drapsgåte
Edvard (62) fikk en merkelig telefon og løp fra kontoret. Timer senere ble han funnet henrettet
Få drapssaker har satt fantasien i sving som drapet på kjøpmannen Edvard Rustad i 1934. Nesten 90 år senere er drapet fortsatt uoppklart. Vi advarer mot sterke inntrykk i saken.
Da to politimenn undersøkte en mistenkelig Dodge som sto parkert i Oslo sentrum natt til 11. januar 1934, gjorde de en uhyggelig oppdagelse.
I passasjersetet fant de liket av bilens eier, forretningsmannen Edvard Rustad. Han var skutt fire ganger i bakhodet.
Drapsetterforskningen som fulgte skulle bli lang og kronglete, og etter hvert var selv Djevelen mistenkt.
Funnet myrdet i bilen
Den 62 år gamle Rustad hadde gjort det godt som spekulant i rivningsklare gårder.
Alt av materialer og inventar som kunne brukes om igjen, ble videresolgt av Rustad. I tillegg drev han med salg av kull og ved, mens han kone drev en liten fruktbutikk et annet sted i Oslo.
Edvard Rustad var svært forsiktig med alkohol og hadde uhyre regelmessige vaner. Hver dag nøyaktig klokken 18.00 stengte han forretningen, og kjørte til sin kones butikk. Deretter kjørte ekteparet til sitt hjem på Blommenholm.
Den 9. januar dukket Edvard aldri opp, og hans bekymrede kone måtte reise hjem alene.
Et drøyt døgn senere ble han funnet myrdet i bilen sin, skutt i bakhodet fire ganger.
Klikk krim: Les flere krim-reportasjer her
Profesjonelt utført
Hovedstadens journalister var raskt på pletten etter at politiet oppdaget liket av Rustad, og spekulasjonene i avisene var mange og fantasifulle.
Flere påpekte at drapsmetoden var svært «unorsk», og bar preg av å være profesjonelt utført. Dette satte i gang spekulasjoner om at drapet var utført av utenlandske gangstere – kanskje kunne til og med mafiaen i Chicago være involvert?
Forfatteren Axel Kielland jobbet som journalist i Dagbladet, og i sin dekning av saken skrev han at «en alminnelig norsk revolverbanditt ville nøiet seg med ett skudd, på grunn av nervøsitet og angst for å bli hørt».
Kielland mente det var «meget som minner om gangsterteknikk».
Etter hvert som etterforskningen skred fremover, ble spørsmålene stadig flere, uten at man kom nærmere noen svar.
Åstedsgranskerne konkluderte med at drapet ikke hadde blitt begått på Grev Wedels plass, der Rustads Dodge ble funnet. Man fant to patronhylser i baksetet på bilen, noe som kunne tyde på at Rustad hadde blitt skutt mens han satt ved rattet.
Mystisk oppringing
De siste kjente bevegelsene til Rustad bidro bare til mysteriet.
Dagen før han ble funnet drept, hadde han blitt oppringt på sitt kontor. Ifølge Rustads formann hadde han sagt at han skulle møte en mann fem minutter senere. Han kjørte så avgårde i sin Dodge.
Dette er den siste vitneobservasjonen av Rustad, før han ble funnet død i passasjersetet på bilen.
Politiet hadde likevel en teori om Rustads bevegelser etter at han forlot kontoret. De trodde at oppringningen til Rustad 10. januar var fra drapsmannen, som tipset han om en nedbrent malingfabrikk ved Alnabru som var til salgs.
Formålet var sannsynligvis å lokke Rustad ut av kontoret.
Klokken 14.00 samme dag hadde noen hørt skudd ikke langt fra den aktuelle malingfabrikken, og spor under skoene til Rustad støttet teorien om at han hadde befunnet seg på branntomten etter malingfabrikken.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Denne teorien førte likevel til flere ubesvarte spørsmål:
Hvorfor hadde drapsmannen i så fall kjørt Rustads bil, med liket av Rustad i passasjersetet, ned igjen til sentrum? Og ikke minst, hva var motivet?
Edvard Rustads lommebok, som var kjent for å være velfylt til enhver tid, var riktignok borte. Men omstendighetene, og den profesjonelle måten drapet var utført på, passet ikke overens med et simpelt rovmord. Det måtte ligge noe mer bak.
Djevelen selv
I avisene og blant folk flest steg spekulasjonene til nye høyder.
To måneder etter drapet meldte to vitner seg. De hevdet å ha sett en mann parkere Rustads bil på Grev Wedels plass klokken rundt 15.30 på drapsdagen, og beskrivelsen de ga av mannen var som bensin på bålet for journalister og andre synsere.
Bilen hadde blitt parkert av en mann som var «meget blek, med et skarpskåret ansikt».
Ytterligere noen uker senere meldt et nytt vitne seg, og oppga at han hadde sett Rustads dodge på Romsås-sletta drapsdagen. Den ble da kjørt av en «blek mann med et uhyggelig utseende, han så ut til å ha et hardbarket ansikt og stirrende øyne».
Mer skulle det ikke til før både journalister og mannen i gata kom til en konklusjon: Det var djevelen selv som hadde drept Edvard Rustad.
Organisert kriminalitet?
Politiet hadde ikke fullt så livlig fantasi, men også deres teori kan ved første øyekast virke urealistisk:
Etterforskerne mente å se tegn på at drapet kunne være knyttet til organisert kriminalitet i USA. Siden Al Capone og mafiaen var i full sving i Chicago på denne tiden, er det lett å avfeie det hele som en desperat teori fra frustrerte politimenn som sto bom fast i etterforskningen.
Det viste seg imidlertid at politiet både hadde bevis og vitneutsagn som til en viss grad støttet denne teorien.
Og etter en tid ble FBI og selveste J. Edgar Hoover involvert i den norske drapssaken.
Politiet hadde imidlertid flere andre spor. Oslos kriminalsjef etter krigen, Frantz Faye Kaltenborn, navngav sågar en mistenkt til journalisten Arne Skouen. Hele 1500 vitner ble avhørt i saken, og selv om enkelte tips var så håpløse at de ble samlet i mappen «Sinnssyke og vidner uten verdi», fikk etterforskerne også interessant informasjon som så ut til å kunne lede mot en løsning på gåten.
Men likevel, saken ble aldri oppklart.
Klikk krim: Les flere krim-reportasjer her
Denne saken ble første gang publisert 07/04 2019, og sist oppdatert 11/01 2023.
