Drep dem alle – Gud kjenner sine egne!

Jeg kjørte i nærmere tre timer fra Middelhavskysten syd for Montpellier – forbi Beziers og Carcassonne, og deretter på stadig smalere veier opp mot Pyreneene. Med jevne mellomrom passerte jeg store skilt i veikanten, som alle fortalte at jeg befant meg i katarenes landskap. Temperaturen var 10 grader lavere oppe i fjellene enn nede ved kysten, men så var jeg da også 1200 meter over havet. Jeg parkerte ved foten av et fjell, der en times stupbratt klatretur tok meg til toppen.

Og nå står jeg da endelig her, i ruinene av Château de Montségur. Katarenes siste skanse, hvor 100 våpenføre menn og 400 pasifister, samt kvinner og barn sto imot angrepet fra en hær på over 10 000 mann i ni samfulle, grusomme måneder fra 1243-44.

Utryddet

Det dramatiske landskapet rundt meg slår meg som en riktig ramme på det som skulle bli det siste kapittelet i et av historiens største folkemord på europeisk jord. For det var her, i Montségur, at pavemakten og den franske kongen endelig fikk utryddet de siste gjenlevende katarene.

I 1209 hadde Pave Innocens III fått nok. Den brysomme flokken av katarer som hadde slått seg til i det bølgende franske landskapet i Languedoc og videre opp i Pyreneene mot Spania, måtte ganske enkelt fjernes fra Jordens overflate. De var kjettere, oppviglere – en torn i øyet på pavemakten.

Sett i historiens lys har vel aldri et pavenavn passet dårligere enn det gjorde på Innocens III. For «den uskyldsrene» i Roma gjorde nemlig noe uhørt, selv i egen brutale samtid: Han utlyste et korstog på europeisk jord – det første og siste gjennom historien. Det såkalte Albigenserkorstoget skulle vare gjennom nesten 40 år, og ende med at katarene ble utryddet – for aldri mer å gjenoppstå.

Et opplyst folk

Hvem var de, og hvor kom de fra? Ingen vet det sikkert, men det er hevet over tvil at katarene ved inngangen til 1200-tallet, ved siden av Bysants, kanskje var verdens mest opplyste folkegruppe. Der samtidens borgherrer i det nordlige Europa signerte dokumenter med en drukken X, hadde katarene egne universiteter hvor det blant mye annet ble undervist i matematikk, språk, astronomi og kabbala.

Det er ikke påvist noen felles etnisk opprinnelse blant katarene, men så var de da også en religiøs gruppe mer enn noe annet – basert på den kristne tro, men bokstavelig talt milevis fra Pavens Roma. For der Pavekirken bygget praktbygg, levde i overflod og solgte avlat til alle som hadde sølv å betale med, hadde katarene en helt annet innstilling til både guddom og levesett. De mente at guddommen bodde i hvert menneske – ikke i ritene eller kirkebygg, og at det guddommelige kom til uttrykk gjennom våre handlinger. Gudstjenester ble gjerne holdt i private hjem, og til Pavens umåtelige skrekk var prester og prelater like gjerne kvinner som menn. Katarene var måteholdne, foraktet grådighet og førte et enkelt liv.

Tilbake i Rom satt Pave Innocens III i all sin overdådige prakt, med armene alle andre steder enn i kors.

Drep dem alle!

Det begynte med et mord. Den pavelige utsendingen Pierre de Castelneau ble myrdet i 1208 idet han krysset en elv i Languedoc, og gjerningsmannen ble identifisert som en offiser i hæren til Greven av Toulouse, Raymond VI. Raymond var kjent som en beskytter av katarene, på kant med så vel pavemakten i Rom som den franske kongemakten i Paris. Pave og konge grep muligheten i fellesskap, og Innocens III manet til hellig krig mot katarene – til tross for at det aldri ble bevist at de hadde noe som helst med mordet å gjøre.

Borgherrene i Nord-Frankrike så en anledning til å skaffe seg land og eiendom i sør i krigsbytte, og grep villig anledningen. I 1209 rykket korstogshæren sydover, ledet av Simon de Montfort. Det eneste korstoget som gjennom hele historien skulle finne sted på europeisk jord.

Korstogshærens første mål var byens Beziers, syd for Montpellier. Her hadde man ikke noe organisert forsvar, og 20 000 mennesker ble brutalt slaktet ned av angriperne – katarer og andre, det var umulig å skille hvem som var hvem i kaoset som oppsto. Det sies at en fortvilet offiser ropte til korstogshærens leder, den pavelige utsendingen abbed Arnaud Amalric: «Hvordan skiller vi mellom kjetterne og de andre?», hvorpå abbeden skal ha svart: «Drep dem alle – Gud kjenner sine egne!»

Inkvisisjonen

Etter nedslaktningen i Beziers sto Carcassonne for tur. Grusomhetene var ikke mindre her, og 40 000 måtte bøte med livet. Overlevende katarer ble brent levende på bålet, både i Beziers og Carcassonne.

Korstoget fortsatte i årene som fulgte, og stadig flere katarbefestninger falt. Det brant heftig i kjetterbålene rundt om i Languedoc, inntil en fredsavtale ble inngått i 1229. Men det stoppet ikke Pavens jakt på katarene. I 1231 innstiftet han Inkvisisjonen, under ledelse av Dominikaner-ordenen. Dominikus og hans ordensbrødre hadde tidligere virket som misjonærer i området, og med fredelige midler prøvd å omvende katarene til den «rette» tro – uten å lykkes. Nå ble de gitt videre fullmakter, og tok langt mer drastiske virkemidler i bruk.

Museet i Carcassonne gir et levende bilde av metodene de såkalte «Svartebrødrene» brukte under forhør av kjettere – og påståtte kjettere. Torturredskapene kjenner vi igjen fra den påfølgende Spanske Inkvisisjon, også den under «kyndig» ledelse av Dominikanerne. Bålene brant fremdeles heftig i Languedoc.

Den siste skanse

Montségur ligger på 1200 meters høyde, et stykke opp i Pyreneene. Landskapet er vilt, og svært kupert. Her, på toppen av et fjell, ligger borgen Château de Montségur, oppført på begynnelsen av 1200-tallet av Raymond de Pereille.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Korstoget var kanskje over, men Inkvisisjonen drev de gjenværende katarene stadig lengre inn i landskapet mot Pyreneene. I 1233 ba katar-biskopen Guilhabert de Castres borgherren de Pereille om han kunne opprette «sete og hode» (domicilium et caput) for seg og sine i Montségur, som de siste overlevende i katarkirken. Borgherren samtykket, og Montségur ble raskt et sete for katarenes fortsatte motstandskamp mot pave- og kongemakten.

Montségur fikk ligge relativt i fred for angrep helt fram til 1241, da Raymond VII – sønn av den nå avdøde Raymond VI – ble tvunget av den franske kongen til å gjøre et fremstøt mot borgen. Men angrepet var i beste fall halvhjertet; i realiteten lå hans sympati fremdeles hos katarene, som den også hadde gjort det hos faren. Det endte i en rask tilbaketrekning for Raymond VII og hans tropper.

Beleiringen av Montségur

I 1242 ble to representanter for Inkvisisjonen drept av en gruppe katarer. Den franske kongen hadde fått nok av den brysomme kjettergruppen, og i mai 1243 sendte han en hær på over 10 000 mann ledet av Hugues des Arcis mot Montségur.

Angrepshærens plan var å beleire borgen på toppen av fjellet, en plan som hadde fungert utmerket for korsfarerne i tidligere angrep på katarbefestninger. Vann og forsyninger ville ta slutt, og katarene i Montségur ville bli tvunget til overgivelse. Men forsvarerne hadde rikelig med forsyninger, og var utrolig nok i stand til å holde forsyningslinjene åpne langs de stupbratte fjellveggene. Enkelte forsterkninger fant også skjulte veier gjennom fiendens linjer og opp på toppen av fjellet.

Angrepshæren begynte å miste tålmodigheten, og besluttet å gå til angrep. Etter mange mislykkede forsøk klarte en gruppe baskiske leiesoldater til slutt å bite seg fast på et fjellplatå på østsiden, adskilt fra borgen av en dyp ravine. Her fikk man installert katapulter, som kunne kaste store steiner mot bebyggelsen på utsiden av borgen – de ytre forsvarsverkene. Beboerne måtte flykte inn i selve borgen, og forverret dermed tilstanden dramatisk for de beleirede med hensyn til vann og mat.

Angriperne fant etter hvert – noen mener ved forræderi – en passasje til de ytre forsvarsverkene. Dermed kunne katapultene flyttes nærmere, og fra mars 1244 fulgte et bombardement mot selve borgen som varte dag og natt. Et siste motangrep ble igangsatt fra katarene, men de klarte ikke å fjerne angriperne fra de ytre forsvarsverkene. De hadde ikke noe annet valg enn å signalisere forhandlinger om overgivelse.

Etter ni måneders heroisk motstand var Montségur endelig falt.

Slutten på en æra

Vilkårene for overgivelse ble raskt satt: Alle Montségurs innbyggere kunne forlate borgen, med unntak av de som ikke fornektet katarenes tro. Katarene fikk innvilget en to ukers våpenhvile mens de vurderte alternativene – en forbausende velvillig gest som senere skulle forundre alle som studerer katarenes historie, og beleiringen av Montségur spesielt.

De to ukene ble tilbrakt i bønn. Og da tiden for våpenhvilen var over, sto 215 kvinner og menn fast ved sin tro. Den 16. mars 1244 forlot de Montségur, og gikk frivillig på bålet som var antent av biskop Bertrand Marty. Pavemakten og den franske kongemakten hadde endelig fått det som de ville: Korstoget var over. Katarene var utslettet.