Da redningsaksjonen i Alaska ble avlyst, gjorde nordmennene et oppsiktsvekkende funn

Det 39 vogner lange toget dampet inn i stasjonsbyen, og nordmennene om bord ble møtt av et syn de kjente igjen fra alle andre steder de hadde passert på veien over det amerikanske kontinentet.

Det var folk overalt.

– Dere kan tro det var sammenstimlen. Alle steder er vinduene og gatene fulle av folk. Folkemengden samler seg rundt toget, og alle vil inn og se. Politiet står ved dørene, skrev en ikke navngitt passasjer i et reisebrev som ble trykket i avisa Nordkapp våren 1898.

Det var ikke rart alle ville se. Toget fraktet en redningsekspedisjon verden aldri har sett maken til: Samefamilier fra Finnmark i tredjeklassevognene og 500 rein i krøttervognene, på vei til Alaska for å komme sultende gullgravere til unnsetning.

– Vi kjører med sju tusan fart. Avisene her er fulle av reinsdyrprat og det skrives om skjørbuk i Klondike. Her er store hus å se, men jeg kan ikke se stort av byen da jeg ikke kan komme utenfor døren. De glor sånn på oss, som om vi skulle være rare dyr og ikke alminnelige mennesker, noterte reisebrevforfatteren.

I dagbøker ble det nevnt at de ivrigste i mengden fikk med seg suvenirer. Litt reinmose fra godsvognene, eller ei lue. Kvinner av det friske slaget sikret seg en hårlokk fra unge samegutter.

Gull som ostebiter

Det var Gud og gull, i den rekkefølgen, som hadde skylda for den spesielle reinflyttingen i 1898.

I 1867 kjøpte amerikanerne Alaska fra Russland for syv millioner dollar, uten at det var helt åpenbart hva det skulle være godt for. Men ett sted måtte man begynne, og en hel del misjonærer la optimistisk i vei for å lære inuittene der å leve som ordentlige folk. Presbyterianeren Sheldon Jackson var blant dem som snart oppdaget at snakk om Gud ikke løste alt.

Men kanskje Gud kunne slå seg sammen med tamrein?

I krisetider med dårlig fangst ville reindrift gi de innfødte en stabil matkilde, mente Jackson. Med myndighetenes velsignelse og støtte importerte han først reinsdyr fra Sibir, men folkene derfra gikk dårlig overens med inuittene, og egnet seg ikke som læremestere i faget.

Jackson rettet i stedet blikket mot vår del av verden, mot lappenes land. Han engasjerte en utvandret finnmarking, William Kjellman fra Talvik, som ble sendt til hjemlandet for å finne samer som var villige til å dra halve jorda rundt. Fem familier og to ungkarer fra Kautokeino meldte seg, og denne pionergruppen ankom i 1894 misjonsstasjonen Teller, helt nordvest i Alaska, hvor de overtok ansvaret for flokker med sibirske reinsdyr.

Det kunne blitt med det.

Men et par år senere oppdaget indianeren Skookum Jim gull ved den lille lakseelva Klondike i Yukon. Da nyheten om elvebunner av gull som glitret som ostebiter på ei brødskive nådde den amerikanske vestkysten i 1897, startet kappløpet mot rikdom. Med sju tusan fart. 40 000 lykkejegere rushet milevis inn i ødemarka med mer drømmer og håp enn vett og forsyninger.

Myndighetene fryktet at gullgraverne ikke ville klare seg gjennom en hard vinter, og trengte en plan for å frakte matvarer.

Den nybakte norgesvennen Sheldon Jackson øynet sin sjanse. Gullgraverne trengte mat. Selv trengte han flere samer som kunne lære inuittene ny livsstil.

– Jeg har et forslag. Hva om vi kjøper reinsdyr og lar maten gå på egne ben til Klondike? sa han.

Det lengste flyttet

Kjellman dro tilbake for å kjøpe dyr og hyre reingjetere. Det er lett å forestille seg samene som stedbundne, men med løfte om god lønn og tre års tjeneste viste det seg enkelt å lokke dem fra Finnmarksvidda. 2. februar 1898 gikk unnsetningsekspedisjonen om bord på damperen SS Manitoban på havna i Bossekop. Den besto av 68 menn, 19 kvinner, 26 barn, i tillegg til 539 kastrerte reinsdyr i innhegninger på dekk. Det var flest samer, men også kvener og nordmenn.

Samtidig ble 71 jernbanevogner med reinlav fra rørostraktene lastet på et ruteskip i Kristiania. Begge båtene kom frem til New York etter tre ukers tid på havet. Det var ingen selvfølge, skal man tro reisebrevet i Nordkapp.

— Det blir sannelig lenge til jeg reiser over Atlanterhavet med barn midtvinters, og aldri mer med Manitoban. Der fantes ikke varmeapparater, og lugarer var ikke å finne noen steds. Vi har aldri frosset så mye før, og trodde aldri vi skulle komme levende over.

Det eneste rapporterte dødsfallet var heldigvis et reinsdyr med forstoppelse, og noen flere krysninger med Manitoban ble det ikke for noen. Sameseilasen var skipets siste før det ble hugget opp.

Hjelpere i nød

Den 400 mil lange togreisen vestover var mer behagelig, uansett hvor mye folk glodde. 7. mars kom Unnsetningsekspedisjonen til Yukon, som amerikanske aviser kalte den, frem til Seattle, i god behold og kun noen hårlokker fattigere. Bare for å oppdage at det ikke lenger var noen å unnsette. Mens samene var underveis, hadde myndighetene avblåst hele aksjonen. Gullgraverne hadde klart seg greit gjennom vinteren, og sultet visst ikke i hjel likevel.

Jackson drev intens lobbyvirksomhet for å hindre at reinsdyrene ble solgt og samene sendt hjem. Han klarte å overbevise forsvarsministeren om at dyrene egnet seg ypperlig som trekkdyr på nye forsynings- og postruter, og dermed fortsatte reisen sjøveien nordover, til Haines. Derfra skulle flokken føres 100 mil dypt inn i Yukon. Men, i motsetning til gullgraverne, var nå reinsdyrene ille ute. Jernbanearbeidere hadde kastet mye av rørosmosen av toget, uten å skjønne hva det var. Reinen hadde nesten ingenting å spise. De ville ikke ha høy. Det fantes ikke lav. Et tosifret antall dyr døde daglig før flokken endelig kom frem til et område med mose i slutten av april.

På det tidspunktet var alt som minnet om en felles ekspedisjon allerede over. Størsteparten av samene hadde skilt lag, og blitt sendt til ulike misjons- og reindriftstasjoner.

Noen, som 25 år gamle Jafet Lindeberg fra Kvænangen, hadde blitt med dampskipet Manitoban av helt andre grunner enn å passe rein. Han var av gruveslekt og dro til Alaska utstyrt med teft for mineralleting, blikk for geologiske formasjoner og et godt råd hjemmefra om å gå etter de hvite flekkene på kartet.

Tre heldige svensker

Lindeberg forlot reinsdyrene så fort han kunne. I september 1898 slo han seg sammen med to svensker, Brynteson og Lindblom, for å utforske en strekning av kyststripen helt nord, ved Beringstredet.

– Det var et gudsforlatt sted, helt uberørt av mennesker. Elven skar gjennom sletten. Vi kalte den Snake River. Der oppdaget vi gull i store mengder, fra gullstøv til store klumper. Vi skjerpet videre i sideelvene. Det viste seg jo at vi, nybegynnerne i gullgraverfaget, hadde lokalisert de rikeste delene av elvene, fortalte Jafet Lindeberg i et intervju på sine eldre dager.

Lindeberg ble millionær på en ettermiddag og mennene ble kjent som The Three Lucky Swedes, en unøyaktighet vi kanskje bør tilgi, ettersom landene tross alt var i union og det klang bedre enn to heldige svensker og en nordmann.

– Vi registrerte skjerpene våre, og hjalp landsmenn og venner til å gjøre det samme. Vi dannet en sammenslutning, Pioneer Mining Co, hvor jeg ble direktør, sa Jafet Lindeberg.

Det var flere fra Manitoban som fikk glede av Lindebergs hell. Brødrene Magnus og Thoralf Kjeldsberg fra Alta ble millionærer før året var omme. Noen satte andre slags avtrykk etter seg: Vadsøværingen Regnor Dahl navnsatte den nye byen som vokste opp fra tundraen.

– Jeg spurte en indianerkvinne hva de kalte området. Hun sa na'omi, sa Dahl. Og Nome ble det, selv om nordmennene senere fleipet med at kvinnen bare hadde sagt hæ?.

Nome under gullrushet blir gjerne kalt historiens mest lovløse by. Første året kom 20 000 styrtende til. Lindeberg og skandinavene måtte kjempe for skjerpene sine mot en hær av banditter som ikke tok lett på at utlendinger hadde tatt de beste. Den delen av historien er det skrevet bøker om, men må gjøres kort her. Den lyder slik:

Da Pioneer Mining Co ble solgt i 1921, hadde selskapet produsert gull for 23 millioner dollar.

Big name-samer

Eventyret tok ulike retninger for samene fra Manitoban. De fleste vendte helt enkelt hjem til vidda da kontrakten gikk ut etter tre år. Men det var også mange som fikk såpass dreis på den nye tilværelsen på den andre siden Nordpolen at de ble værende lenger — og noen for godt. I 1904 var det rundt ti samefamilier igjen ved de forskjellige stasjonene. Avtalen med amerikanske myndigheter var at samene kunne låne 100 sibirrein og bygge seg opp en egen hjord mens de lærte opp inuittene.

– Landet ligner Nord-Norge, og det er enklere å drive med rein her. Det er godt beiteland, og ikke altfor varmt om sommeren. Her er ikke tyver og ulver. Flere samer er big names her. Alfred Nilima har en flokk på tusen dyr, selger kjøtt for 5000 dollar i året og eier rike skjerp i Nome. Han har fem mann og sju hunder i tjeneste, skrev Anders Bær i et brev hjem som ble publisert i avisen Nuorttanaste.

Ut på 1920-tallet var fortsatt en anseelig andel av Alaskas tamrein, flere hundre tusen i tallet, eid av samer, men nye lover som skulle sikre inuittene enerett på reindrift gjorde det nødvendig å selge flokkene. Dermed hadde samene fra Manitoban til sist nådd en slags endestasjon på den lange reisen, et par tiår etter at reinsdyrene de hadde med seg fra Finnmarksvidda nådde sin.

Siste rest av Den Store Unnsetningsekspedisjonen kom nemlig frem til Circle City ved Yukonelven 28. februar 1899, over ett år etter avreisen fra Alta. Syv reinpassere tuslet inn mellom de lave husrekkene med 114 magre rein.

I Circle City var det for øvrig ingen som trengte reinsdyr. De skal visstnok ha endt sine dager hos den episkopale menigheten.