TAR oppgjør med NAZI-fortidEN:
Dekk-gigantens mørke fortid
Nordmenn i tusentall i dag har noe til felles med døende konsentrasjonsleirfanger i Tyskland under 2. verdenskrig: Gummi mellom seg selv og bakken, produsert av den tyske giganten Continental.
700 meter lang var veien inn i den visse død for mange av fangene. Den ligger der fortsatt. For skoleklasser og turister som oppsøker konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin, fremstår stripen som en ekstrem utgave av det enkelte sportsforretninger tilbyr for test av fjellstøvler: Noen meter med sand. Så noen meter med småstein.
Deretter pukk. Asfalt. Sement, gjørme, singel, betongbiter og elementer med 3–4 cm vann.
Finn Hasselgård fra Fredrikstad, fange nummer 64556, var blant dem som ble kommandert til å gå i åttetall langs den fryktede «Schuhprüfstrecke» rundt appellplassen i konsentrasjonsleiren (se egen sak neste side).
Dødelige tester
170 fanger ble satt i marsj. De løp og gikk fra klokken 06 til 17. Noen med ryggsekk som straff for forgåelser mot SS-reglementet i leiren. Fanger gikk til de stupte. Deretter ble de skutt. I snitt døde 10–20 fanger per dag. Skoene ble tatt av de dødes føtter, gjerne preget av åpne sår og koldbrann. Mens likene ble fjernet, startet studiene av skotøyet.
Hvordan var de blitt slitt? Observasjoner ned på millimeternivå ble sendt til nysgjerrig ventende produsenter av sålemateriale, produsenter som skulle forsyne Wehrmachts soldater med marsjstøvler.
Høsten 1940 for eksempel. Ingeniøren Karl Stubbendiek sendte ti varianter av gummisåler til testing. Mindre enn fire uker senere kom resultatene av testen: I snitt holdt såleblandingene 274 kilometer, mens én holdt 427 kilometer.
Stubbendiek jobbet for en av de største og mest sentrale aktørene og oppdragsgiverne for nazistenes dødelige tester: Continental Gummiwerke, eller «Conti» kort og greit.
Les også: (+) Ondskapens ansikt: Hun var Hitlers verste kvinnelige bøddel
Nådeløs gransker
I dag er Conti en børsnotert gigant blant underleverandører til bilindustrien. Sannsynligheten for at du har eller har hatt dekk fra produsenten i Hannover er stor. Hittil har ikke Continental snakket så høyt om hvordan selskapet manøvrerte seg i posisjon som storleverandør til den tyske krigsmaskinen under 2. verdenskrig. Men etter 75 års ferd på gummisåler, har industrikonsernet nå tatt et oppgjør med sin egen historie.
Til oppgjøret engasjerte Continental historikeren Paul Erker. I Tyskland regnes han som en av de mest nådeløse granskerne av nazifortiden til tysk næringsliv. Han fikk et lignende oppdrag av likørprodusenten Jägermeister i 2012: Kan du finne svar på hvor tett grunnleggeren Curt Mast var knyttet til nazipartiet? Og kan det stemme det at urtedrikken fikk sitt navn for å blidgjøre Reichsjägermeister Hermann Göring?
Les også: (+) Tabbene som kostet 41 liv
Tjene penger
I 2014 forelå resultatet. Og svarene; at Mast var nazi-medlem allerede i 1933 og solid sponsor av Hitler, men varemerket har ingen ting med smisking for Göring å gjøre − befinner seg fortsatt i Jägermeister-produsentens bedriftsarkiv.
− Vi har bare ikke hatt tid til å publisere forskningen. Det handlet ikke om selskapets nazi-historie, forsikrer Jägermeister-talsmann Michael Eichel overfor nyhetsmagasinet Der Spiegel.
Samme nyhetsmagasin forteller en historie basert på Erkers funn i en rekke arkiver, både i Tyskland og Polen, som viser både hvordan deler av tysk industri vegret seg for å samarbeide med nazistene, samtidig som andre jaget etter den tyske krigsmaskinen − mer for å tjene penger enn av ideologiske årsaker.
Kalkulerte med død
Også i Continentals fabrikker i Hannover måtte fanger slite. Totalt jobbet anslagsvis 10 000 fanger fra tyskokkuperte områder for Continental. Behandlingen var høyst variabel. Noen steder i Conti-systemet jobbet fanger side om side med tyske frivillige. Da Conti-ingeniører skulle hente tvangsarbeidere i Auschwitz, fant de bare 300 brukbare kandidater − og tok med seg 1000 i sikkerhet.
Andre steder ga arbeidsleder beskjed om at man ikke skulle ta hensyn overfor russiske tvangsarbeidere.
− Når de dør, finnes det flere å ta av, skal en av sjefene ha sagt, ifølge Der Spiegel.
Les også (+): Fikk tilslaget til gi-bort-pris – vraket ble en gullgruve
Normaltilfelle
Conti-ledelsen hadde teft: Allerede i 1933 lovet toppsjefen Willy Tischbein å tjene Adolf Hitler og støtte hans bestrebelser. At mennesker måtte lide og dø, var innkalkulert, erkjente dagens Conti-
sjef Elmar Degenhart da studien ble lagt frem nylig. I 1942 ble Continental utpekt som «nasjonalsosialistisk mønsterbedrift».
Finn Hasselgård fra Fredrikstad var blant nordmennene som ble satt til å teste sko i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
24 år gammel ble han overlatt til skoprøve-kommandoen. Den nå avdøde konsentrasjonsleirfangen beskrev opplevelsene for Aktive Fredsreiser, der Hasselgård har vært tidsvitne for norske skoleelever på besøk i konsentrasjonsleirer:
«Nazistene skulle teste ut forskjellige typer støvler for soldatene sine, og det ble da konsentrasjonsleirfangenes oppgave å marsjere rundt fire mil hver dag på forskjellig underlag for å teste slitasjen på støvlene. Det var ikke alltid fangene fikk utdelt sko eller støvler som passet, så det var en fryktelig hard kommando.
Det var ikke bare støvler og sko fangene skulle teste. Men også sokker, klær, frakker og regnfrakker. Det var mer enn nok av fanger å ta av, så de ble også brukt som «forsøkskaniner» for piller som skulle øke utholdenheten for soldater i felten.
Skobanen gikk i en ca. 700 meter lang løype. På denne banen måtte vi marsjere i åttetall hele dagen, for å prøve ut tyske militærstøvler på ulikt underlag. Så snart dagens marsj var avsluttet, ble skoene eller støvlene vist frem for SS-soldatene som nøyaktig noterte ned hvordan den enkelte skoen hadde blitt slitt. På denne måten fikk de en formening om hvilke stoffer det var best å lage støvler av.»
Etter 10 dager ble Hasselgård overflyttet til en utekommando. Et par dager senere, ble han alvorlig syk.
«Det var et resultat av den harde marsjen i skoløypa, og det endte med at jeg ble sendt på sykeavdelingen med dobbeltsidig lungebetennelse.»
Continental skal ikke ha vært blant de verste, men heller ikke de beste − snarere et normaltilfelle i tysk industri før og under 2. verdenskrig. De tenkte først og fremst på egen økonomi. Bedriften bidro i perioder finansielt til nazistenes organisasjoner, men begrenset seg etter hvert. Det skyldtes økonomiske betraktninger.
August Hitler
Da var det annerledes med andre storleverandører som etter krigen ble fusjonert inn i Continental.
Bremseprodusenten Teves i Hamburg er ett eksempel: Toppsjef Albert Teves holdt sin beskyttende hånd over både jøder og kommunister blant de ansatte. Og i en tale med flere nazi-topper blant tilhørerne, oppfordret han til et tre ganger tordnende «sieg heil» for «August Hitler».
Teves ble forsøkt fjernet fra toppledelsen, men kom nazistene i forkjøpet og satte inn sin egen sønn. Han var utdannet i USA og opptatt av teknisk fullkommenhet mer enn politikk.
Les også: (+) Monster-bunkeren i Bergen fikk nesten ikke en skramme av den massive bombingen
Etter krigen fremkom opplysninger om at 850 krigsfanger døde av vold, sult og andre lidelser mens de jobbet for Continental. 16 tidligere fanger ba de britiske okkupasjonsstyrkenes ledelse hindre at Conti-sjefen gjennom det meste av krigen, Fritz Könecke, ble gjeninnsatt.
Høythengende orden
Könecke kom aldri tilbake i Continental Gummiwerke AG. Han jobbet iherdig de første etterkrigsårene for å fremstå som nazi-motstander, gjenstridig og tilbakeholden under krigen. Han gjorde karriere hos Conti-konkurrenten Phoenix, senere hos Daimler Benz. I 1953 ble han av bundespresident Theodor Heuss tildelt ordenen «Forbundsrepublikkens store fortjenestekors».
Tildelingen av den høythengende orden til mannen som var sjef for Continental da Finn Hasselgård fra Fredrikstad ble tvunget til å teste gummisåler med livet som innsats, har havnet i et nytt lys.
Kilde: Aktive Fredsreiser, Der Spiegel, Frankfurter Allgemeine Zeitung, Continental
