Heltenes tyngste aksjon
Det tyngste oppdraget noensinne: – Vi har opplevd drøye ting gjennom årene. Men dette var venner
Da savnetmeldingen kom inn etter dager uten livstegn, måtte redningsgruppa ut på sitt tøffeste oppdrag noensinne.
Lyden fra Sea King-helikopteret brøt februarstillheten over Lysefjorden. Det fløy som vanlig høyt på grunn av kraftlinjene. Bak det, til venstre, lå Preikestolen, fremme til høyre ville de fra helikopteret snart se Kjeragveggen stige loddrett tusen meter opp fra fjorden. Ingen om bord sa noe om storslagen natur.
Stemningen var urolig. For hvor var det blitt av de to klatrervennene ingen hadde hørt fra på tre dager?
Nick Ashton og Eddi Middelthon fra den lokale gruppen av frivillige redningsklatrere satt spente da helikopteret nærmet seg Kjerag. Det skinte fra isen i fjellet. Isdekket er ulikt fra år til år, noe som gjør at det alltid er nye islinjer å klatre, nye ruter å ta til toppen for dem som elsker den slags utfordringer.
Stein-Ivar Gravdal (37) og Bjørn-Eivind Årtun (45) hadde sett seg ut en slik ny rute da de startet klatringen en tirsdag i februar 2012. Begge hadde klatret i isen før, og ikke bare i Kjerag.
De hadde tatt seg opp noen av verdens mest beryktede storvegger. Som Ulvetanna i Dronning Maud Land i Antarktis, for Gravdals del. Han hadde også tilbrakt 27 døgn i fjellveggen på vei opp Great Trango Tower i Pakistan. Årtun hadde et sjeldent driv i klatringen sin, og fikk mye anerkjennelse, blant annet for sin 72-timersbestigning av Dracula på Mount Foraker i Alaska.
Det fantes knapt bedre klatrere i Norge. Det var derfor karene i Sea King-en til tross for uroen, fortsatt hadde god tro på en naturlig forklaring på mobiltausheten. Tro på at Gravdal og Årtun satt i sola på toppen av Kjerag og pratet om den nye ruten de hadde fulgt. Tro på at det kanskje hadde vært litt drøyt å slå alarm og kalle ut 330-skvadronen på oppdrag, tross alt.
Stemmen til et av besetningsmedlemmene i hodetelefonene stanset tankene.
– Jeg ser noe.
Snart så også Ashton det. Noe som hang langt nede i veggen, i enden av et langt, blått tau. En stor bylt?
Hans første innskytelse var at det måtte være sekkene.
Fordi ingen mennesker kan henge på den måten.
Og fortsatt være i live.
Tindenes hjelpere
Helikopterturen innover Lysefjorden den fredagen i februar 2012 var starten på det tyngste oppdraget Rogalands alpine redningsgruppe (RAR) noen gang har hatt.
– Vi har opplevd drøye ting gjennom årene. Men dette var venner. Alle i miljøet kjente dem. Stein-Ivar bodde i Stavanger og var til og med medlem av RAR. Å hente ut døde kamerater gjorde selvsagt sterkt inntrykk på oss, sier Ture Bjørgen (66).
Stavangermannen har vært en del av RAR siden starten, og var i flere år gruppens leder. Nå har han skrevet bok om deres historie. Den har fått navnet «På død og liv» og inneholder rikelig med begge deler.
Som redningsklatrer kan du oppleve lettelsen over å oppdage at mannen som balanserer ytterst på en bitte liten fjellhylle uten å holde seg fast, ikke har planer om å hoppe, men bare driver med yoga. Men også sjokket over å oppdage at en hardt skadd basehopper ikke orker å vente på hjelpen, men heller tar sjansen på å hoppe videre med reserveskjermen, med fatalt resultat (se rammesak).
Når noe går galt på de mest utilgjengelige stedene i de norske fjellene, er det andre klatrere som frivillig kommer til unnsetning.
– Hvem skulle ellers gjort det? Det er bare andre klatrere som har erfaringen og kompetansen som kreves. Slik har det vært til alle tider så lenge tinder har blitt besteget. Klatrere har hjulpet andre i nød. I Norge ble den første fjellredningsgruppen etablert i Romsdalen i 1968. Da aktiviteten økte i Rogaland, ble det naturlig å opprette en slik gruppe også her, sier Ture Bjørgen.
Fritt Fall
Siden 1993 har lokale klatrere hjulpet 330-skvadronen på oppdrag fra Hovedredningssentralen på Sola.
– Vi så nok for oss at vi skulle drive mest med å berge skadde klatrere. Det ble ikke helt slik.
Midt på 1990-tallet fikk de en annen kundegruppe. Da ble nemlig den godt bevarte hemmeligheten langt inne i Lysefjorden oppdaget av basehopperne. Kjerag, en kilometer på høykant. Der de kan falle fritt i nesten 20 sekunder, før de løser ut skjermen og svever ned til Geitaneset tusen meter under toppen. Ideelt sett. Iblant er utfallet annerledes.
Det vet redningsklatrerne bedre enn noen. En kropp i fritt fall utfor et kilometer høyt stup kan ha 200 km/t i sammenstøtet med fjellet.
– Synet som møter oss, er som regel for jævlig. Vi vet hva som skjuler seg bak avisenes faste uttrykk om «ille tilredte lik», sier Ture Bjørgen.
Hodeløst
Hittil er det utført 53 000 basehopp fra Kjerag. 12 har endt i døden. Fire RAR-medlemmer var øyenvitner til det første basehopper-dødsfallet i august 1996, selv om RAR ikke ble involvert i selve redningsaksjonen. De var på klatretur i veggen, og fikk se fem hoppere på vei nedover. En av dem svevde veldig nær fjellet, la klatrerne merke til. Han lå dessuten på ryggen, fordi han filmet de andre.
Sjokkert så klatrerne at hopperen traff fjellveggen omtrent i samme øyeblikk som skjermen ble utløst. Han var 24 år gammel og hadde kommet fra Frankrike.
Dagen etter hoppet kameratene hans videre.
Sommeren etter assisterte RAR for første gang 330-skvadronen med å hente ut en død basehopper. Igjen var inntrykkene brutale. Vitner hadde fortalt at hodet til hopperen, en svensk kvinne, hadde falt av i sammenstøtene med fjellet. Det stemte ikke, det var hjelmen de hadde sett. Jobben med å ta seg frem til ulykkesstedet, plassere den maltrakterte kroppen i en likpose og fire båren ned til et sted ved fjorden der Sea Kingen kunne komme til, var ilddåpen for gruppen.
– Det var en enkel aksjon, men det er alltid uvirkelig å hente en omkommet person i fjellet. Bildene fester seg på netthinnen og dukker opp igjen senere, fortalte lederen Olav Båsen til mediene.
Ture Bjørgens ilddåp sommeren 1997 hadde et lykkeligere utfall, og er ganske representativ for hvordan klatrerne løser oppgavene. Det var en lørdagskveld. Bjørgen hadde akkurat gjort klar et par biffer og åpnet en ølboks. Så gikk alarmen. Hovedredningssentralen forklarte at en basehopper satt på en hylle i Kjeragveggen og trengte hjelp.
Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien en dødsfelle
Dugnadshelter
Hun het Hege og var 19 år gammel. Hun hadde havnet for nær veggen etter et dårlig utsprang, og skjermen hadde dessuten åpnet seg feil vei, slik at den drev henne rett i veggen. Et kne og en ankel ble kvestet, men hun kunne litt overrasket slå fast at hun absolutt var i live. 700 meter over bakken, på en fjellhylle på størrelse med et spisebord.
– Vi var fem klatrere på det oppdraget. En aksjonsleder nede ved fjorden sammen med politiet, én på toppen og tre i veggen. Helikopteret satte oss av inne på platået. Jeg husker at det var et svare strev å få alt utstyret bort til kanten. Så rappellerte vi ned i natten. I sekstiden om morgenen nådde førstemann, Magnus Andersson, bort til henne. «Hyggelig at noen kom», var det første hun sa.
«På død og liv»
Rogaland Alpine Redningsgruppe (RAR) startet med å redde sauer, fortsatte med basehoppere og suicidale, og endte med å hente sine egne, døde klatrekamerater en kald vinterdag i 2012.
Gjennom 25 år har lokale fjellklatrere stått i beredskap døgnet rundt, året rundt for å hjelpe mennesker i nød i bratte fjell – frivillig. Boka fra 2018 beskriver hva redningsklatrerne har opplevd gjennom disse årene og hvilke tanker og refleksjoner de har gjort seg.
Da basehopperen og redningsmennene endelig kom ned til bunnen av fjellveggen, kom kameratene hennes bort. Lettelsen og gleden var stor. De lurte på hvorfor hun hadde brukt så lang tid. «Et helt døgn, Hege! Vi andre kom ned på et minutt!». Mens helikopteret dro med den skadde, men heldige jenta, kastet mediene seg over de slitne klatrerne for å få detaljene fra redningsdåden. Heltenes historie.
– Helter? Jeg er ikke så glad i det ordet. Det er litt forslitt og oppbrukt. Det er ikke det som driver oss i hvert fall. Motivene kan være ulike. Noen liker å hjelpe andre, noen tiltrekkes av spenningen, mens noen kanskje liker å løse problemer, sier Bjørgen.
Felles for alle er evnen til å vurdere, håndtere og akseptere risikoen og inntrykkene de selv utsetter seg for. Én ting er sikkert: Ingen gjør det for pengene. Redningstjenesten er basert på ulønnet frivillighet.
Klatrerne er helter på dugnad.
Langt fra kontoret
I dag er det ti alpine redningsgrupper med rundt 250 klatrere i Norge. I Rogaland teller gruppen 20 klatrere. Når deres hjelp er påkrevd, sender Hovedredningssentralen ut en SMS. De som kan møte, taster inn en bekreftelse og tar seg kjappest mulig ut til Sea Kingen på Sola.
– Kontrastene er heftige. Vi forlater kontorpulten eller familiemiddagen, og et par timer senere kan vi bli satt av i en fjellvegg, sier Ture Bjørgen.
Én av tre ganger er det «falsk alarm», da har 330-skvadronen avgjort at oppdraget ikke krever spesialhjelp fra klatrere. Men gjennom årene har RAR deltatt på 60 oppdrag. Flest i forbindelse med tilfeller som sjelden blir omtalt, nemlig selvmord. Basehopp kommer på andreplass.
– Og paradoksalt nok færrest av den typen oppdrag vi først og fremst hadde i tankene ved dannelsen i 1993. Skadde klatrere. Det tok 25 år, men i sommer hjalp vi faktisk ut én, sier Ture Bjørgen.
De andre klatrerne som RAR har hjulpet gjennom årenes løp, har vært like hele. Eller, som i februar 2012, allerede døde.
Les også: (+) Ingen ville snakke om den grufulle ulykken. Så fant Line farmors hemmelige notater
Venneløftet
– Jeg ser noe, hadde besetningsmedlemmet på Sea Kingen sagt.
Sakte gikk det opp for alle hva de så. Røde striper av blod i den hvite snøen under to personer sammenfiltret i enden av et klatretau. Et varmesøkende kamera som ikke viste tegn til liv.
Senere ble hendelsesforløpet klarlagt, blant annet ut fra bilder Stein-Ivar Gravdal og Bjørn-Eivind Årtun selv hadde tatt på vei oppover isen. En diger steinblokk hadde løsnet, revet vekk sikringen til det ene tauet og kappet det andre tvers av. Klatrerne var sjanseløse og falt 50–60 meter. Om blokken etter millioner av år bare ga opp og løsnet av seg selv, eller om det var klatrernes bevegelser som ble den siste, lille utløseren, vil ingen få vite.
Mens familiene ble varslet om tragedien, gjorde gruppen i hangaren på Sola seg klar for sitt tyngste løft. Å hente ut sine egne.
– For første gang var vi kanskje ikke først og fremst redningsklatrere. Men venner som ville hjelpe, sier Ture Bjørgen. Selve aksjonen ble mer dramatisk enn ønskelig. Like før båren skulle heises opp i helikopteret, ga fartøysjefen ordre om å kutte vaieren. Is på rotoren hadde gjort situasjonen farlig. Sea Kingen måtte komme seg vekk før det var for sent. I stedet ble de omkomne fraktet ned fjellveggen av klatrerne.
– En gang holdt Stein-Ivar kurs for oss andre og lærte bort en ny metode som de brukte i store fjellvegger når de skulle rappellere med mye bagasje. Nå var det RAR-kameratene som brukte den for å få Stein-Ivar og Bjørn-Eivind ned den siste biten, sier Ture Bjørgen.
Les også: (+) Minutter etter at bildet er tatt tar jaktturen en dramatisk vending
Himmelsendt
RAR har hentet ut 25 døde og 24 levende personer fra fjellveggene i Rogaland.
– Det er følelsen av å gjøre noe viktig, noe godt for alle, som jeg sitter igjen med. Å stille seg til rådighet for fellesskapet, sier Ture Bjørgen.
I februar 2006 krasjlandet basehopperen Elin Gripen i en annen av områdets fristende vegger, i Maudal. Norsk Folkehjelp og Røde Kors rykket ut som vanlig, det samme gjorde RAR. Nico Lenning og Bjørn Jacques firte seg ned. De kom med varm te og sjokolade og klær, pakket inn den skadde kvinnen med bobleplast og plasserte henne i båren. Så fortsatte de nedover, alle tre.
Etterpå sto hun frem i lokalavisen og takket alle som hadde stilt opp for henne. Ikke minst klatrerne.
– Det var som å se engler dale ned fra himmelen, sa hun.
Men disse englene var ikke sendt fra himmelen. Noen ganger er englene bare sendt fra Sola.
Kilde: Artikkelen er basert på boka «På død og liv – norsk fjellredning fra innsiden» av Ture Bjørgen. (Fri Flyt, 2018)
Oppdragene de aldri glemmer
Redningsklatrerne har opplevd alt fra medaljer for edel dåd til søksmål.
Heltemedalje
I juli 1998 skled en 14 år gammel engelsk speiderjente med navn Heather på en snøfonn oppe på Kjeragplatået, og forsvant plutselig ned i en dyp sprekk. I timevis ble hun liggende, hardt skadd av fallet og nedkjølt av det kalde vannet hun lå i. 330-skvadronens Sea King og klatrere fra RAR ble tilkalt, og Sindre Bø rappellerte de 12-13-meterne ned til jenta.
Han begynte å forberede båren idet situasjonen brått ble enda mer dramatisk: Styrtregn kastet seg over Kjerag, og vannet sprutet over de to i sprekken. Bø la merke til at de befant seg i bunnen av en trakt. De var fanget i en foss av isvann. Og vannet steg raskt. Da lege Anders Ersson og redningsmann Francisco Antonio Valdes firte seg ned og fikk se dødsfellen, visste alle at det ikke sto om ett liv, men fire. Båre var ikke lenger aktuelt.
Jenta fikk en klatresele, og mennene ropte gjennom larmen opp til Morten Diesen fra RAR på toppen: «Heis! Nå!». Med uvurderlig drahjelp fra speidere lyktes det å få alle opp. I trygghet og i siste liten. For denne aksjonen fikk Bø, Diesen og de to andre senere Forsvarets medalje for edel dåd.
Heather hadde blødninger, brudd og en kroppstemperatur på 26 grader. Men hun overlevde. Og forsvant. I nesten 20 år. Under arbeidet med boken, som Bø har medvirket til, lyktes det å spore henne opp.
– Jeg husker ingenting fra ulykken. Jeg har alltid vært lei meg for at jeg ikke fikk vist min takknemlighet, fordi jeg ikke visste hva som hadde skjedd, skrev Heather, nå 37. Hun løper maraton og spiller saksofon. Sindre Bø oppdaget at det var godt å få vite. Å redde noen er bra. Diplom og medalje fra Kong Harald, også. Men ingenting slår følelsen av å vite at en speiderjente fikk vokse opp og spille saksofon i et swingband.
Søksmålet
I juni 2000 traff briten Terry Forrestal fjellveggen etter et mislykket basehopp i Kjerag. Han var tidligere spesialsoldat og stuntmann, kjent som stand-in for selveste James Bond. Han signaliserte senere til redningshelikopteret at han hadde brukket begge beina. Men det var ikke mulig å sette av klatrere i partiet der han befant seg. Dessuten gjorde lavt skydekke at helikopteret ikke kunne nå toppen. Redningsklatrerne måtte ta veien om Lysebotn, kjøre bil opp så langt det gikk og gå resten.
De hadde kommet 150 meter ned fra toppen, da meldingen kom. Briten var funnet død ved foten av fjellet. Reserveskjermen, som basehoppere sjelden har med seg, lå ved siden av ham. Det ble antatt at han ikke holdt ut smertene, og at han i desperasjon hadde prøvd å hoppe ned med den. I britiske medier ble forsinkelsene i redningsaksjonen slått stort opp, og to år senere ble de involverte anmeldt av Forrestals søster. Både Justisdepartementet, politiet og Sea King-piloten. Og tre av de frivillige klatrerne.
– For uaktsomhet og medvirkning til å forvolde en annens død, blant annet. Det var kraftig kost for oss som hadde prøvd å redde liv, men ikke lyktes på grunn av været, sier Ture Bjørgen.
Politimesteren i Stavanger uttalte at det var helt greit at profesjonelle aktører ble anmeldt.
– Men det er frekt mot dem som på frivillig grunnlag var på vei til å utføre en ny heltedåd.
Anklagene ble senere avvist av Riksadvokaten.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 62 2021
Denne saken ble første gang publisert 02/01 2022, og sist oppdatert 06/01 2022.
