Almeria i Spania
Det Ville Vesten vi kjenner oppsto i Spania
I en liten fiktiv vill vest-by i Spania ble en filmsjanger som gjorde Clint Eastwood verdensberømt og begrepet spagettiwesterns allemannseie. Spanias svar på "Dodge City" er i dag en av verdens travleste kulisser for westernfilmer.

De slitte gulvplankene knirker under Rafa Molinas tunge skritt der han går fram og tilbake i baren. Utenfra høres lyden av galopperende hester ute på den prærielignende ørkenen som omkranser baren og den lille vill vest-byen. Med sine tomme butikker og forlatte varehus ser stedet ut som om det nylig er blitt plyndret av en gjeng banditter.

Verdens mest brukte
– Som liten gutt var dette noe jeg bare kunne drømme om, forteller 68-åringen med en viss stolthet i stemmen. – Da jeg vokste opp var drømmen en dag å se et innspillingssted for westernfilmer på nært hold. I dag eier jeg en av verdens mest berømte filmsett i westernfilmenes historie.
Den stolte eieren kan skilte med selv å ha vært med på innspillingen av flere spagettiwesternfilmer, både som skuespiller, stuntmann og statist. På slutten av 1970-tallet ble Fort Bravo – som filmsettet heter – lagt ut på salg. Molina kjøpte det. Og i dag er stedet ett av verdens mest brukte kulisser i westernfilmer.


Spagetti-westerns fødested
Fort Bravo er ett av tre filmsett som omkranser den lille byen Tabernas i provinsen Almeria sørøst i Spania. I flere tiår har området med de røffe fjellformasjonene på horisonten og den tørre, vidstrakte ørkenen rundt blitt brukt som kulisser til over 170 westernfilmer. Internasjonale regissører med westernfilmer som spesialfelt oppdaget regionen for alvor på 1960-tallet.
Mye av æren for det tilfaller den italienske regissøren Sergio Leone og suksessen han hadde med spagettiwesterntrilogien For en neve dollar (1964), For en neve dollar mer (1965) og Den gode, den onde og den grusomme (1966). Den pur unge Clint Eastwood hadde hovedrollen som «Mannen uten navn» i alle tre. Trilogien la grunnlaget for sjangeren kjent som spagettiwestern som til tross for latterliggjøring fra amerikanske filmkritikere ble veldig populær utover 1960 og 1970-tallet.
Rafa Molina tilhører en liten, fascinerende gjeng lokale cowboyer og stuntmenn som har vært med i filmer og westernshow siden de første filmopptakene ble gjort her på 1950-tallet. De er helt i verdenstoppen innen faget. Slåsskamper hvor inventaret i baren blir redusert til pinneved, bli dratt etter galopperende hester, falle fra store høyder. Ingenting er for vanskelig eller for risikabelt. Og de er så dyktige på hesteryggen at de nærmest går i ett med hesten.


Perfekte stuntmenn
Det Ville Vesten som filmpublikum ble presentert for gjennom westernsjangeren produsert i Spania var veldig ulikt de amerikanske westernfilmene fra siste halvdel av 1900-tallet. De Hollywood-produserte versjonene besto stort sett av rettskafne, hvite tøffinger som beskyttet de svake og sørget for å skape en viss lov og orden i nybyggersamfunnene på prærien.
Hovedpersonene i spagettiwesternfilmer var av en helt motsatt type. De forsvarte ikke forsvarsløse. De sørget ikke for lov og orden. De var tvert imot ofte umoralske dusørjegere. Motivene deres var ofte personlig profitt, begjær eller hevnlyst. Og filmene var som regel krydret med vold.


fra 1970-tallet.
Perfekte stuntmenn
Samtidig som spagettiwesternfilmene gikk sin seiersgang rundt om i verden var Almeria – hvor kassasuksessene ble spilt inn – paradoksalt nok ett av de fattigste områdene i hele Spania. Det var høy arbeidsledighet og mange pakket sakene sine og flyttet til spanske storbyer hvor det var arbeid å få. Men at regionen var fattig gjorde det billig å produsere filmer her. I tillegg var de som ble igjen de fødte cowboyer.
Ikke bare var de dyktige ryttere. De fleste var i tillegg mørke i huden og derfor perfekte som stuntmenn og statister i filmer hvor handlingen ofte var lagt til elven Rio Grande og de andre grenseområdene mellom USA og Mexico. – I min ungdom tjente jeg mer penger på en dag som statist i westernfilmer enn faren min gjorde på en hel uke som gruvearbeider, minnes den i dag 61 år gamle hotelleieren Manuel Hernández Montoya.


Årlig western-festival
Hvert år arrangerer Tabernas en westernfestival som trekker titusener av westernfans fra hele verden. Fagkyndige guider tar turistene med på omvisninger i den fiktive vill vest-byen, ut i den knusktørre ørkenen og opp i fjellområdene hvor mange av actionscenene er blitt spilt inn.
– Jeg guidet en gang en turist som hadde reist helt fra Japan for å ta selfies på alle stedene trilogien med Clint Eastwood var blitt filmet. Han hadde til og med på seg nøyaktig samme poncho som den berømte skuespilleren hadde i filmene, forteller turguide Serena Seguí lattermildt.


Telle stjernene
– Western-filmer slår an hos folk fordi alle kan forstå dem. Logikken er enkel og liketil. Du dreper meg. Jeg dreper deg, forklarer Molina. – Sjangeren er fri for politisk vinkling. Gjør noen noe galt mot deg eller noen du er glad i tar du hevn. Enkelt og greit. Moralen er veldig annerledes enn filmer om for eksempel millionærer på Wall Street som slipper unna med hvitsnippforbrytelser.
Rafa Molina la skuespillerkarrieren på hylla for lenge siden etter at han så vidt overlevde en ulykke som stuntmann. Men spanjolen sier han blir aldri ferdig med Fort Bravo. Den maskuline drømmeren passer da også som hånd i hanske i den fiktive vill vest-byen hvor menneske og natur nærmest går i ett. – Jeg pleide å tilbringe sommerkveldene her som gutt, forteller han. – Da lå jeg på ryggen på torgplassen Mexican Square og prøvde å telle alle stjernene på himmelen. Det var så mange at det var selvsagt helt umulig.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 24 2021
Begrepet spagettiwestern oppsto i Spania.
Lokalbefolkningen var perfekte stuntmenn.