Den blodige generalprøven

I disse dager for 75 år siden la sjefen for de allierte styrkene i Europa, general Dwight D. Eisenhower, de siste planene for D-dagen.

Generalen visste at tysk motstand på strendene i Normandie og restene av Nazi-­Tyskland ville kreve en gigantisk innsats. Fra 1943 hadde endeløse forsyningskonvoier krysset Atlanterhavet med soldater og utstyr fra USA. Men like viktig som materiell var kamptreningen til de uerfarne vernepliktige soldatene som skulle i ilden.

Høsten 1943 hadde 3000 innbyggere ved den rolige kysten av Devon i Sør-England fått beskjed om å pakke koffertene sine og flytte. De fikk ikke vite hvorfor, for området skulle i største hemmelighet brukes til å iscenesette store øvelsesoperasjoner uten at tyskerne luktet lunten.

Realistisk

General Eisenhower var bekymret for tapstallene når horder av vernepliktige soldater skulle storme frem i kuleregnet på strendene i Normandie. For å forberede soldatene best mulig, bestemte Eisenhower at selve generalprøven skulle gjennom­føres med skarp ammunisjon. Soldatene skulle kjenne støyen og påkjenningene under ekte kamp, i tillegg til våte klær, sjøsyke og utmattelse.

Valget hadde falt på Slapton Sands. En flott sandstrand som til forveksling lignet landgangsområdet Omaha Beach på den franske siden av Kanalen. Der skulle «Exercise Tiger» gjennomføres i full skala med konvoier av landgangsfartøyer og 30 000 soldater. H-timen (landgangstidspunktet) ble satt til klokken 0730, 27. april 1944.

Øvelsen skulle bli verre enn det som senere ventet i Normandie.

Blodbad

For å mørne soldatene før oppgaven, skulle landgangsfartøyene seile i ring utenfor kysten hele natten for å gi de sjøsyke soldatene en forsmak på kanalkryssing i bølger. Den siste halvtimen før landgangen skulle så den britiske krysseren HMS Hawkins bombardere stranden intenst. Og når soldatene så rykket i land, skulle markører i «tyske» forsvarsposisjoner på land skyte med skarpt rett over hodene på soldatene for å utsette dem for maksimal stress­belastning.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

På grunn av skytingen med skarp ammunisjon var det vitalt å følge tidsskjemaet til punkt å prikke. Da flere av landgangsfartøyene havnet bak tidsskjemaet, bestemte øvingslederen, admiral Don Moon, derfor å utsette bombardementet og landgangen én time. Men så ble det rot mellom amerikansk og britisk samband. Flere av landgangsfartøyene fulgte derfor den opprinnelige tidsplanen.

Akkurat da de første landgangsfartøyene nådde stranden, brøt helvetet løs. Mens soldatene vasset i land, slo de første artillerigranatene fra HMS Hawkins ned blant soldatene som egentlig ikke skulle innta strendene før én time senere. Soldatene i forsvarsposisjonene hadde videre fått beskjed om å skyte i sanden rett foran de fremrykkende soldatene. Effekten i kaoset som fulgte ble voldsom. Soldatene, som først hadde krøket seg sammen under bombardementet, begynte å fyre av sine egne skarpladde våpen mot der ilden kom fra, før de løp flokkevis i panikk forbi markeringen til området hvor granatene skulle lande.

Den engelske stranden ble forvandlet til en blodig slagmark. Skrekkslagne så artillerioffiserene på HMS Hawkins hvordan soldatene langt der inne på stranden ble sprengt i fillebiter av det tunge artilleriet.

Men katastrofen hadde bare så vidt begynt. Den neste angrepsbølgen skulle komme inn et døgn senere.

Tippet rundt

Påfølgende natt ble konvoien som seilte i ring i Lyme Bay oppdaget av hurtiggående tyske MTB-er. De åtte tungt lastede landgangsfartøyene seilte sakte på rett linje mens korvetten som skulle beskytte dem hadde blitt sendt til land for reparasjoner. For de ni MTB-ene under ledelse av korvettenkapitän Bernd Klug var det som å dra på jakt i en dyrehage.

De tyske båtene, som var ute på rutinetokt, trodde knapt hellet sitt. De angrep som en ulveflokk i 40 knops fart. Klokken var så vidt passert to på natten da landgangsskipet LST 507 ble truffet av den første torpedoen. Skipet, fullastet med soldater, stridsvogner og drivstoff, brant som en fakkel før det sank etter 45 minutter.

For LST 531 gikk det enda raskere. I løpet av bare seks minutter etter torpederingen rullet det brennende skroget over på rygg før det sank. Det tredje som ble truffet klarte med nød og neppe å kare seg til land med flere døde og skadde om bord.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

For soldatene under dekk ble de brennende skipene rene dødsfeller. Soldatene som kom seg ut hadde ikke tid til å låre livbåter, men hoppet i vannet. Angrepet hadde fått de gjenværende skipene til å flykte. Mange av soldatene som lå igjen i det kalde vannet frøs i hjel. Andre druknet på grunn av utstyret som tynget dem ned. Soldatene var nemlig ikke trent i å bruke livbelter, og mange hadde festet dem rundt livet istedenfor rett under skuldrene. Vekten av utstyret medførte at de tippet rundt og ble liggende med hodene under vann.

Truet D-dagen

I løpet av det fatale treningsdøgnet omkom 946 amerikanske soldater. Som en skjebnens ironi var det langt flere enn tapene på Utah Beach under selve D-dags invasjonen.

For de allierte ble Exercise Tiger en katastrofe som truet hele D-dagen. For ikke å ødelegge moralen til hærstyrkene ble det lagt lokk over hele hendelsen. Både overlevende og medisinsk personell som hadde behandlet de sårede ble truet med krigsrett dersom de snakket. Tapslistene ble ikke offentliggjort før i august 1944 som en del av listene fra D-dagen.

I tillegg var ti offiserer fra landgangsfartøyene som hadde inn­gående kjennskap til invasjons­planene, savnet. Frykten for at noen av dem kunne vært tatt til fange og røpet innholdet gjorde at invasjonen ble satt på vent. Først da den siste omkomne ble funnet, kunne forberedelsen til historiens største landgangsoperasjon fortsette.

Hemmeligholdet rundt tragedien gjorde at den også forble relativt ukjent etter krigen. Først i 2004 avslørte den britiske avisen The Observer at allierte soldater hadde blitt drept av sine egne på Slapton Sands. I dag står en sunket Sherman stridsvogn som ble hevet fra dypet som monument over tragedien på stranden.

[email protected]

Kilder: warhistoryonline.com,
warfarehistorynetwork.com

Denne saken ble første gang publisert 13/05 2019, og sist oppdatert 13/05 2019.