Nordmenn og norske båter i Vietnamkrigen
CIA fant løsningen i Norge – de involverte fikk evig taushetsplikt
CIA trengte hurtiggående båter for kommando-operasjoner bak fiendens linjer i Nord-Vietnam. Dere egne patruljebåter fungerte ikke. Løsningen fant de i Norge.
Natten mellom 11. og 12. juni 1964 fant de første angrepene med de nyankomne patruljebåtene sted dypt inne i Nord-Vietnam. De møtte ingen motstand og de sørvietnamesiske spesialsoldatene fikk gjennomført det de var kommet for.
Det resulterte i en serie operasjoner i Tonkinbukten gjennom sommeren, enten med én patruljebåt alene eller med to som samarbeidet.
Operasjonskonseptet gikk fra starten av ut på å landsette en større gruppe kommandosoldater med gummibåt i mørke for å angripe utpekte mål på land.
Patruljebåtene ble liggende et stykke fra stranden for å gi ildstøtte om det skulle bli nødvendig.
Båtene var norske.
Rett fra verftet til Nord-Vietnam
I oktober 1962 var to splitter nye MTB-er produsert for Sjøforsvaret nettopp sjøsatt fra Westermoen Verft AS i Mandal. De luktet nymalte, med skrog og Napier-motorer klarert for operativt bruk.
De var til og med gitt navnene KNM «Skrei» og KNM «Hvass.» De var en del av kontrakten på åtte fartøy Westermoen/Baatservice hadde med Sjøforsvaret, der ingeniøren og krigsveteranen Jan Herman Linge var ansatt.
Som eksportartikkel var båtklassen «Nasty», men klassifisert som «Tjeld»-klassen av den norske marinen. Disse to fartøyene skulle aldri patruljere i norske farvann.
Nærmest i det øyeblikk fartøyene ble sjøsatt fant det sted forhandlinger mellom norske og amerikanske myndigheter, etter alt å dømme tilrettelagt av den ikke ukjente hjemmefrontmannen og en av arkitektene bak opprettelsen og første sjef for okkupasjonsberedskapen «Stay Behind», Alf Martens Meyer.
I rekordfart ble det fremforhandlet en avtale om kjøp av fartøyene.
Uegnede båter
Amerikanerne begynte for alvor å interessere seg for raske patruljebåter mot slutten av 50-tallet da sovjetbygde MTB-er spredte seg, noe som vakte bekymring.
Bakgrunnen for hastekjøpet var skjulte operasjoner CIA gjennomførte sommeren 1962 inne på nordvietnamesisk territorium. Resultatet for amerikanernes del var tilnærmet fiasko.
Båttypene de benyttet på dette tidspunktet var rett og slett ikke egnet for denne type operasjoner.
– Etter nokså katastrofale resultater i de hemmelige operasjonene, var det CIAs kontor i Saigon sammen med sjefen for Stillehavsflåten som presset på for et nytt konsept. Sentralt plassert satt blant annet den tidligere marineoffiseren William Hamilton, som da var globalt ansvarlig for CIAs maritime operasjoner. Hamilton, som blant annet var med å unnfange Navy SEALS-konseptet, hadde god kjennskap til «Nasty» og ba spesifikt om nettopp disse båtene, sier Jan Tore Nilsen, som i fjor kom med boken «Vikinger i krig for CIA», med undertittelen norske bidrag til CIAs hemmelige småbåtoperasjoner under Vietnamkrigen.
Sjøkrigsskoleutdannede Nilsen har bakgrunn som kommandørkaptein og har blant annet også vært hovedlærer i internasjonal politikk ved Sjøkrigsskolen.
I boken beskriver Nilsen hvordan amerikanske myndigheter gjennom CIA i en innledende fase kjøpte to, senere ytterligere 12 motortorpedobåter av «Tjeld»- klassen for innsats i Nord-Vietnam tidlig på 1960-tallet.
Ifølge Nilsen er det ikke tvil om at det var CIA selv som var pådriver for kjøpet av de to første båtene. Nøyaktig hvordan dialogen startet er ikke helt klart.
Trolig fikk CIAs føringsoffiser i Norge ordre om å sondere muligheten for å kjøpe «Nasty». De var blant annet mye raskere enn patruljebåtene som amerikanerne brukte i Vietnam.
– Det er vanskelig å tenke seg annet enn at den første kontakten enten gikk via Alf Martens Meyer, eventuelt direkte med Baatservice, som var medeier i verftet i Mandal, mener Nilsen.
Eventyrlysten tok overhånd
Martens Meyer rekrutterte deretter nordmenn til CIAs hemmelige båtoperasjoner bak fiendens linjer. Blant dem Reidar Steffensen. Sammen med Martin Øyerhavn og nå avdøde Knut Kalvenes, møtte han Martens Meyer på Hotell Bristol i Bergen i juni 1963.
– Vi møtte oppdraget med en viss skepsis. Det var jo uklart hva vi gikk til og mye var hemmelig, men eventyrlysten tok overhånd. Godt betalt var det også, sier Reidar Steffensen (86) til Vi Menn. Steffensen var på tidspunktet styrmann på et skipene til bergensrederiet Westfal-Larsen.
Et par uker etter møtet med Martens Meyer satt de tre hordalendingene på flyet til Saigon. Turen gikk videre til den amerikanske basen i Da Nang. Der skulle nordmennene trene sør-vietnameserne i «kystsikringstjeneste». Det dreide seg i realiteten om noe ganske annet.
Selv ble nordmennene drillet i å gjennomføre kommandoraid som båtførere, i «hit'n run»-operasjoner, som amerikanerne kalte det. Jobben var å frakte soldater inn i bak fiendens linjer i områdene rundt Hue, den gamle hovedstaden i Vietnam.
På hver sine båter
Patruljebåtene ble kjørt i full fart fra basen og så tett opp til målet som mulig før kommandosoldatene tok seg videre med gummibåter. Oppdraget var å slå ut radaranlegg og kommunikasjonstårn.
Turen fra basen i Da Nang til målet for operasjonene ved Hue kunne ta mellom åtte til ti timer. Nordmennene gjorde ingen av operasjonene sammen på samme båt. De hadde ingen kontakt med andre enn vietnameserne om bord.
Da kommandosoldatene var sendt av gårde, ventet de i mørket sammen med rormannen, en tolk og en skytter. De kunne knapt snakke sammen. For rundt dem i mørket var det fiender.
– Vi var litt redde. Det var ubehagelig å vente i mørket, og vi var jo på fiendtlig territorium, sier Steffensen om de risikable operasjonene. Opplevelsene i Vietnam preget livet hans i mange år etterpå.
De norskproduserte «Nasty»-båtene var ennå ikke operative da de tre nordmennene oppholdt seg i Vietnam. I stedet var det den amerikanske patruljebåten «Swift» som ble benyttet.
Den 50 fot lange båten av typen Patrol Craft Fast (PCF) hadde en toppfart på 30 knop. De 80 fot lange «Nasty»-ene kunne greie 54 knop, et ganske heftig tall for sin tid. På hypotetisk spørsmål om Steffensen ville gjort det igjen med den erfaringen han sitter med nå, svarer han:
– Hvis det var på oppdrag for det norske samfunn, så ja, men da ville jeg brukt «Nasty». Det var veldig gode og raske båter.
Klampen i bånn
I 1993 fortalte Steffensen og Knut Kalvenes sin historie til Vi Menn for første gang:
– Sabotasjeoperasjonene foregikk alltid omkring midnatt. Vi kjørte med klampen i bånn hele tiden. Vietcong visste hva som foregikk. De så oss da vi dro fra basen i Da Nang med kurs nordover. Men de kunne ikke vite hva vi gjorde da vi kom fram. De kunne heller ikke vite nøyaktig hvor vi var. Det gikk som regel greit helt til vi kom fram til målet. Men der viste det seg ofte at forholdene var annerledes enn de var beskrevet i brifingen. Og når etterretningen ikke var god nok, døde folk. Hvis alt gikk som planlagt, skulle sabotørene være tilbake i båten ved 03-tiden om natten. Noen kom aldri tilbake.
Steffensen, Kalvenes og Øyerhavn fikk mot slutten av kontraktstiden spørsmål om å gå over på «Nasty», men takket nei og dro hjem til Norge.
– Jeg var veldig glad for å komme hjem til norske fjorder og fjell, sier Steffensen.
Flere nordmenn fulgte
De tre ble imidlertid ikke de siste nordmennene i Vietnam.
– I begynnelsen av 1965 skaffet Martens Meyer 12–15 nordmenn til å drive opplæring og være med på skarpe operasjoner med «Nasty». Martens Meyer trakk på flere nettverk hvor det blant annet inngikk personer med tidligere militær bakgrunn. Blant annet fra Stay Behind-nettverket og et annet etterretningsnettverk kalt Delfinus. Brorparten av de som ble rekruttert til «Nasty» var slik jeg vurderer det fra disse nettverkene, sier Nilsen.
– Det hører med til historien at det også ble rekruttert en rekke nordmenn til andre typer operasjoner under Vietnamkrigen. Mye tyder på at flere med bakgrunn fra Marinens froskemannstjeneste ble rekruttert til å inngå i spesialavdelinger. Det var også nordmenn om bord på taubåter på elvedeltaene. I noen tilfeller virker disse også å ha vært rekruttert av Martens Meyer, i andre tilfeller sto amerikanerne helt og holdent bak rekrutteringen selv, sier Nilsen.
Nordmennene kom til Da Nang i første halvdel av 1965, og var ifølge Nilsen delaktige i operasjoner helt til godt ut i 1968. Etter dette endret operasjonene karakter, og det var ikke lenger samme behov for dem.
Topphemmelige operasjoner
Nilsen snakket med både Kalvenes og Steffensen i forbindelse med forarbeidet til boken «Vikinger i krig for CIA». Sistemann, Martin Øyerhavn, hadde imidlertid god grunn til ikke å ville stå frem.
Han ble hentet til etterretningstjenesten etter oppholdet i Vietnam, og ble rekruttert av Martens Meyer til å være skipper på den første utgaven av spionskipet «Marjata», et skip Martens Meyer hadde mye av æren for.
Øyerhavn jobbet i etterretningstjenesten frem til cirka år 2000. Etter hvert valgte også Øyerhavn å dele sine opplevelser knyttet til oppholdet i Vietnam med Nilsen.
– Selv om norske myndigheter offisielt ikke vedstår seg noen rolle i rekrutteringen, er det liten tvil om at disse karene følte de gjorde en jobb som var av betydning for Norge. De var tross alt rekruttert av en relativt høytstående tjenestemann i norsk etterretning, mener Nilsen.
Nordmennene som kom etter Steffensen, Kalvenes og Øyerhavn, var mer militært skolerte.
– Men så vidt jeg kan bedømme støttet de USA for mange av de samme grunnene som Knut, Martin og Reidar. Felles for dem alle er at de i liten grad ønsker å rippe opp i opplevelsene. Det var tøffe tak og noe man kanskje helst vil holde unna bevisstheten, sier Nilsen.
De hemmelige operasjonene i Vietnam med norsk deltakelse var lenge helt ukjente for folk flest i Norge, men også USA forsøkte i det lengste å legge lokk på hva som foregikk i Vietnam.
– Det dreide seg tross alt om spesialoperasjoner – «black ops» – der hånden til de som var ansvarlig ikke skulle synes. De som bidro ble i prinsippet underlagt evig taushetsplikt. I USA ble det fra offisielt holdt lettet på denne holdningen utpå 1990-tallet, men tredjepartsinvolvering, som Norges, har heller ikke USA av helt forståelige grunner noen åpenhet rundt. Fra norsk hold er det ikke lenger noen i live som eventuelt kunne løst disse personene fra sin taushetsplikt, sier Nilsen.
Dypeste respekt
Vietnamkrigen ble en hengemyr for amerikanerne. Krigføringen møtte etter hvert mye motstand i USA og Europa.
– Noen vil kanskje finne det norske bidraget provoserende i lys av Vietnamkrigens gang, men jeg har den dypeste respekt for disse karene som var villig til å sette liv og helse på spill for en alliert i et tilfelle der man offisielt «handlet på egenhånd». Som militær har jeg den dypeste respekt for at de klarte å holde dette unna radaren i så mange år, sier Nilsen.
– Med en æreskodeks i bunnen, svært få innvidde samt de kontroversielle sidene ved norsk deltagelse i en krig som i etterpåklokskapens lys neppe burde funnet sted, er det lett å forstå hvorfor dette fortsatt er ukjent for mange, sier Nilsen.
Flere versjoner
Den amerikanske marinens Bureau of Ships (BuShips) og Ship Characteristics Board (SCB) var involvert i kjøpet av «Nasty», ifølge Norman Friedmans bok «U.S. Small Combatants», utgitt på Naval Institute Press 1987.
Amerikanerne var på jakt etter de mest optimale Fast Patrol Boats (PTF). Flere alternativer skal ha blitt vurdert før valget falt på norskproduserte «Nasty», tross enkelte innvendinger.
BuShips skal ha advart mot at «Nasty» hadde begrenset maksfart i røff sjø og at de britiske Napier-motorene var drivstoff-effektive, men kompliserte.
Amerikanerne kjøpte i alt 14 «Nasty»-båter. I tillegg ble seks båter bygget på lisens av John Trumpy and Sons i Annapolis i 1967 og 1968. De ble omtalt både som «Trumpy», «PTF-17 Class» og «Nastys».
De siste versjonene av «Nasty» hadde mer stillegående motorer. Støyen ble redusert med 50 prosent. De hadde også større dieseltanker og kunne gå 900 nautiske mil med en marsjfart på 35 knop.
Kontroversielt
Salget at «Nasty»-båtene var kontroversielt på så mange måter og detaljene rundt handelen hadde neppe tålt dagens lys om det hadde blitt kjent. Kommersielt salg av krigsmateriell til stater som var i konflikt var ikke tillatt etter norsk lov.
Til sammenligning overlevde regjeringen med et nødskrik da det ble kjent at seks «Nasty» var solgt til Hellas i 1966. Om det hadde blitt kjent at regjeringen i største hemmelighet hadde fremforhandlet og solgt tilsvarende båter til CIA få år tidligere, er det mye som tyder på at regjeringen Borten hadde fått adskillig tøffere behandling.
For amerikanerne representerte kjøpet av «Nasty» en milepæl da det var første gang US Navy gikk utenom et politisk pålegg ved militære anskaffelser om utelukkende å «buy American.» Den amerikanske senatoren Kenneth B. Keating rettet i september 1964 skarp kritikk mot egen regjering som hadde fraveket dette prinsippet.
«Tonkin-episoden»
Hendelsen kjent som «Tonkin-episoden» resulterte i at den amerikanske kongressen ga president Lyndon B. Johnson tillatelse til å trappe opp de militære operasjonene. Det er regnet som den offisielle starten på Vietnamkrigen.
Frem til slutten av juli i 1964 hadde det ikke vært tillatt å bruke skytset på «Nasty»-båtene mot landmål fra sjøen. Holdningen var at slike angrep ville fjerne enhver tvil om at amerikanerne gjennomførte offensive operasjoner inne i Nord-Vietnam. Men nordvietnameserne var godt orientert og forberedt på raidene, og begrensningene ble fjernet.
Etter dette ble det mer vanlig å gjennomføre angrepene fra sjøsiden med kanoner når situasjonen gjorde det umulig med bruk av kommandosoldatene på landsiden.
Tilsvaret fra nordvietnameserne kom natten til 2. august 1964 da det ble gjennomført vedvarende angrep fra torpedobåter gjennom store deler av natten mot den amerikanske destroyeren USS «Maddox» som drev etterretning i Tonkinbukten. Angrepene førte imidlertid ikke til større skader på fartøyet.
To dager senere hevdet amerikanerne at det ble gjennomført tilsvarende angrep med sovjetiskbygde P4 hurtiggående motortorpedobåter på nytt mot USS «Maddox» og USS «Turner Joy», som også lå i Tonkinbukten.
Denne gangen påviselig langt utenfor territorialfarvannet, som ifølge FNs havrettskonvensjon maksimalt kunne strekke seg 12 nautiske mil fra kysten.
Det var disse angrepene som fikk Kongressen i USA til å godkjenne den såkalte Tonkin-resolusjonen, 7. august 1964. Den ga president Lyndon B. Johnson tillatelse til å assistere ethvert sørøstasiatisk land hvis regjering ble ansett for å være truet av det som i resolusjonen ble omtalt som «kommunistisk aggresjon.»
Denne resolusjonen benyttet Johnson som lovgrunnlag for å eskalere USAs engasjement i Vietnamkrigen. I praksis ga dette presidenten alle fullmakter til å gå aktivt inn i krigføringen.
Det er i dag liten tvil om at Johnsen, bevisst eller ubevisst, førte Kongressen bak lyset. Det andre angrepet på USS «Maddox» og «Turner Joy» fant nemlig aldri sted.
En kaptein og mannskap i høyeste alarmberedskap, og med nervene i helspenn etter hendelsene noen dager i forveien, kan ha ment seg under angrep og meldt dette videre opp i systemet.
