Blodtørstig krigsherre i statuestrid
Den blodige baronen mente han var den gjenfødte Djengis Khan
Baron Ungern-Sternberg i Estland mente han var den gjenfødte Djengis Khan. Han ville skape et verdensrike og utrydde alle jøder og kommunister. Nå vil grupper i Estland reise en statue over Den blodige baronen.
Allerede overskriften på nettsiden til foreningen er ganske spesiell:
«Foreningen Ungern Khaan – til minne om historiens eneste guddommeliggjorte estlender.»
Forklaringen er også av den uvanlige sorten:
«Baron Ungern-Sternberg gikk inn i historien ved å delta i den russiske borgerkrigen i Det fjerne østen og deretter i Mongolia. Der ble han betraktet som inkarnasjonen av Hans Hellighet krigsguden Begtse.»
Målet med foreningen er derimot klart:
«Målet med minneforeningen er å reise en statue av baronen i Estland og å bevare arven etter Roman von Ungern-Sternberg på andre måter.»
Styremedlem og leder for den nasjonalkonservative ungdomsbevegelsen Sinine Äratus (Blå oppvåkning) er ikke i tvil:
− Baronen er en unik skikkelse og et av de mest lysende enkeltindivider fra Estland. Hans kamp mot både kommunisme og kinesisk ekspansjon får liten oppmerksomhet i dagens Estland.
Den polske forfatteren Ferdynand Ossendowski møtte baron Ungern Sternberg i 1921. Den gang hadde baronen mange kallenavn. Noen kalte ham «Den hvite baron». Andre navn var mer urovekkende: «Den gale baron» og «Den blodige baron». Det var derfor med bange anelser Ossendowski åpnet døren til baronens hovedkvarter i Mongolia for 100 år siden.
Møte med Den blodige baron
Det første Ferdynand Ossendowski så var en blodpøl på jordgulvet. Den var fersk og hadde ennå ikke trukket ned i bakken. En skikkelse i rød mongolsk kaftan kom farende mot Ossendowsky og ropte:
− Hvem er De?
Ossendowski syntes øynene var «som på et villdyr i en hule.» Han tenkte «denne mannen er farlig», fortalte han senere.
Baronen roet seg og rakte Ossendowski hånden. Deretter kastet Ungern seg ned på en sofa.
Ingen vanlig mann
Øyenvitnet Ossendowski
Ferdynand Antoni Ossendowski var blant Polens mestselgende forfattere.
Han kjempet også på De hvites side under Den russiske borgerkrigen. Etter «De hvites» nederlag i 1920 flyktet Ossendowski sørover gjennom Mongolia. Der møtte han baron Ungern-Sternberg våren 1921.
Reiseskildringen fra Asia og Mongolia «Monstre, menn og guder» fra 1922 ble en internasjonal bestselger. Mange hevdet at fortellingene hans fra Asia var overdrevet eller oppdiktet. Ikke minst skildringene av Ungern-Sternberg. Dagens forskere mener tvert imot Ossendowski tonet ned noen av baronens mer ekstreme sider. Grunnen var at Ossendowski tjenestegjorde i Ungerns armé, fungerte som politisk rådgiver og også arbeidet med etterretning for Den blodige baronen. Dette var blant historiene Ossendowski aldri fortalte, og det meste er fortsatt et mysterium.
Ossendowski døde i 1945, samme år som kommunistene tok makten i Polen. Antikommunisten Ossendowski ble en ikke-person i Polen og bøkene hans beslaglagt.
− De må unnskylde. Jeg kan ikke stole på noen. De er ødelagt av bolsjevismen. Jeg er ingen vanlig mann. Jeg er en fører av store styrker. Jeg har så mange bekymringer, sorg og lidelse inni meg.
Baronen helte opp te og tente en sigarett. De eneste nytelsesmidlene han tillot.
− Alle som drikker alkohol blir skutt, sa baronen lett henslengt.
Så begynte baronen å fortelle om familien sin:
− Familien Ungern von Sternberg er meget gammel. Tyskere som blandet seg med ungarere og hunnere. En Ungern ble drept under Jerusalems murer da han kjempet med Rikard Løvehjerte. Andre spredte kristendommen med ild og sverd blant de hedenske balterne og slaverne.
Den tyskættede ridderslekten Ungern-Sternberg hadde holdt til i Estland siden 1200-tallet. Baronen fortsatte krigertradisjonen. Under 1. verdenskrig ble han dekorert for tapperhet fem ganger. Da den Den russiske revolusjon og borgerkrig brøt ut, tvilte ikke Ungern på hvem som var fienden:
− De skitne arbeiderne som aldri hadde tjenere, men likevel tror de kan gi ordre. Jødene som startet revolusjonen for å hevne seg på oss. Vi må kvitte oss med alt dette!
Terrorvelde i Sibir
Mange med svin på skogen
Arkeolog Jostein Gundersen hos Riksantikvaren arbeider blant annet med krigsminner. Han påpeker at også norske historiske helter har svin på skogen:– Vi dyrker jo på en måte våre vikinghelter her i Norge. Vikinger selger i bøtter og spann. Vi har vikingmarkeder der det selges håndverksprodukter og mat, man har spel … Men det er veldig få der som selger slaver! Det var en handelsvare det også. Mange mennesker var rett og slett andres eiendom og kunne kjøpes og selges som et stykke kjøtt. Det er litt forskjell på det som skjedde for 1000 år siden og det som skjedde for 100 år siden. Men det er alltid en fare for å glemme de negative sidene ved fortiden.
Ungern gjorde sitt beste. Han opprettet hovedkvarteret sitt i Dauria i Sibir. Dit rullet tog med kommunister, partisaner og jøder som ble massakrert i tusentall. Én som besøkte fangeleiren fortalte at «det hang tørkede slintrer av menneskehud fra spikre og bakken under brakkene var så gjennomtrukket av blod at jorden var misfarget og illeluktende.»
Ungern var fortsatt i Sibir da han hørte at kineserne erobret Mongolias hovedstad Durga. Ungern hadde tjenestegjort i Mongolia og elsket landet. Han var også tilhenger av den mongolske buddhismen. Krigerske guder med blodige sverd og huggtenner, og som slaktet ned vantro, var akkurat noe for Ungern.
Jeg er en fører av store styrker. Jeg har så mange bekymringer, sorg og lidelse inni meg.
Vinteren 1921 la Ungern ut på et korstog for å befri Mongolia. Baronen red i spissen under et gult hakekorsflagg. Han var kledd i rød mongolsk kaftan og hadde smykker og amuletter av dyreben rundt halsen. I Mongolia fantes profetier om krigsguden Begtse som skulle manifestere seg i en menneskeskikkelse. Baronen stemte godt med beskrivelsen, og mongolene sluttet opp om Ungerns korstog.
I januar 1921 angrep Ungern Durga under en forrykende snøstorm. Han sa selv at han la mer vekt på profetiene fra mongolske sjamaner enn vanlig strategi. Om det var profetiene, stormen eller at horden med kosakker og mongoler skremte vette av kineserne, er uvisst. Men da kampene var over, hadde baron Ungern gjenerobret Durga fra kineserne.
Et holocaust i miniatyr
Etter tre daget beordret Ungern at massakrene og plyndringen skulle stanse. Med ett unntak. Ungern mente at «det er nødvendig å utslette jødene, slik at hverken menn, kvinner eller sæden til disse slangene overlever.»
Det var flere hundre jøder i Durga. Mange hadde flyktet fra forfølgelsene i Russland. De følte seg trygge i det fjerne Mongolia. Men nå sto Ungern i byen med kosakkene sine. Jøder ble jaget gjennom gatene av ryttere, torturert og lynsjet. En russer som besøkte Durga noen dager senere fant «dusinvis av kvinner som var voldtatt og lemlestet, barn som var slaktet ned og likene av gamle menn.» Den mongolske adelsmannen Togtokh forsøkte å skjule noen jøder i huset sitt. De ble slept ut på gaten og slått i hjel. Enda verre gikk det med den danske misjonæren Olsen. Da han protesterte mot massakrene, ble han bundet til en hest og slept til døde.
Verdensherredømme
Da forfatteren Ossendowski ankom Mongolia sommeren 1921, var de verste massakrene over. Men korstoget mot verdensjødedommen og kommunismen hadde bare så vidt begynt. Ungern forklarte Ossendowski at han ville forene alle mongolske folk til én asiatisk stat. Kinesere, mongoler, tibetanere, afghanere, tatarer, kirgisere og kalmukker. De skulle utgjøre et bolverk mot det moralske og åndelige forfallet i vesten.
Og det var liten tvil om hvem som skulle lede det nye verdensriket: Baronen selv. Det var en åpen hemmelighet at han betraktet seg om den gjenfødte Djengis Khan, eller i hvert fall hans moderne arvtager.
Kommissærer, kommunister og jøder, sammen med deres familier, skal utryddes.
Som rettledning for det kommende verdensriket utarbeidet Ungern «Ordre No. 15.» I virkeligheten var det Ungerns første manifest. Men 15 var et lykketall, mente baronen. Mye i manifestet var bibelske profetier om verdens ende, at kommunismen var Antikrist og tsaren Russlands rettmessige hersker og utvalgt av Gud. Velkjent stoff fra Ungern og hvite nasjonalister. Men så kom det:
«Punkt 9. Kommissærer, kommunister og jøder, sammen med deres familier, skal utryddes. Ondskapen som har falt over landet og prøver å ødelegge det guddommelige prinsipp i mennesket må utslettes, med både rot og skudd.»
Det var første gang noen la konkrete planer om utslettelsen av verdens jøder.
Selv ikke det nystartede nazipartiet i Tyskland gikk så langt. De ville bare nekte jøder å bli tyske statsborgere.
Slag mot bolsjevikene
Den polske forfatteren Ferdynand Ossendowski forsto at Mongolia ikke var et blivende sted. Ikke bare ble baronen stadig mer ustabil. Store styrker fra Den røde armé nærmet seg Durga. Siste gang Ossendowski møtte baronen, forberedte han det endelige slaget mot bolsjevikene. Ungern hadde snaut 1000 mongolske ryttere mot Den røde armes fly, panservogner, artilleri og maskingeværer. Det skremte ikke baronen:
− Ingen kan slukke ilden i mongolenes hjerter. Det vil bli én mektig stat mellom Stillehavet, Det indiske hav og Volgaelven. Jeg vil dø en grusom død, men verden har aldri sett maken til den redsel og det blodbadet som kommer!
Så red baronen ut til kamp mot verdensjødedommen.
I fiendens klør
30. august 1921 leste en triumferende krigsminister Leo Trotskij følgende kommunike for Det øverste sovjet i Moskva:
«22. august klokken 12 fanget Shchetinkins forente styrker general Ungern og hans livvakt bestående av 90 mongoler under ledelse av en mongolsk fyrste. General Ungern ble ført til hovedkvarteret og forhørt.»
Partiformann Lenin engasjerte seg personlig i saken. Han sendte et telegram der han forventet at tribunalet raskest mulig skulle avsi en dødsdom, dersom bevisene var tilstrekkelige; «Noe de utvilsom er.»
På vei mot rettssaken stanset toget i Irkutsk. Ungern fikk forlate toget og strekke på bena. Han fornektet seg ikke:
− Det lukter veldig hvitløk her. Hvorfor ansetter dere så mange jøder?
Under rettssaken gjorde Ungern ingen ting for å unnskylde seg. Da han ble spurt om hvordan han som et religiøst menneske kunne begå grusomheter som å massakre barn, svarte baronen:
− De var syndere, alle sammen!
Eksekusjonspelotongen forsøkte å friste baronen: Hvis han sang første vers av Internasjonalen, ville han redde livet. I stedet begynte baron Ungern-Sternberg på første vers av den russiske tsarhymnen. Han sang fortsatt da skuddsalven smalt.
Intet nytt fra Estland
I november 2020 fikk foreningen Ungern Khaan 45 000 euro i tilskudd fra Estlands koalisjonsregjering. Det forårsaket en viss debatt i Estland. Noen mente det var uheldig at Estlands regjering aktivt støttet en statue av en antisemittisk krigsforbryter med planer om verdensherredømme.
Historikeren Ago Pajur ved Universitetet i Tartu påpekte også at Ungern-Sternberg ikke spilte noen viktig rolle i Estlands historie:
− Det finnes mange personer i Estlands historie som fortjener et monument mer enn Ungern- Sternber. Jeg ser ingen grunn til å reise et monument over ham i dagens Estland.
En snurt interesseforening valgte da å takke nei til pengene. Årsaken var «mediebeskrivelsene av baronen som krigsherre og krigsforbryter, ikke Mongolias frigjører (…) Vi tar avgjørelsen for å unngå ytterligere krenkelser av baronen i mediene.»
Ungern Khaan har imidlertid ikke gitt opp planene om en staute av baron Ungern-Sternberg. Men arbeidet skal nå utelukkende finansieres av donasjoner.
Politisk termometer
Ønsket om få satt opp en statue av «Den blodige baron» Ungern-Sternberg er like mye politisk som historisk motivert, mener arkeolog Torgrim Sneve Guttormsen.
Guttormsen er avdelingsleder ved Norsk institutt for kulturminneforskning. Som ekspert på smertefull og problematisk kulturarv, har han stått midt i den estiske statuestriden.
– Uten å kjenne til saken fra Estland i detalj, tenker jeg det er en del av de strømningene man ser i Europa i kjølvannet av Murens fall og den nye nasjonalismen og høyreorienterte politikken.
Guttormsen understreker at å fjerne eller plassere kontroversielle monumenter i en kontekst, ikke er det samme som å fjerne eller endre historien. Det kan i stedet være konstruktive måter å diskutere eller korrigere historien. Men dette er neppe motivasjonen til foreningen Ungern Khaan, mener Guttormsen:
– Denne organisasjonen er nok ikke interessert i å korrigere historien, men å trekke ut noe. Minnene de velger ut, virker helt klart politisk motivert. De bruker historien til et bestemt formål, sier Guttormsen, og forklarer:
− I dag handler oppføring av monumenter mye om intensjonen bak. Den intensjonen er viktig å fange. Det er en fare for at monumenter bidrar til ensretting av historien, eller til og med historieforfalskning. Monumenter kan bidra til en slags heroisering av minnet til en person som folk i dag føler seg støtt eller forulempet av. Det bør man ta på alvor, for det kan skape store ringvirkninger i samfunnet.
Arkeologen påpeker at reising av nye monumenter gjennomgår en medvirkningsprosess for å sikre tilslutningen blant befolkningen.
− Jeg er spent på om de har en slik prosess i Estland eller om det foregår ovenfra og ned.
Guttormsen sier at kontroversielle monumenter kan måle det politiske klimaet i et samfunn:
– Jeg kaller det «kalde» eller «varme» monumenter. Statuene av Churchill og Holberg har alltid stått der og vært helt kalde. Så blir de plutselig varme over natta. Hvis de får lov til å oppføre monumentet i Estland, hva blir motstemmene? Blir det tagget ned eller ødelagt? Hvor kaldt eller varmt dette monumentet eventuelt blir er interessant som en temperaturmåler på hva slags samfunn de har i Estland. Hvis det er helt kaldt, dvs. alle er unisont enig, er det skummelt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 07 2022
Denne saken ble første gang publisert 08/02 2022, og sist oppdatert 08/02 2022.
