På bar med Hemingway
Den gamle mannen og haglen
Journalisten Kurt Singer dro til Havana for å spore opp hovedpersonen i Hemingways «Den gamle mannen og havet». Hva han ikke skjønte før senere var at han også traff en Ernest Hemingway i full gang med å gå til grunne.
Den gamle mesteren satt for enden av den lange bardisken i Cafe Floridita og drakk sin iskalde daiquiri (romcocktail). Jeg satt to krakker bortenfor og blandet meg inn i samtalen.
Tre timer senere hadde Hemingway helt i seg syv store glass med daiquiri, og da vi slentret fra den kjølige baren og ut i Havanas tropevarme, hadde han tømt det åttende glasset. På det tidspunkt hadde vi naturligvis rukket å snakke om mange ting, bl. a. om hvordan han kom til å skrive «Den gamle mannen og havet», boken som ga ham Nobelprisen i 1954. Det var særlig historien bak «Den gamle mannen og havet» jeg var interessert i, og det var først og fremst for å få vite sannheten om dette at jeg nå hadde oppsøkt Hemingway.
Hudsykdom
I Havana tilbringer man helst de varme timene midt på dagen i en kjølig bar. Og hver gang Hemingway er i denne byen, går han i Café Floridita, for det var her is-daiquirien ble oppfunnet, og det er her en finner Pedrito, den spanske bartenderen som mikser den beste daiquiri.
Hemingway virket utrolig robust, rundt 60 år som han er, over seks fot høy og med sine over hundre kilo spill-levende muskler. Han barberer seg sjelden på grunn av en hudsykdom, og den hvite skjeggstussen får ham til å ligne en gammel sjøulk. De kvikke brune øynene betrakter verden med grådig interesse og vennlig forståelse.
En prat med en gammel fisker
– Hvordan kom De til å skrive «Den gamle mannen»?
– Hvordan jeg skrev «Den gamle mannen»? Med den største vanskelighet, unge venn, med største vanskelighet!
– Nei, jeg mener det ikke sånn, sa jeg. – Jeg mener: hvordan falt det seg at De skrev nettopp denne historien? Hvor fikk De idéen fra?
– Ja, det er noe ganske annet, svarte den gamle mannen. Jeg dumpet rett opp i den. Jeg var nede på stranden – mariscal’en – en morgen og pratet med en gammel fisker, og han fortalte meg historien. Riktignok ikke akkurat sånn som jeg skrev den, for som enhver flink reporter satte jeg litt farge på historien hist og her. Jeg er fremdeles journalist, har alltid vært det. Kommer alltid til å være det.
– Kan De si meg nøyaktig hva den cubanske fiskeren fortalte Dem?
– Det var ikke stort, brummet Hemingway. Han satte fra seg glasset. — En skribent trenger ikke stort for å sette i gang. Denne fiskeren klaget bare litt over at han hadde vært uheldig og klaget en masse over at han engang hadde fanget en stor marlin og mistet det meste av fisken til haiene. Akkurat som skatten. Man arbeider hardt og har litt hell med seg og får en fet og fin sjekk for arbeidet, og dermed kommer skattehaiene og river til seg alt sammen.
Dyrt brennevin og en finger i øyet
Hemingway spiste litt av lunsjen som Pedrito hadde satt frem til oss: stekt fisk, oliven, salami. Jeg tok også litt. Det smakte virkelig deilig.
– God idé å spise mens en drikker, kommenterte Hemingway, hev inn flere store munnfuller og skyldte dem ned med resten av daiquirien.
Han spiste en masse, men han er en svær kar, så han trenger en masse. Jeg bød ham en god cubansk sigar da glassene våre ble fylt igjen, men han avslo med ordene:
– Jeg røyker ikke lenger. Blir ikke i ordentlig form om morgenen av tobakken, så derfor sluttet jeg. Da er det noe annet med brennevin. Den eneste feilen ved rommen er at den er så dyr. Nå må jeg skrive på at jeg har drukket for 15 dollar her. Hver niende måned går jeg konk.
– Men De gjorde en masse penger på «Den gamle mannen» ?
– Hva er en masse, unge mann?
– Life mente 30 000 dollars.
Hemingway smilte.
En ferdig bok er som en død løve.
– Jeg vet det. Og noen gjettet på 50 000, og andre på 65 000. Det jeg fikk var 40 000 dollars. Har De noen gang prøvd å regne ut skatten på det? Dessuten har jeg store utgifter. Min kone bruker ingenting: Hun er enestående, hun sparer tilmed penger for meg. Men jeg har et hus, en ranch, en bil, en båt, tjenere, katter, bikkjer, duer, kuer der ute på Finea Vigia. Det er ranchen min. Den burde De se. Men akkurat nå har jeg det travelt med denne nye boken.
– Arbeider De på den hver dag?
– Jeg arbeider ikke om dagen. Skriver om natten. Ikke heldig for øynene, men det får ikke hjelpe.
– Hvordan er synet Deres nå ? Jeg merket meg at han brukte briller med stålinnfatning.
– Ikke dårlig. Jeg har ett dårlig øye og ett godt. Kan ikke klage. Det var en fyr som stakk fingeren inn i øyet mitt engang, og siden har jeg ikke kunnet se med det. Men det andre er fint.
– De har hatt mange sånne uhell, ikke sant ?
Han klukklo.
– Endel. Syv hjernerystelser, seks ribbensbrudd ... Han skjøv vekk det tomme glasset og grep etter et nytt.
Etter enda et par altfor store glass is-daiquiris forlot jeg Floridita-baren, fast bestemt på å få tak i hele historien som lå bak «Den gamle mannen og havet», selv om jeg skulle bli nødt til å kjøpe en tønne død fisk av hver eneste svartsmusket fisker på marisealen.
Fremdeles ganske sterk
Jeg ble i Havana noen dager til og var innom Café Floridita igjen for å få et glass av den berømte is-daiquirien. Mens jeg satt der og lurte på om Hemingway kanskje ville dukke opp, kom han inn døren. Vi pratet litt om vær og vind før jeg fortalte at jeg hadde snakket med den virkelige gamle mannen i «Den gamle mannen og havet». Han hadde ikke stort å si til det.
– Når en blir ferdig med en ting, da skal en også være ferdig med den. Det er akkurat som med jakt, sa han. En ferdig bok er som en død løve. Og nå tenker jeg på min neste bok og ikke på en død løve.
Jeg spurte om han ville gi meg et aldri så lite vink om den nye boken, men hans munn var lukket med syv segl.
– Fysikken Deres. Hvordan De holder Dem så godt ?
– Jo, det skal jeg si Dem. Faktum er at jeg fremdeles er ganske sterk. Oppslått og fæl med alle arrene mine, kanskje, men jeg har da fremdeles krefter. Jeg drikker godt brennevin, slåss med kjempefisk og skriver en masse. Det er grunnlaget. Og jakten. Jakten holder både hjernen og hjertet i orden.
Sjåføren ventet
Tiden nærmet seg da han måtte tilbake til ranchen, og da vi gikk ut, tok han et glass daiquiri med seg. Jeg håpet på en passende bemerkning som kunne danne en god avslutning på møtet, og jeg merket at han lette etter noe å si. Han ble stående et øyeblikk ved stasjonsvognen, hvor hans
sjåfør satt og ventet ved rattet.
– Som skribent til skribent, begynte han langsomt, med dempet stemme og et overbevisende tonefall, – vil jeg si Dem én ting: Kjenn Deres arbeide. Og gjør det. Og fremfor alt, lev Dem inn i stoffet!
Da stasjonsvognen hadde kjørt sin vei, møtte blikket mitt igjen Havanas glødende gater og cubanernes brune, mystiske ansikter.
Macho-mannen
Da Kurt Singer gjorde dette eksklusive intervjuet med forfatterlegenden Ernest Hemingway, som sto trykket i Vi Menn 5. januar 1959, var målet å finne fiskeren som hadde stått modell for Hemingways Nobelpris-belønnede roman «Den gamle mannen og havet» (som nettopp var blitt filmatisert). Singer fant også fiskeren, etter Hemingways daiquiri-inspirerte anvisninger. Det Singer ikke visste var at denne machoforfatteren over alle machoforfattere var dypt inne i en livskrise som skulle ende med at han drøyt to år senere begikk selvmord med hagle, og ble funnet i entreen av sin hustru Mary, som hadde våknet av dobbeltdrønnet, klokken 7 om morgenen 2. juli 1961.
Et dramatisk punktum for et dramatisk liv. Hemingway var jeger, marlin-fisker, tyrefektnings-gal, eventyrer, krigskorrespondent (han dekket krigene med pistol i beltet) og en uovertruffen forteller. Men etter suksessen med «Den gamle mannen og havet» (utgitt 1952, Nobelprisen 1954), traff han veggen. Eller snarere to vegger. Først den store «Afrika-boken»(«True At First Light») som han ga opp etter 860 sider, og til slutt den store Paris-erindringsverket («A Moveable Feast») som han filte og filte på men aldri greide å få i havn. Og mellom disse to et galemanns-engasjement i 1959 for LIFE magazine for å levere en artikkelserie om tyrefektning som ble så omfattende og ute av kontroll at de måtte sende folk over til Spania for å hjelpe ham med å redigere ned stoffet.
Den Hemingway Singer traff var syk og alkoholisert og slet med Afrika-boken og Paris-erindringene, som han var så hemmelighetsfull med under intervjuet. Han skulle bli betraktelig verre. Tunge depresjoner og etterfølgende elektrosjokkbehandling ventet de neste par årene. Inntil han tok sitt eget liv. Etter «Den gamle mannen og havet» (1952) fullførte han ikke en bok igjen. Hemingway ble 61 år gammel.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 06 2021
Denne saken ble første gang publisert 10/02 2021.
