ikke lov å røyke i friminuttene. Ironisk nok:

For guttene bor i en by som i Norge først og fremst er kjent for enorme utslipp av den fargeløse, men stinkende og giftige gassen svoveldioksid. En gass som selv ved svært svake konsentrasjoner i luften gir høy dødelighet på grunn av skader i luftveiene samt hjerte og kar.

Men når gutta skal ta seg en røyk i skoletiden, må de stikke seg litt bort.

Selv synes de ikke at det er så farlig om de bryter ordensreglene på skolen.

Vil bort

− Skole er ikke viktig, gliser de.

De svarer på stotrende engelsk. Ikke fordi de ikke kan engelsk, men først og fremst fordi de er sjenerte og litt flaue over å snakke noe annet enn russisk. Men de klarer likevel å formidle at fremtiden ligger hverken i skolegang eller her i hjembyen Nikel.

Nikel ligger 37 kilometer i luftlinje sørøst for Kirkenes. Byen med rundt 12 000 innbyggere er Norges kanskje mest illeluktende nabo. Hjørnesteinen i byen er Nornickels smelteverk.

− Nikel skal vi bort fra, sier gutta i kor og alle forteller at selv deres foreldre, som har jobbet hele livet i nikkelverket, er enige med sine barn på det punktet.

− De vil vi skal ta utdannelse i Sankt Petersburg og komme oss vekk, smiler Vlad.

Mange i Nikel forteller det samme, flere har tatt inn over seg at de kan virke avvisende overfor sine egne barn. For når barn i Nikel kommer i en alder hvor utdannelse er et naturlig neste steg, har foreldrene nærmest dyttet dem ut av byen. Og da helst til byer som Sankt Petersburg.

Hockey-drøm

Våre tre røykende venner skal også vende ryggen til Nikel så snart de kan. Men ikke for å gå på skole;

− Vi og våre venner skal bli ishockeyspillere i Kirkenes, slår de selvsikkert fast.

Og for dem som ikke vet det: Kirkenes har et ishockeylag; Kirkenes Puckers. Klubben spiller ikke det norske seriesystemet og har ingen ishall, men deltar i Barents Hockey League. Ligaen består av seks lag, fire fra Russlands, ett fra Finland foruten Puckers − som etter runden i midten av februar ligger på bunn av tabellen med null poeng. Peschenga Nikel der guttene spiller, har heller ikke poeng, men har langt bedre målforskjell.

15-åringene mener at det ikke har noe for seg å gå på skole:

− Vi burde heller brukt tiden på å trene, avslutter gutta og stumper røyken før de hutrende forsvinner inn fra kulden og den umiskjennelige lukten på den snødekte plassen.

Osende velsignelse

Hvor stanken kommer fra er åpenbart. Over byen ruver de enorme skorsteinene fra nikkelverket, nesten truende i det skjøre vinterlyset. Årlig slipper nikkelverket i Nikel ut rundt 73 000 tonn svoveldioksid – noe som er hele 58 000 tonn mer enn Norges totale utslipp.

Enkelte dager har nivået av svoveldioksid i Sør-Varanger faktisk vært så høyt at folk er blitt bedt om å holde seg inne. Så hva med innbyggerne i Nikel?

Mens de den yngre generasjonen vil vekk, ser de eldre ser litt annerledes på det hele;

− Smelteverket er en velsignelse, sier kvegbonden Sergej (50).

Sunn og frisk

Han står utenfor fjøset sitt og spar snø. Han lever tett inntil nikkelverket og har gjort det hele livet. Når jeg spør om fabrikken og dens avgasser plager ham, rister han bestemt på hodet.

− Hadde det ikke vært for fabrikken, hadde ikke Nikel eksistert, påpeker han og legger til at fabrikken sikrer innbyggerne god inntekt og en trygg fremtid.

− Og forurensningen kan ikke være ille, for kveget mitt gresser i terrenget hele sommeren, samtidig som både jeg og familien hver høst sanker og spiser mengder av bær og sopp fra terrenget rundt byen, forteller bonden og smiler, som for å liksom understreke at han både er sunn og frisk.

Mystisk død

Men russere er ofte veldig gjestfrie, og når man tar imot invitasjoner kan man få andre historier enn de offisielt aksepterte. Som når Sergej inviterer inn i fjøset for å vise frem kveget. Her inne utfyller han bildet med bekymringsfylt innhold:

− Jeg mistet en ku i fjor, den ble syk brått og døde. Denne kua her er også syk – aner ikke hva som feiler henne, forteller Sergej litt bekymret før han fortsetter med andre historier om kveg som opp gjennom årene har blitt syke på uforklarlig vis.

− Noe mystisk, tror Sergej.

Eller så stemmer ikke hans egne erfaringer med bildet han forsøker å tegne av Nikel som en by uten forurensnings-trøbbel.

Avhengig av fabrikkene4

Få vil ytre noe kritisk til smelteverket Nornickels utslipp. Det kan selvsagt være fordi de ikke opplever noe negativt. Men jeg får et sterkt inntrykk av at folk er litt redde for å snakke nedsettende om livsgrunnlaget til mange tusen mennesker.

Kanskje ikke så rart; skulle Nornickel legges ned, vil mest sannsynlig tre byer på Kola-halvøya opphøre å eksistere. Både Nikel, Zapolyarny og ikke minst Montsjegorsk, som har rundt 42 000 innbyggere, er helt avhengige av de mektige fabrikkene i Nornickel-konsernet.

I Montsjegorsk, som er selve sentrum for Nornickels nikkelraffinering med rundt 7000 ansatte, holder 63 år gamle Sergej til. Han er pensjonert metallurg og har levd et godt liv på å utvinne metaller.

Ler av nordmenn

Sergej er en svært hyggelig kar, men han er litt klarere i talen enn de andre jeg har snakket med. Og velinformert. Sergej er ikke veldig glad i dette ensidige søkelyset på fabrikkenes utslipp.

− Nornickel, hvor jeg har jobbet i 35 år, produserer blant annet metaller som brukes i produksjonen av elbiler, forteller han og ler litt av Norge:

− Dere vil ha elektriske biler for de er så mye mer miljøvennlige. Men tror virkelig de som styrer landet ditt at disse bilene blir til uten noen som helst påvirkning på miljøet?

Sergej vitser litt med tanken om at forskere kanskje i nær fremtid finner ut at produksjon av batterier til elbiler til syvende og siste forurenser like mye som diesel- og bensinbilene.

− Jeg ville ikke blitt overrasket, ler han, men påpeker at hvis vi mennesker ønsker å fortsette å leve vårt moderne liv, må vi bare akseptere konsekvensene – som for eksempel litt svoveldioksid i lufta vi puster inn.

Giftig tåke

Den pensjonerte metallurgen er derimot ingen storforbruker av elektronikk eller andre moderne innretninger. Mest sannsynlig lever han et langt mer miljøvennlig liv enn selv den grønneste politikeren i Norge. Vinterdagene bruker han til isfiske, ellers i året plukker han bær og sopp, jakter og dyrker grønnsaker i hagen.

Men uansett hvor lojal han er mot sin tidligere arbeidsplass, innrømmer han at det innimellom kommer konsentrerte tåkebanker med forurensning fra nikkelverket i byen.

− Hvis du kjører sørover, vil du se mer enn to kilometer med svært glissen skog. Utslippet fra fabrikken har ødelagt vegetasjonen, forteller han.

I en rapport fra Bellona om nikkelverkene på Kola, nevnes 07. mars 2018 spesielt. Da var utslippet av svoveldioksid rundt ni ganger høyere enn terskelgrensen i Montsjegorsk.

Ifølge rapporten var den giftige tåka så tjukk at bilister ikke kunne se hverandre og folk ble oppfordret til å holde seg innendørs.

− Og lukten var grusom, forteller Sergej, som husker dagen godt. Men samtidig påpeker han at dette må ha vært et uhell fra fabrikkens side.

− Vanligvis er lufta her klar og frisk, hevder han.

Men til slutt innrømmer han at hvis ungene og barnebarna hadde valgt å flytte til et annet sted i Russland, langt unna Kolas nikkelverk, hadde det kanskje ikke gjort noe.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 11 2020