Berømt for sin største fiasko
Det legendariske skipet var forsvunnet i 107 år. Så ble det funnet: – Jeg fikk nesten hakeslepp!
Fiasko-polfarerens norske skip ble funnet på 3008 meters dyp. Letemannskapene klarte det mange har hevdet var umulig.
Letingen etter det berømte skipet har tatt flere år, kostet enorme summer, men ble 5. mars 2022 ble de omsider belønnet med suksess:
– Jeg fikk nesten hakeslepp da kameraene på undervannsbåtene våre fant skipet, sa dr. John Shears, sjefen for ekspedisjonen om funnet. Han og hans team hadde da søkt etter polarhelten Ernest Shackletons tapte skip i flere måneder.
– Vi har lyktes med verdens vanskeligste søk etter et skipsvrak. Vi har kjempet mot skiftende isforhold på sjøen, snøstormer og temperaturer ned mot 18 minusgrader. Vi har klart det mange har hevdet har vært umulig, sa en stolt og lykkelig Shears.
Siste store utfordring
– Dette er uten å overdrive det flotteste skipsvraket i tre jeg noen gang har sett – med god margin, sa marinearkeolog Menson Bound som selv har deltatt i arbeidet med å finne Endurance.
– Skipet står rett opp og ned på havbunnen, og det er i glimrende stand, sa Bound til BBC.
I 107 år, siden det sank den 21. november 1915, har Endurance ligget stille og rolig på bunnen, mer enn tre kilometer under havoverflaten. Nå er det altså funnet, men det vil fortsatt bli liggende i sin dype og iskalde grav. Ingen har planer om å flytte vraket eller å hente opp deler eller gjenstander fra det.
Weddellhavet er en liten lomme i Sørishavet på nordkysten av Antarktis, sør for Falklandsøyene. Det var her Endurance ble brutt ned av isen og sank i 1915 mens irske Ernest Henry Shackleton og hans mannskap skulle gjøre et forsøk på å gjennomføre den siste store polarutfordringen; å krysse hele det antarktiske kontinentet.
Fire år tidligere, i desember 1911, hadde Roald Amundsen og hans menn nådd Sydpolen. Nordmannens argeste rival Robert Falcon Scott og hans kamerater hadde alle omkommet på veien hjem, etter å ha oppdaget at den norske ekspedisjonen hadde vært på polpunktet før dem.
Les også: En hel verden fulgte Kurts desperate kamp
Skrøpelig helse
Ernest Henry Shackleton deltok på sin første polarekspedisjon i årene fra 1902–1904 da han var tredjeløytnant under Robert Falcon Scotts «Discovery»-ekspedisjon.
Sammen med Scott og Edward Wilson utgjorde Shackleton teamet som dro med sleder over Ross-barrieren og nådde så langt sør som 82°16’33’. Scott var Shackletons store rival. Helt siden de to dro på deres første felles ekspedisjon sammen i 1901, hadde iren stått i skyggen av Scott.
Shackletons helse var ikke god. I mars 1903 ble han tatt ut av tjeneste og sendt hjem med forsyningsskipet «Morning». Beslutningen var et stort nederlag for den ærgjerrige iren, og skulle prege hele resten av hans liv.
Shackleton returnerte til Antarktis i januar 1908, denne gang som leder for det som gjerne kalles «Nimrod»-ekspedisjonen – hans aller mest suksessrike når det kommer til resultater.
En sledeekspedisjon ledet av Shackleton nådde nesten helt inn til Sydpolen. Med bare 180 kilometer igjen måtte de snu på grunn av mangel på mat og andre forsyninger.
Les også: Skattejegeren Johnny hadde hørt historiene og ryktene. Så gjorde han et funn
Nasjonalhelt
Da han var tilbake i England etter ekspedisjonen, ble Shackleton hyllet som nasjonalhelt, han ble slått til ridder og ble kommandør av Victoria-ordenen. De neste tre årene kunne han sole seg i glansen av å være en vellykket ekspedisjonsleder.
Til tross for denne suksessen, var ikke Shackleton fornøyd. Han ville gjerne bli førstemann til 90 grader sør. Men før han rakk å gå i gang med en ny ekspedisjon, kom sydpolkappløpet mellom rivalene Amundsen og Scott. Duellen fikk et dramatisk utfall og Shackletons rekord falt.
Da fant den standhaftige iren et nytt mål i horisonten: Han ville bli den første til å krysse hele det antarktiske kontinentet. Det var den ultimate utfordringen, mente han. «The Imperial Trans-Arctic Expedition», som var det offisielle navnet, forlot Storbritannia på høsten 1914. Om bord på ekspedisjonsskipet «Endurance» var totalt 28 menn, inkludert ekspedisjonslederen.
Frøs fast
Endurance dro fra Sør-Georgia mot Weddelhavet 5. desember 1914. Det nøyaktige målet var Vahselbukta.
På kartet som følger på siden etter reportasjen fremgår skipets og mannskapets ferd gjennom, og rundt isødet i sør.
Det var tidlig is dette året, og skipet fikk snart store utfordringer. Inne i Weddellhavet ble forholdene ekstremt vanskelige, og allerede den 19. januar 1915 satte Endurance seg fast i de voldsomme ismassene.
– Vi vet ikke hvor lenge vi blir liggende her, vi kan bare be og håpe at vi kommer løs igjen snart, noterte ekspedisjonslederen i sine papirer.
Men isen ble bare verre, og 24. februar innså mannskapet at Endurance ville bli liggende fastfrosset frem til våren.
I løpet av det neste halve året drev skipet sakte nordover med isen, og da våren kom i september, begynte de virkelig store vanskelighetene. Skroget på Endurance ble utsatt for et voldsomt trykk da isen begynte å bryte opp.
24. oktober begynte det å strømme vann inn i skipet, og allerede etter et par dager ga Shackleton mannskapet ordre om å forlate skipet.
«Hun går ned,» sa han dystert. Mannskap, proviant og utstyr ble båret og heist ut på isen. Derfra måtte de hjelpeløse se på at den stolte skuta dag for dag ble klemt lenger ned av isens jerngrep.
21. november var det slutt. Med et sukk forsvant Endurance ned i dypet.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Måtte ta sjansen
De neste to månedene ble ekspedisjonen liggende på isflaket, i håp om at de ville drive mot Pauletøya, omtrent 400 kilometer unna. Der lå store lagre med mat og annet utstyr som ville komme til nytte. I midten av mars var ekspedisjonen under 100 km fra Pauletøya, men det hjalp lite. Isen videre innover var ufremkommelig, og da isflaket brakk opp, beordret Shackleton mannskapet om bord i livbåtene for å sette kurs mot nærmeste land.
Etter fem dramatiske døgn i sjøen kom det utslitte mannskapet i land på Elefantøya, drøyt 550 km fra der Endurance hadde gått ned. For første gang på 497 dager hadde mannskapet fast grunn under føttene.
Elefantøya lå langt utenfor allfarvei, og med små sjanser til å bli oppdaget av andre skip skjønte Shackleton at de måtte komme seg vekk snarest mulig. Mat hadde de lite av; de overlevde ved å spise selkjøtt, pingviner og sine egne hunder.
Det eneste stedet de kunne få hjelp, var hos hvalfangerne på Sør-Georgia. Shackleton bestemte at han og fem andre skulle forsøke å seile dit i én av livbåtene.
– Vi måtte ta en sjanse, vi hadde ikke noe valg, ellers ville vi sakte sulte og fryse i hjel, skrev han.
Shackleton avslo å ta med forsyninger for mer enn fire uker, han visste godt at dersom de ikke hadde kommet frem innen den tid, ville de ikke overleve.
Les også: (+) Legenden om at det finnes gull ved denne norske gården lever fortsatt
Hindret av orkan
Livbåten som skulle brukes til redningsaksjonen fikk navnet «James Caird,» og ble sjøsatt 24. april 1916. De neste drøye to ukene seilte Shackleton, Harry McNish, Tom Crean, John Vincent, Tim McCarthy og Frank Worsley over Sørishavet. Vind og sjø truet flere ganger med å kantre nøtteskallet de var om bord i og sende dem alle i døden.
Men de klarte seg, og takket være Worsleys glimrende navigering, fikk de klippene på Sør-Georgia i sikte 8. mai. En voldsom orkan gjorde det umulig å komme i land, og de måtte vente og ri av været til vinden omsider løyet.
Hvalstasjonene lå på nordsiden av øya. Det var for risikabelt å forsøke å seile rundt, og Shackleton avgjorde at de skulle forsøke å komme seg frem over land. Han, Worsley og Crean skulle forsøke å gå til fots de drøyt fem milene over fjellene mens de øvrige ble igjen på sørsiden.
For de tre ble det en brutal prøvelse å ta seg tvers over øya. Flere ganger var de nære på å gå seg fast eller styrte i avgrunnen, Men etter 36 timer var de omsider fremme ved hvalstasjonen på Strømnes den 20. mai 1916.
Straks han hadde nådd frem til folk, fikk Shackleton sendt en hvalbåt med Worsley som veiviser for å plukke opp de tre mennene på andre siden av Sør-Georgia. Deretter gjaldt det å få berget de mer enn 20 karene som fortsatt satt fast på Elefantøya.
Det skulle vise seg å bli langt vanskeligere.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – vraket ble en gullgruve
Tvunget til retur
Fire ganger prøvde Shackleton seg.
Han seilte fra Sør-Georgia bare tre dager etter at de tre karene nådde frem til Strømnes. Han fikk låne den store hvalbåten «Southern Sky» som lå i opplag i Husvik. Rundt 120 kilometer fra Elefantøya møtte de på en ugjennomtrengelig barriere av pakkis. «Southern Sky» var ikke bygget for å gå i is og måtte derfor returnere til Port Stanley på Falklandsøyene.
Derfra fikk Shackleton gitt beskjed hjem til London om situasjonen, og bad om at et bedre egnet fartøy ble sendt sørover for redningsoperasjonen. Til svar fikk han at det ikke kunne komme hjelp før oktober. Shackelton var klar på at det var for sent.
De to neste forsøkene på å nå de skipbrudne på Elefantøya mislyktes også.
Situasjonen begynte å bli desperat.
I midten av august var det gått mer enn tre måneder siden livbåten «James Caird» hadde forlatt Elefantøya. Shackleton tryglet chilenske myndigheter om å låne ham «Yelcho», en liten dampdrevet taubåt som hadde assistert på det forrige unnsetningsforsøket. Det fikk han, og 25. august satte «Yelcho», med kaptein Luis Pardo kurs for Elefantøya.
– Denne gang var skjebnen med oss, skrev Shackleton senere.
Åpent hav
Havet inn til Elefantøya var endelig åpent og fartøyet kunne dermed gå nær land. Men det var tykk tåke som først lettet på formiddagen den 30. august.
Klokken 11.40 ble leirplassen observert, og etter mindre enn en time var alle de skipbrudne kommet om bord i «Yelcho», som straks satte kursen mot Punta Arenas i Chile. Derfra gikk ferden til Valparaíso der store folkemengder ønsket ekspedisjonen varmt velkommen tilbake til
sivilisasjonen.
Shackleton ble nok en gang hyllet som en helt, til tross for at han ikke hadde vært i nærheten av å krysse Antarktis.
Han hadde ikke engang fått begynt på vågestykket. Storheten besto i at han under de avsindig vanskelige forholdene hadde klart å berge sitt mannskap – uten tap av et eneste liv.
For dette blir Ernest Shackleton, mannen som døde av hjerteinfarkt på Sør-Georgia i 1922, den dag i dag sett på som en av de virkelig store lederne i polarhistorien.
